Leserne forteller
Det er 20 år siden Tom forlot meg. Nå sto han her og ville ha meg tilbake
Jeg er gift med en annen i dag og trodde aldri jeg skulle høre fra eksen.
Solen har akkurat stått opp. Det er tidlig morgen, og mannen min, som jobber tidlig skift iblant, dro av gårde for noen minutter siden.
Selv skal jeg ikke på jobb før i formiddag, så jeg sitter her og tenker og filosoferer rundt livet jeg har, på godt og ondt.
Det er ingen tvil om jeg er en heldig og privilegert person, for jeg har mennesker som elsker meg, og som jeg elsker.
Ikke minst gjelder dette de to barna mine, som er friske og klarer seg bra. Jeg takker pappaen deres for at jeg er så velsignet. Takket være ham, har jeg dem.
Jeg var 26 år da jeg møtte Roar, og jeg husker veldig godt hvordan jeg hadde det den gangen.
Som nyutdannet lærer hadde jeg akkurat fått et vikariat lenger nord i landet, men jeg visste ikke om jeg skulle være glad eller trist over å flytte.
Årsaken var en kjærlighetssorg jeg hadde slitt med i nesten to år.
Mannen jeg sørget over, var like gammel som meg. Han og jeg hadde hatt et intenst og fantastisk forhold mens vi studerte.
Aldri hadde jeg følt så sterkt og vært så forelsket som i ham, og da jeg sto oppi det, tenkte jeg at han var livets store kjærlighet, og at jeg ikke kom til å overleve det, om jeg mistet ham.
Og min verste frykt ble virkelighet da han reiste til utlandet og avsluttet forholdet til meg. Samtidig som jeg drømte om en gjenforening, innså jeg fakta: Det kom aldri til å bli oss igjen.
Studievennene mine fra den tiden husker ennå hvor intenst jeg sørget. Sorgen var så voldsom at jeg mistet matlysten og gikk ned mange kilo, kilo jeg trengte å ha på kroppen. De var bekymret for meg.
Men månedene gikk, og så møtte jeg Roar. Trauste, forutsigbare og snille Roar var min ekskjærestes rake motsetning.
Han likte å planlegge ting og var jevn i humøret. Han spilte ikke gitar og sang kjærlighetssanger. Derimot likte han å lese og gå tur. Det var stille og rolig rundt ham.
Akkurat da trengte jeg en solid bauta, og derfor lot jeg ham komme inn i livet mitt.
Les også (+): Her er jeg, 70 år, forelsket og så sjalu at jeg kunne kverket henne
En overraskende melding
Jeg følte meg ensom fordi jeg var forlatt og tenkte på en eks, og det føltes godt å ha en å krype inntil, som ikke stilte store krav til meg.
«Jeg elsker deg», sa Roar, og da han gjorde det klart at han ville bli med meg nordover, gjorde det meg glad, for jeg slapp å komme alene og helt ny til et fremmed sted.
«Han er fantastisk», sa alle venninnene mine, og siktet til den nye kjæresten min.
Pålitelig, rettferdig, ærlig og hjelpsom var ord som beskrev den han var, også da.
«Han er en sånn mann som man gifter seg med og får barn med», sa den aller beste venninnen min, og jeg var enig.
Da han etter to år fridde til meg, sa jeg ja. Jeg må innrømme at jeg kastet et blikk tilbake, og før jeg ga ham et svar, måtte jeg sjekke hvor min ekskjæreste var i livet.
Da jeg fikk vite at han ventet barn med en annen, bestemte jeg meg for å glemme ham.
Jeg sa ja til verdens fineste mann, det visste jeg, og livet ga oss de tingene de fleste får i form av medgang og motgang. Jeg var spart for mye jeg vet at andre kvinner sliter med, for jeg hadde en mann ved min side som alltid tok sin del av husarbeidet, og som ikke visste hva godt han kunne gjøre for meg.
Var jeg sliten, tok han ekstra vare på meg, Orket jeg ikke å være nær, var det greit også. Jeg kunne være meg selv hundre prosent.
Vi hadde vært sammen i nesten 20 år. Jeg tenkte ofte på hvor takknemlig jeg følte meg. Ingen store kriser rammet oss. Mens enkelte venninner ble bedratt og endte som skilt og bitter, hadde jeg den trygge rammen rundt meg.
Meldingen som dukket opp på Facebook, kom så overraskende at jeg fikk sjokk.
Det var min ekskjæreste som skrev til meg, og ordene var akkurat så enkle som de ofte er når en person tar kontakt etter mange, mange år.
«Hvordan går det med deg? Har tenkt mye på deg gjennom årene!»
Selv om han på ingen måte var uanstendig, fikk jeg en fysisk reaksjon, som minnet meg på hvor intenst forelsket jeg var i ham den gangen.
Da jeg endelig bestemte meg for å svare, skrev jeg: «Alt er bra med meg. Hva med deg?»
Timene etter at jeg sendte meldingen føltes uutholdelig spennende. Jeg sjekket mobiltelefonen hele tiden. Det var uvanlig til meg å være.
Roar spurte om det var noe spesielt, og jeg sa at jeg bare ventet på en melding rundt noen ekstratimer jeg var bedt om å ta.
Les også (+): Det kom som lyn fra klar himmel: Han hadde en elskerinne
Et hemmelig møte
I de neste fire ukene kommuniserte jeg med min eks, og noe skjedde. Kontakten satte fyr på meg, føltes det som, og det slo meg at jeg aldri hadde hatt så voldsomme følelser for Roar.
Jeg fikk vite at Tom hadde vært gift to ganger og var skilt for annen gang. Han bodde i Oslo og hadde det ifølge ham selv bra. Lærerjobben hadde han ikke lenger, nå hadde han en lederstilling i et IT-selskap.
Jeg er en moralsk person, opptatt av ærlighet, men likevel fortalte jeg ikke til mannen min om meldingene som gikk mellom Tom og meg.
Jeg hadde ikke tenkt å møte ham, så jeg unnskyldte meg selv.
Men så spurte han om å få et møte når jeg skulle på et seminar i Oslo. «Det hadde vært moro å møtes og mimre», sa han.
«Ok, en kopp kaffe», svarte jeg, og sa til meg selv at et slikt møte ville skje i all uskyldighet.
Men det ble to glass med vin i stedet, og da vi skiltes, kysset han meg på pannen og sa at han aldri hadde glemt meg – at jeg var hans store kjærlighet og at han angret allerede etter noen år på at han reiste fra meg.
«Husker du hvor morsomt vi hadde det?» sa han, og lo den latteren som smeltet hjertet mitt.
Han ville at vi skulle møtes kvelden etter også, og jeg sa først ja, men så kom den fornuftige stemmen, den som alltid advarer meg når jeg er i ferd med å gjøre noe dumt.
«Nei, du vet hva dette ender med, ikke risiker det gode livet du har, du vet ingen ting om ham, kanskje er han ustabil – han har vært gift to ganger.»
Da jeg sendte en melding om at jeg likevel ikke ville komme til hotellet han hadde foreslått som møtested, sa jeg først at det skyldtes et endret program og en middag jeg måtte delta på.
«Kan vi ikke møtes etterpå, da ...?» spurte han. Prikkene fikk meg til å forstå hva han tenkte, og jeg innså at jeg måtte fortelle hvorfor.
«Jeg er gift med verdens fineste mann og vet at oss to sammen alene sent på kvelden ikke er en god idé. Lykke til med livet», skrev jeg.
Da meldingen var sendt, følte jeg to ting; en slags sorg over en mulighet som ikke ble brukt, men også en lettelse over en katastrofe som var unngått.
Det var veldig rart å komme hjem. Roar hadde laget en ekstra god middag og hadde dekket bordet pent og skjenket i to glass vin.
«Jeg har savnet deg», sa han.
Da jeg sa at jeg også hadde savnet ham, visste jeg i samme øyeblikk at det var sant.
«Jeg må fortelle deg noe. Jeg møtte Tom i Oslo.» Og jeg sa det akkurat som det var – at jeg nesten hadde mistet meg selv og kunne ha gjort noe jeg kom til å angre på.
«Men det skjedde ikke, for jeg visste at jeg ikke vil miste det vi har sammen», la jeg til.
Ansiktet til Roar da jeg sa dette, glemmer jeg aldri. Han lyste opp i et stort smil.
«Dette har jeg fryktet i alle år, og nå skal jeg aldri være redd for å miste deg mer», sa han.
Vi har vokst på det som skjedde. Jeg tør faktisk si at jeg er mer forelsket i mannen min enn noen gang etter at vi snakket om disse tingene. Han er enestående.
Det hører med til historien at min ekskjæreste sjekket opp en dame som gikk på lærerskolen sammen med oss. Det begynte med at han sendte henne en melding.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
