Lyset var tent og julekaken var spist av, men MS «Isstjernen» ble funnet drivende uten en mann om bord. Så kom nyheten om en fryktelig tilståelse på dødsleiet

Lenge før han rodde alene over Nordsjøen, lenge før han ble første nordmann på Nordpolen og lenge før han seilte jorda rundt i vikingskip, sprang Ragnar Thorseth rundt i fjæra hjemme i Aurvåg på Gurskøya, og lekte som en helt vanlig guttepjokk. Aller helst i lag med broren Bård og fetteren Harald.

– Det var paradis. Men vi skjønte tidlig at det lå ei historie og gnagde i slekta, sier Harald Thorseth.

Gamle papirer

De fikk først høre om mysteriet på «Isstjernen» fra andre unger i bygda. Disse spurte på ungers ivrige, rettfrem-vis om ting de hadde hørt. Thorseth-guttene måtte lære seg ord de knapt skjønte betydningen av. Lemlesting. Likvidering.

– Visste vi at onklene våre var drept av tyske smuglere? Eller at de kanskje satt i fangeleir i Sibir? Vi våget ikke å spørre de voksne om kameratene snakket sant. Foreldrene våre nevnte aldri «Isstjernen», sier Harald Thorseth.

Litt fant guttungene ut på egen hånd.

– Jeg fant sjøforklaringen blant gamle papirer på mørkeloftet. Jeg satt der og leste i skjul, jeg var vel en åtte-ni år og sugde til meg alt, sier Ragnar Thorseth (73).

Der, i det dårlige lyset oppunder taket hjemme på Thorseth-gården, trådde beretningen om «MS Isstjernen» frem fra arkene.

Den første byturen

Romjulssøndagen 1924 ble brått hektisk for skuteeier Olav Thorseth (25). Det hadde kommet telefon fra Ålesund om at saltbåten var ventet dit, og at han kunne få tørn og laste salt formiddagen etter.

Thorseth hadde kjøpt «Isstjernen» året før sammen med en svoger. Nå lå den til kai ved røykeriet i Aurvåg, klar for å dra ut på sildefiske. De måtte bare hente salt først.

Olav sendte den yngste av de fire brødrene sine, 14 år gamle Sigurd, ut for å gi beskjed om at «Isstjernen» skulle gjøres klar for avreise.

Endelig! Ålesund! Sigurd smilte nesten rundt der han sprang med bud. Han hadde kløyvd og stablet ved i ukene før jul, og foreldrene, fornøyd med innsatsen, lovte ham belønning: Tur til byen. Hans aller første. Sigurd la konfirmasjons­skjorta, fin og nystrøket og ennå ubrukt, i reisekofferten.

Dårlig følelse

Sigurd Thorseth var yngst av de åtte om bord, men det var flere unge menn blant mannskapet. To av storebrødrene hans var med, Alfred på 20 og Harald på 17, samt fetteren Alfred Djupvik (21). Simon Aurvåg var 16 og Gerhard Aurvåg 20, skipper Johan Nygjerde fra nabobygda var 24.

Den eneste som var gift, var trebarnsfaren Lars Håvik (34). Han hadde ventet på sjansen til å komme seg til Ålesund for å hente noen lanterner han hadde hatt til reparasjon. Det var meningen at sønnen Arthur (7) skulle få være med – men akkurat da han gikk opp i lettbåten for å bli rodd ut, kom moren hans løpende. Hun tok tak i frakke­kragen og løftet gutten inn på land. Han protesterte med sinne og gråt, men hun holdt ham fast.

«Det var noe inni meg som sa at det kom til å gå galt», forklarte hun senere.

Overlatt til havet

To av småjentene i den store ungeflokken på Thorseth-gården sto på en høyde og fulgte «Isstjernen». De hutret i tynne søndagskjoler, men sto der helt til skuta forsvant rundt neset. De vinket. Guttene på dekk vinket tilbake, storebroren Sigurd ivrigst av alle. Jentene glemte aldri synet så lenge de levde.

Bortsett fra én og annen snøbyge, var det stille og fint på sunnmørskysten. Det var jule­selskaper overalt. Også på Flø, ytterst i havgapet på Hareid­landet, hvor noen la merke til lanterner fra en båt. Det passet med tidspunktet hvor «Isstjernen» ville passert.

Skuta var da halvveis til Ålesund, men nesten helt fremme ved katastrofen.

I kveldsmørket der ute på havet gikk noe galt. Den neste observasjonen av «Isstjernen» ble nemlig gjort formiddagen etter, helt oppe ved Harøya, lengst nord av øyene som ligger på rad og rekke oppover kysten.

Og der hadde skuta ingenting å gjøre, det skjønte Rasmus Morsund uten videre da han gjennom kikkerten så fartøyet som drev hjelpeløst rett gjennom verste fallgården på vestsiden av øya. Der lå skjærene tett. Bare de aller beste hummerfiskerne kunne kanskje våge seg ut dit på en blikkstille sommerdag.

Han sprang for å varsle, og fiskeskuta «Remmen» dro først ut. «Isstjernen» ble slept til land. Over 50 år senere fortalte Peder Breivik om bergingen til Aukra kyrkjeblad:

– Hun hadde gått klar av fallene, og lå i rent farvann da vi kom ut. Vi satte ut småbåten og rodde bort. Det var ikke et menneske om bord, sa han.

Det så ut som om folk hadde forlatt skuta i all hast. Ei parafinlampe brant i fred og ro i lugaren. Mat og kaffekopper sto fremme. Brød og julekake lå igjen halvspist på tallerkenene.

Men åtte mann, lettbåten og reiseveskene var vekk. En av dem med ei konfirmasjonsskjorte i.

Les også: (+) 940 passasjerer skulle hjem til Norge til jul – så falt roret av i orkanen

Tre luer og et par årer

I Aurvåg hadde uroen begynt å bre seg mandag kveld da «Isstjernen» ikke vendte tilbake slik det var tenkt. Så fikk Olav Thorseth en oppringning fra Ålesund med beskjeden om at skuta aldri hadde kommet frem, at den i stedet var funnet folketom – og at ingen visste hvor guttene var.

En stund klamret de pårørende seg til håpet. Det ble søkt i dagevis, fra Runde i sør til Harøya i nord. Men letingen var resultatløs, og litt utpå nyåret 1925 dukket de første vrakrestene opp. Sunnmørsposten kunne melde at et par årer, en koffert, tre luer og litt av ripa til en færing, maken til lettbåten, var funnet på Vigra.

I mellomtiden hadde inspektører undersøkt spøkelsesskipet. De noterte at det hadde småskader på kjølen, og at begge ankrene var borte, det ene med kjetting og alt. Motoren hadde faktisk startet, men et veivlager var utbrent og tydet på at det hadde vært problemer.

Et sjøkart med krysspeilinger lå ut over bordet. Alle disse bitene ble satt sammen til et sannsynlig hendelsesforløp, som ble lansert i avisartikler kort tid etter tragedien.

– Motoren er kommet i uorden, og mens tiden gikk, er skuta drevet ut gjennom Breisundet til havs. Der er farvannet meget urent og farefullt. I det fartøyet har nærmet seg et fall, har man om bord latt ankrene gå. Da disse ikke holdt, forsøkte folkene å berge seg i færingen og er herunder omkommet, skrev Sunnmørposten, som kalte det som hadde skjedd «den største ulykke som noensinne har rammet Indre Herøy», og la til:

– Budskapet har lammet folk i hjembygden. Bitrest vil sorgen være i Rasmus Thorseths hjem i Aurvåg, det hjem som er røvet for tre håpefulle unggutter som syntes å ha et langt livs virke foran seg.

Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen

Gutten som ble hjemme

Bare skuteeieren Olav og tenåringen Asbjørn var igjen av guttene, i en barneflokk redusert fra 11 til åtte.

– Historien med «Isstjernen» har preget hele familien helt siden det skjedde. Besteforeldrene mine fikk seg en knekk de aldri kom over, sier Ragnar Thorseth i dag.

Hans far Asbjørn skulle også ha vært med «Isstjernen», men så hadde han blitt småsyk og ble hjemme. Akkurat som syvåringen Arthur, som moren holdt fast på land.

Så tilfeldig var det.

– Det er klart jeg har tenkt mye på det, sier Ragnar Thorseth.

Han tror de tre onklene forsvant slik det ble skissert den gangen for nesten 100 år siden. At mannskapet forlot skipet i en båt som ikke var stor nok til åtte mann, og som gikk under da bølgene fylte den med vann.

– Jeg misunner ikke han som måtte ta beslutningen. Jeg kan ikke stå her i dag på tørre landet og si at den var feil. Jeg vet godt at alt kan gå til helvete på et blunk på havet. Men hva om halvparten hadde gått i lettbåten? undrer Ragnar Thorseth.

Han husker fortsatt timene på mørkeloftet den gangen på 1950-tallet, da han sugde til seg det som ingen voksne ville snakke om. Husker hvordan bygdepraten og kameratenes spørsmål ga litt mer mening.

Men helt sikre blir aldri familien.

– Det faktum at verken menn eller båt ble funnet, gjorde at man ikke fikk en avslutning. Det forble et mysterium. Og derfor ble det laget andre historier om mannskapets skjebne, sier Harald Thorseth.

Den mest oppsiktsvekkende av disse ble slått stort opp i norske aviser i 1927, tre år etter forsvinningen.

Smuglerdrapene

På dødsleiet ved sykehuset i Molde hadde en tysker tilstått en grusom forbrytelse. Han hadde vært med på å drepe besetningen på ei norsk fangstskute, fortalte han.

«Tyskerne ville selge spiritus til nordmennene, og da disse ikke ville kjøpe, oppsto det en strid. Striden endte med at tyskerne kastet samtlige nordmenn over bord. Deretter dekket tyskerne bordet i kahytten og tente lampene for at det skulle se ut som om besetningen hadde forlatt skipet», het det i en beskrivelse gjengitt i en rekke aviser over hele landet.

En av guttene hadde blitt skutt selv om han tryglet for sitt liv.

– Alt tyder på at beretningen er sann, konstaterte Sunnmørsposten.

Les også: (+) Den norske skuta forsvant i Skagerak. En mystisk radiomelding utløste en massiv rykteflom om hva som hadde skjedd

Påstandene vakte såpass mye styr at norske myndigheter, etter press fra et svært fornærmet Tyskland og en ny politietterforskning, gikk ut med en offisiell uttalelse om at ryktene var grunnløse. Det hadde ikke vært noen tysk pasient på sykehusene i Møre og Romsdal. Bergingsmannskapene hadde ikke sett blodspor på «Isstjernen». Ingen kunne heller helt huske hvem som først hadde fortalt om den angrende tyske smugleren.

Historien bleknet hen, men levde videre på folkemunne. Lå der og gnagde.

Hva de etterlatte tenkte om ryktene, er det ingen som vet. Bare én gang nevnte faren Olav noe om «Isstjernen» så Harald Thorseth hørte det.

– Det var i romjula, etter at han hadde rundet 90. Én setning, ikke noe mer. Han sa: «Jeg savner brødrene mine».

Tragedien hadde nok kanskje blitt gjemt. Men aldri glemt.

Den siste viking

Eventyreren, journalisten og oppdageren Ragnar Thorseth er en av vår tids store norske utforskere, ofte omtalt som «Den siste viking».

* Født 1948, oppvokst på farsgården i Aurvåg i Herøy kommune i Møre og Romsdal.

* Rodde alene i færing til Shetland i 1969.

* I 1982 ledet han den første norske ekspedisjonen som nådde Nordpolen. I lag med Jørn Eldar Fortun, Trygve Berge og inuitten Ekaksak Amagoalik tok han seg til polpunktet over isen med snøscooter.

* I 1983–86 seilte han jorda rundt med vikingknarren «Saga Siglar».

Thorseth har i tillegg til mye annet også overvintret med familien i isen på Svalbard, tatt seg gjennom Nordvestpassasjen med speedbåt og fangstet sel i Vestisen og Newfoundland. Etter en alvorlig hodeskade i 2000, ble det mange år i det han kaller «fysisk og mental dvale», men i 2015 rodde han igjen alene til Shetland – og tilbake – i færingen «Brattholm Havila». Han bor fortsatt i Aurvåg. Og har fortsatt eventyreren i seg.

− Jeg har en syvårsplan nå, til jeg er 80. Jeg koser meg på sjøen, og robåten har både seil og solcelledrevet propell. Neste sommer har jeg tenkt meg en tur til Håholmen, eller kanskje rundt Stad. I 2023 vil jeg ro til Nord-Norge. Jeg har også planer om å «ta en Terje Vigen», og ro hjemmefra, via Grimstad til Danmark. Og, om mulig, lage TV av disse turene, sier Ragnar Thorseth til Vi Menn.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 60 2021

Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet

Flere polfarere har kjempet seg over isen mot Nord- og Sydpolen. Men er de bare bleke kopier av heltene?

Det norske skipet hadde så vanvittig mye flaks at det ble legendarisk