Matvaner før i tiden
Husmødrenes hemmeligheter: Kastet nesten ikke mat – slik fikk de det til
1950- og 60-tallet var husmorens gullalder. Den gangen spiste vi rester, i dag kaster vi 42 kilo mat pr. person i året, og husmoren er nesten borte. Hva skjedde?
De fleste barn som vokste opp på femti- og sekstitallet hadde en mamma som var hjemmeværende husmor, en tittel som hadde både status og respekt.
Oppslagsverket Kvinnen i dag fra 1957 skriver at det er husmorens oppgave å sørge for matlaging, rengjøring og klesvask. Kvinnens naturlige plass var i hjemmet mens mannen tok seg av lønnet arbeid, lød parolen den gangen.
På det meste var over 60 prosent av norske kvinner var husmødre som hverken mottok lønn, fikk pensjonspoeng, sykelønn eller feriepenger.
De stoppet strømper og syltet bær, de lagde mat fra bunnen av og kastet aldri rester. Vareutvalget var mindre enn nå, men respekten for markens grøde langt større.
En god husmor lagde mat fra bunnen av, men det var akseptabelt å ty til hermetikk på ekstra travle dager. Når ingrediensene til dagens måltider skulle handles inn, gikk mor til kolonialen, slakteren og bakeren.
Var det fiskeonsdag, oppsøkte hun fiskehandleren, og på fredag var hun gjerne hos slakteren. Butikkrunden kunne ta en hel formiddag, for det var ikke bare innkjøpene som skulle gjøres, hun måtte også sette av tid til å slå av en prat med så vel ekspeditrisen som andre husmødre fra nabolaget. Det var en hyggelig tur og ofte dagens høydepunkt.
Hjemme ventet oppvask og matlaging, klesvask og støvsuging. Det var som om formiddagen ikke hadde timer nok før middagen skulle tilberedes og være klar til mann og sultne unger kom hjem.
Men hva spiste vi egentlig den gangen?
Les også: Da Anna fikk brystkreft, stilte venninnen Daggry opp. 15 år senere ble plutselig rollene snudd
Kjøttkaker og kålstuing
På en fiskeonsdag sto det ofte sprengt torsk med gulrøtter og poteter på menyen, eller det kunne være plukkfisk, stekt torskerogn med ertestuing, stekt makrell og kan hende spekesild med rødbeter.
På mandager var det rester etter en søndagsmiddag som kanskje hadde bestått av leverbiff i brun saus, kjøttkaker og kålstuing, kålruletter eller svinestek.
Hadde mor gått på husmorskole, kunne man på en søndag være så heldig å få enten forloren hare eller benløse fugler og tilslørte bondepiker til dessert, eller kanskje sågar mandelkjernepudding.
Andre ting som kunne stå på menyen var kålruletter og hønsefrikassé, tilslørte bondepiker og rødgrøt, terteskjell med fiskepudding og kabaret. Flesk og duppe, saltkjøtt og stappe og spekesild. Blodpudding, lungemos og pannekaker. Semulepudding og sviskekompott, eggedosis med bær og mandelkjernepudding.
På Oslo Bymuseum på Frogner i Oslo står utstillingen Smaken av Oslo, glimt fra byens mathistorie. Etter en rask runde der er det bare å konkludere at også hovedstaden var godt forsynt med lokale kolonialer, slaktere og bakere.
Uhyre moderne supermarked
Først på 1960-tallet dukket de moderne supermarkedene opp der husmoren kunne gå rundt med egen handlevogn og plukke varene selv. Det var uhyre moderne.
Både i de store byene og på mindre tettsteder var spesialforretninger det vanligste.
I kolonialen på hjørnet var det disk med ekspeditør eller -trise. Bak disken var det hyller fra vegg til tak med et assortert vareutvalg. Når husmoren tok frem handlelappen og ba om å få sine nedskrevne varer, løp ekspeditøren frem og tilbake og klatret opp på en skammel om så var nødvendig.
Navnet på varen med tilhørende pris ble nøye skrevet ned på en liten fakturablokk med blåpapir mellom originalark og kladd. Når handelen var ferdig, ble tallene summert, og mor betalte med enten en gul tikroneseddel, blå femkroneseddel eller blanke kroner og brune femøringer.
På kolonialen kunne man kjøpe alt fra hermetikk til vaskepulver, kaffe og egg, melk og smør, flatbrød og kjeks og mye, mye mer. Hos bakeren strømmet duften av rosinboller og waleskringle, loff og kneippbrød ut gjennom døren.
Og på torget var det frukt og grønnsaker å få. Ikke squash og auberginer, men norske rotfrukter, bønner og kål, epler og pærer.
Safting og sylting
Middagsmaten på 1950-tallet ble nesten konsekvent servert med kokte poteter og saus eller smeltet smør. Kokt fisk, fiskeboller, lungemos, røkte pølser, lapskaus, kjøttkaker, gratenger og stekt flesk med duppe eller salt kjøtt med raspeball var god hverdagsmat.
Og til dessert, som var mye mer vanlig da enn nå, ble det gjerne servert semulepudding med rød saus, kavring og melk med syltetøy, sviskegrøt eller såkalt saftsuppe som var laget av saft som ble tyknet med potetmel og tilsatt litt sagogryn og rosiner.
Solid kost som mettet både store og små. Mor gikk med forkle og serverte ektemann og barn. Etter middag måtte far gjerne hvile litt mens mor tok oppvasken. I leseboken for førsteklassinger sto det: «Far leser avisen, mor vasker opp.»
Foruten å lage sunne måltider og vaske klær og hus, var det også husmorens oppgave å sørge for et solid vinterforråd. Safting og sylting sto høyt i kurs. I kokeboken Frukt og grønnsaker hele året fra 1951 fikk man oppskrifter på syltetøy og hermetisering.
Dette var lenge før fryser og kjøleskap ble allemannseie, så tørking, hermetisering, safting og sylting var et must for en husmor som ville servere familien sin et variert kosthold gjennom hele året.
Høsten var syltetid. I boken Frukt og grønnsaker får en husmor følgende anbefaling: «En fornuftig husmor bør prøve å innrette seg slik at hun har minst mulig annet husarbeid i syltetiden. Hun bør mest mulig uforstyrret kunne konsentrere seg om syltearbeidet og sørge for å ha lettvint mat de travleste dagene. Konserveringsarbeidet kan være litt av en påkjenning for husmoren.»
Etter syltearbeidet sto parafinering for tur. Et tynt lag med parafin på toppen av syltetøyet var viktig for å unngå mugg. Å smelte parafin var en kunst ikke alle behersket.
Les også: (+) Ranet var så rystende at det ble et begrep
Riktig oppbevaring
Mens man i gamle dager oppbevarte maten i et luftig stabbur, var en kjølig kjeller lykken på 1940- og 50-tallet. Her skulle epler, pærer og poteter oppbevares. Men risikofritt var det ikke, for som læreboken forteller: «Om høsten kan en vanlig kjeller bli for varm.
Da er det viktig å lufte om natten og få temperaturen ned til ca. fire grader. Går temperaturen under null grader på vinteren, må man tette dører og vinduer og eventuelt sørge for oppvarming med elektrisk ovn.»
Her gjaldt det å ha termometeret i orden. Hvis man ikke var så heldig å ha tilgang til kjeller, var et spiskammer et absolutt must. Spiskammeret hadde som regel sin faste plass på husets nordøstre vegg der solen ikke rakk å varme opp veggene om sommeren, og der lufteventilen sto i skyggen.
Her ble gjerne ost og smør samt tørrvarer som mel og sukker oppbevart. Andre grønnsaker ble anbefalt å oppbevares i eddiklake eller hermetiseres etter alle kunstens regler med koking av glass, lokk og gummiringer, eller man kunne foreta en gjæringsprosess.
Gjæring ble særlig anbefalt til oppbevaring av kål. Prinsippet var å sukre kålen såpass mye at sukkeret ble omdannet til melkesyre, som så gjorde kålen sur og holdt bakteriene unna.
Litt av et styr – ikke rart husmoren var travel!
Les også: (+) Hyller husmødrene: Slik var de med på å bygge samfunnet
Skolekjøkken for alle
På 1960-tallet var det populært med kolonihager ved mange barneskoler. Skolepolitikerne var opptatt av at barn skulle lære hvor maten kom fra. Stolte småfolk fikk en koloniseng tildelt, det vil si et aldri så lite jordstykke, der de kunne dyrke gulrøtter og poteter, reddiker og salathoder.
Og på syvende skoletrinn sto skolekjøkken på timeplanen. Jentene fikk lære å lage hvit og brun saus, mens guttene hadde sløyd. Først på midten av 1960-tallet ble det lovbestemt at begge kjønn skulle undervises i både sløyd og matlære.
På 60-tallet gjorde litt flere eksotiske retter endelig sin entré. Selv om makaroni fantes her i landet allerede på 1920-tallet, var det de færreste som visste hva spaghetti var. Mange trodde det var en grønnsak og serverte seikaker i brun saus sammen med kokte poteter og spaghetti.
På slutten av 60-tallet blir det mote og nærmest en farsott å servere gryteretter. Og i gryta kan man putte det meste, ifølge enkelte kokebokforfattere som foreslår blant annet båter av hardkokte egg som pynt på toppen av kjøttgryta.
Og gjerne en bløtkake med ananas til dessert, det var eksotisk. Og fremdeles dukket restene opp på morgendagens middagsbord.
Før spiste vi mye innmat, i dag er forbruket av lungemos, lever og blodmat mer enn halvert. Mens høns og sau var viktig for 60 år siden, står det i dag mer kylling og lam på menyen.
På 1970-tallet gikk kvinner flest ut i lønnet arbeid, og lettvint mat ble viktig. Toro, som lanserte ti forskjellige sauser i 1968, har siden mer enn mangedoblet både vareutvalget og omsetningen av ferdigmat som gryteretter, supper og sauser.
Men fremdeles lærer heldigvis både jenter og gutter å lage hvit saus på skolen.
Denne saken ble første gang publisert 10/09 2023, og sist oppdatert 10/09 2023.
