Heltekopiene
Flere polfarere har kjempet seg over isen mot Nord- og Sydpolen. Men er de bare bleke kopier av heltene?
Med Nansen i blikket og Amundsen i tankene, har norske og internasjonale polfarere fulgt i deres spor. Men flere av ekspedisjonene har endt skikkelig dårlig.
Bråket i innspurten var kanskje det som overrasket mest: Norske medier fulgte sørafrikaneren Mike Horn og hans norske følgesvenn Børge Ouslands kamp for å rekke frem til skipet «Lance» før de gikk tom for forsyninger.
Ekspedisjonsavslutningen før jul i fjor ble dekket nærmest minutt for minutt.
Men hele Norge satt ikke som fjetret og fulgte med, slik vi tidligere alltid har gjort. Noen av oss fnøs av hele greia: To karer som frivillig hadde lagt ut på tur, og som kunne bli hentet av helikopter når som helst. Polarhelt, du liksom …
Verden er ikke lenger ukjent for polfarere
De har slitt seg frem i mørke, kulde, over åpent vann eller endeløse polarvidder – selv om alt har vært gjort før. Men går det en rød tråd, en ubrutt tradisjon, fra de store polarekspedisjonene for mer enn hundre år siden til dagens sportspregede polferder?
– Nei, hevder polarhistoriker Harald Dag Jølle ved Norsk Polarinstitutt.
– Det er helt fundamentale forskjeller på det Nansen og Amundsen gjorde og det vi kan se av slike ting i dag, sier han og peker på at den viktigste forskjellen er at det er umulig å «tenke bort» det som allerede er kjent.
− Da Fridtjof Nansen satte kursen mot Nordpolen med Fram i 1893, ante han ikke hva som lå foran ham. Han visste ikke om han skulle krysse hav eller om det var land der oppe. Slik usikkerhet hefter ikke ved dagens ekspedisjoner, mener Jølle – som denne høsten kom med sitt andre bind i en større biografi om Nansen.
Jølle, som selv har gått på ski til Sydpolen, mener dagens moderne ekspedisjoner er rene sportsprestasjoner, de vektlegger én side ved de tidligere ferdene, nemlig den fysiske prestasjonen, mestringen av elementene.
– Men de originale ekspedisjonene inneholdt så veldig mye mer, mener historikeren.
– Kappløp i gamle spor, kaller professor Matti Goksøyr dagens lynraske ferder gjennom polarområdene. Han hevder at meningen med polarekspedisjoner er i stadig endring, og kan forstås som en form for «oppfunnet tradisjon.»
Les også (+): Børge Ousland: – Jeg tror det er sunt å danse litt med døden
Fram-ferden er tidenes viktigste norske polarekspedisjon
1. Fridtjof Nansen, Fram-ekspedisjonen mot Nordpolen 1893–96.
2. Roald Amundsen, erobringen av Sydpolen 1911.
3. Fridtjof Nansen, på ski over Grønlands innlandsis 1888–89.
4. Jakten på nye hvalfangstfelt, Antarktis/Sør-Georgia 1892–93.
5. Roald Amundsen, med «Gjøa» gjennom Nordvestpassasjen 1903–06.
6. Roald Amundsen, Maud-ekspedisjonen 1918–25.
7. Gunnar Isachsens ekspedisjon til Svalbard 1909.
8. Otto Sverdrups ferd med «Fram» 1898–1902.
9. Maudheimekspedisjonen til Antarktis 1949–52.
10. Ousland og Kagge til Nordpolen 1990.
Jury: Harald Dag Jølle, polarhistoriker, Susan Barr, etnolog/polarhistoriker, Olav Orheim, glasiolog, klimaforsker og polarekspert, Liv Arnesen, pedagog, ekspedisjonsdeltager, Robert Marc Friedman, vitenskapshistoriker/dramatiker/professor.
Fram-ferden fra 1893–96 er nokså utvilsomt tidenes viktigste norske polarekspedisjon. Også foran Roald Amundsens flaggplanting på Sydpolen i 1911.
Til hundreårsmarkeringen av Sydpoljubiléet i 2011, rangerte en svært kompetent jury de norske ekspedisjonene i polare strøk siden midten av 1800-tallet og det var nettopp Nansens ekspedisjon som gikk av med seieren.
Bare én såkalt moderne ekspedisjon kom med; Børge Ousland og Erling Kagges 57 dagers skiferd til Nordpolen i 1990 – uten hunder og uten etterforsyninger.
Om ekspedisjonen til Kagge og Ousland i 1990 skrev juryen blant annet at den viste at det faktisk var mulig å nå polpunktet uten etterforsyninger.
– Den ble starten på en rekke norske skiturer til både Nordpolen og Sydpolen. Den ble også starten for en stor medie- og allmenn interesse for moderne kappløp og bragder i polarområdene, heter det.
Men ingen har altså vært større enn Nansen.
Etablerte Norge som en polarnasjon
Fram-ekspedisjonen kom hjem med en helt ny forståelse av Arktis. Den beviste teorien om at det går en havstrøm tvers over Polhavet, og Nansen dokumenterte det 4000 meter dype havet i nord.
Hans forsøk på å nå Nordpolen med hundespann og ski sammen med Hjalmar Johansen ble et drama i samtiden, selv om det ikke ble kjent før de to kom hjem igjen. En hjemkomst som skapte en veritabel polarfeber i hele landet.
Ferden spilte en viktig rolle i å etablere Norge som en polarnasjon.
Startskuddet for æraen med store norske ekspedisjoner i verdens islagte områder var Nansens første ferd – skiekspedisjonen over Grønland i 1888.
– Før denne ferden mente man nok i Norge at slike ting var noe de store og velstående nasjonene skulle drive med, det var for kostbart for et lite og relativt fattig land som vårt, sier Jølle.
Nansens skitur endret denne oppfatningen for alltid. Ferden over Grønland var ikke spesielt lang, den var relativt tilfeldig planlagt og mye kunne ha gått galt. Men karene klarte seg.
Slitsomt ble det for de seks deltagerne, mer enn de hadde sett for seg. «Å så sattan, hvor langt der er fra kyst til kyst,» jamret Samuel Balto, den ene av de to samene som Nansen hadde fått med.
Balto satte ord på det alle tenkte.
Karene slet seg frem med blytunge sleder i 42 døgn, og de kom så sent frem til vestkysten at de måtte overvintre sammen med inuittene til neste vår.
Les også (+): Hjalmar var en av Norges barskeste polarhelter. Men uten is under føttene var han en plaget mann
Den første «moderne» norske polarekspedisjon
Norge vant. Selvsagt. Sør-Korea, Sovjet, Storbritannia ble slått i det som er blitt kalt det siste polare kappløpet.
– Vil det noen gang la seg gjøre å nå Nordpolen uten noen form for hjelp? hadde National Geographic spurt noen år tidligere. Nå ville tre unge nordmenn gi dem et positivt svar.
En vårdag i 1989 landet tre spreke karer på Svalbard lufthavn. Erling Kagge, Børge Ousland og Geir B. Randby ville sammen gå til Nordpolen – uten annet utstyr enn det de kunne trekke med seg i pulk. Nå skulle det trenes i naturlige omgivelser.
Vinteren 1990 var det duket for et gedigent kappløp mot polpunktet. En koreanske ekspedisjon besto også av tre personer under ledelse av Heo Young-Who. Russeren Fjodor Konyukhov gikk alene, mens britiske Sir Ranulph Twisleton-Wykeham-Fiennes gikk sammen med landsmannen og legen Mike Stroud.
De tre nordmennene startet fra Ward Hunt Island i Canada om ettermiddagen den 8. mars 1990, utfordrerne gikk fra Sibir.
57 dager senere satte dødsslitne, iskalde og sultne Kagge og Ousland opp teltet på polpunktet. Randby hadde ramlet ned i en sprekk etter bare ni dager, skadet ryggen, og måtte gi opp.
Men Norsk Nordpolekspedisjon hadde klart det de færreste til da trodde var mulig. Da karene ble hentet ut med fly et par dager senere, var VG med og rapporterte nærmest direkte fra hendelsen.
Nyheten gikk verden over. Kagge og Ousland vant det som ble omtalt som det siste polare kappløpet. Fiennes og Stroud ga opp på vel 88 grader nord. Koreanerne kastet inn håndkleet noe senere. Russeren ble hjulpet av helikopter underveis og var ute av konkurransen.
Etter 1990 har polare ekspedisjoner i nord og sør blitt en levevei og et levevis for Ousland. Han gikk til Nordpolen alene, til Nordpolen i mørke, han krysset Polhavet fra Sibir til Canada, han har krysset hele Antarktis alene – for å nevne noe. Ingen har så mange døgn i telt på Polhavet som den tidligere marinejegeren.
– Jeg er nok mest fornøyd med den første soloturen min i 1994. Første som gikk til Nordpolen alene; det er «et trofé» som henger høyt. På denne turen måtte jeg overvinne ting i meg selv, i tillegg til kampen mot elementene, sier Ousland.
I svært mange år var det ikke noen som ville forsøke på det samme som Nansen hadde gjort.
Men en vårdag i 1962 la to gode venner av sted fra østkysten av Grønland, langs den samme ruten som Nansen og hans fem turkamerater hadde brukt 74 år tidligere.
Dette ble den første «moderne» norske polare ekspedisjon.
Bjørn Staib og Bjørn Reese ville gjenskape Nansens ferd over innlandsisen. De fulgte langt på vei hans rute, men brukte hunder som trekkdyr, noe originalen ikke hadde gjort.
De kom frem etter 31 døgn, nesten tomme for mat og med bare én av 16 hunder i live. Ferden innledet en epoke med ny interesse for denne typen bragder og prestasjoner.
I 1968 og i 1973 krysset to andre norske ekspedisjoner innlandsisen, men ellers var det ganske stille frem til 80-tallet.
Kryssing av Grønland ble etter hvert for enkelt
En av dem som krysset isen i 1986, skulle Norge komme til å se og høre mye til i tiårene som kom. Hans navn er Børge Ousland. Nesodden-gutten var 24 år da han sammen med Agnar Berg og Jan Morten Ertsaas gikk over Grønland.
Det var Ouslands første steg inn i ekspedisjonslivet.
– Dette er den eneste av mine turer som har hatt et visst Nansen-preg over seg, og som virkelig var inspirert av det han gjorde. Vi gikk med gammelt og enkelt utstyr, ikke like gammelt som det Nansen brukte, men klær av ull og bomull, sier Ousland.
– Vi brukte sekstant og kompass, og reserveskia mi var en av min mors gamle treski som jeg fant i boden hjemme, ler han.
Det skulle bli flere turer senere.
For de virkelig tøffe polfarerne ble en kryssing av Grønland etter hvert for enkelt, og det var ikke noe som ville resultere i hverken ære eller publisitet.
Dermed vendte interessen seg igjen mot Nordpolen og Antarktis. Både i nord og sør hadde det vært mer eller mindre stille i flere tiår. Her hjemme var det muligens en gedigen fiasko som hadde bremset lysten.
Suksessen med Grønlands-ferden i 1962 førte nemlig til at Bjørn Staib et par år senere la i vei mot Nordpolen, med seks mann og 30 hunder.
Det gikk skikkelig dårlig.
Les også (+): Norges «villeste» hytte: Byggingen fikk fatale konsekvenser
Nådeløs kritikk av nederlag
Medieinteressen i forkant var enorm, men da ekspedisjonen valgte å gi opp, var kritikken nådeløs.
«Vi ser gjerne at norsk ungdom følger Nansens eksempel … Men det er farlig å leke Fridtjof Nansen. Det er galt å bruke et stort navn og et stort forbilde for å skape publisitet som ikke holder mål. Den lærdommen tror vi blir konklusjonen på herr Staibs nordpolferd», skrev en avis.
Den første nordmann som noensinne kom seg til Nordpolen over isen, ble sunnmøringen Ragnar Thorseth. Den 29. april 1982 braste en gruppe snøskutere inn på 90 grader nord.
Thorseth hadde med seg Trygve Berge, Jørn E. Fortun og inuitten Ekaksat Amagoalik. De hadde brukt 56 dager fra Eureka-basen i Canada, på 80 grader. Underveis fikk de flere ganger forsyninger sluppet fra fly, og de ble også hentet ut med fly.
Les også (+): Mange mener det hviler en forbannelse over det amerikanske familiedynastiet
Verdens lengste ferd over polisen uten etterforsyninger
Men det er ikke bare Børge Ousland som har gjort imponerende ferder med is og snø under beina. Kameratene Rune Gjeldnes og Torry Larsen gikk i 1996 Grønland på langs, en skitur på nesten 3000 kilometer.
Fire år senere krysset de i løpet av 109 døgn Polhavet fra Sibir til Canada, den første ekspedisjonen uten assistanse. Gjeldnes krysset dessuten Antarktis på ski alene i 2005/06. Hans 4804 km lange ferd var lenge verdens lengste skitur.
Men i 2017 tilbakela Mike Horn 5 100 km over Antarktis – uten etterforsyninger.
– Er det flest nordmenn som legger ut på denne typen ekspedisjoner?
– Ja, det er mitt inntrykk. I alle fall når det gjelder Nordpolen er de fleste norske. Men jeg vil trekke frem en imponerende utenlandsk ekspedisjon. I 1995 gikk canadieren Richard Weber og russeren Mikhail Malakov til Nordpolen og tilbake igjen fra Canada. Det er en klassiker, en av de virkelig store prestasjonene, de er de eneste som har gjort det, sier Ousland.
Weber og Malakov brukte 108 dager på ferden fra Ward Hunt Island til polpunktet og tilbake – verdens lengste ferd over polisen uten etterforsyninger.
En tøffere ferd enn de hadde trodd
I desember kan norske TV-seere i tre episoder bivåne Ouslands siste dramatiske polareventyr – da han sammen med Mike Horn forsøkte å krysse hele Polhavet fra Alaska til Svalbard ved bruk av seilbåt og ski. Med kritikk og debatt som resultat.
Ekspedisjonen startet med båt i Nome i Alaska 25. august i fjor. Målet var å gjennomføre en polferd på den gamle måten, med en moderne vri. Ingen har seilt inn polhavet og gått på ski over Nordpolen siden Nansen og Johansen gjorde det på 1890-tallet.
Men ferden ble tøffere enn de hadde trodd. Mye vann og tynn is i starten av ekspedisjonen gjorde det svært vanskelig for de to våghalsene som i slutten av november måtte be om å bli hentet ut av isen med forskningsskipet «Lance». Men skipet ble selv sittende fast i isen i to uker og først om morgenen fjerde juledag klappet de til kai i Longyearbyen.
– En reise fra helvete, kalte Mike Horn ferden de to hadde bak seg.
Les også (+): Drakk du dette, kunne du ende på asyl eller som morder. Men du får det på Vinmonopolet
Siste store eventyr
Hvorfor drar Børge Ousland stadig på slike turer, det er jo ikke noe igjen å oppdage?
– Nei, det er jo ikke lenger oppdagerferder vi snakker om, medgir Ousland.
− Det handler nok mest om å oppdage ting i seg selv, å mestre tøffe utfordringer under vanskelige forhold. Og så får man jo unike opplevelser, man opplever en del av kloden under ulike forhold. Det er helt fantastiske naturopplevelser på disse turene.
Fjorårets ferd kan meget vel ha vært Ouslands siste eventyr av denne størrelsen.
– Jeg tror tiden er over for de store ekspedisjonene. Men jeg har fortsatt en del mål å nå, og jeg er like glad i å være på tur nå som før. Så noe blir det nok i fremtiden også, smiler han.
Kilder: Jaklin/Norsk Polarinstitutt: Norges ti viktigste polarekspedisjoner. Goksøyr: Kappløp i gamle spor (Norsk polarhistorie, bind 1) Kagge: Nordpolen. Det siste kappløpet.
Les også (+): Ferieturen med pappa ble et mareritt
