Når Rigmor ringte på døren, åpnet kjendisene alltid opp

Husker du? Kjøkken med linoleumsfliser på gulvet og respatexbord?

Da kjøleskapet og fryseren kom, og en husmorvikar gjerne dukket opp hvis mor ble syk?

Husmødre med stormønstrede forklær, tallerkenhyller og oppvaskstativer? Og kjentfolk vi likte å lese om?

Vi har tilbrakt en dag i pressefotograf Rigmor Dahls arkiver. Det ble et herlig og nostalgisk møte med forgangne tider og gamle helter. Rigmor var, om ikke den eneste, så i hvert fall den beste kvinnelige pressefotografen i Norge fra 1940 til midten av 1970-tallet.

Under krigen tok hun dokumentariske bilder av vanlige folks hverdagsliv. I frigjøringsdagene syklet hun rundt i Oslo og festet folks berusende glede til bilder som siden ble historiske. Rigmor behersket alt innen fotokunsten.

Kjendisenes fotograf

Etter krigen jobbet hun som fast fotograf for bladet Alle Kvinner i over 30 år. Hun var, ikke uten grunn, stjernenes yndlingsfotograf. Når Rigmor ringte på døren, åpnet kjentfolk og slapp inn både henne og kameraet. Hun ble kjendisenes fotograf lenge før ordet kjendis fantes.

Det kan vi glede oss over i dag. For Rigmor etterlot seg et unikt arkiv med flere tusen bilder. En dokumentarisk gave om svunne tider. Vi har funnet frem en over femti år gammel reportasjeserie med kjente kvinner fotografert kokke­lerende og poserende i tidsriktige forklær på sitt private kjøkken. Rigmor var personlig venn med dem alle.

Hjemme hos en diva

Wenche Foss var en diva som Norge hverken før eller siden har hatt maken til. Allerede som 17-åring, slo hun igjennom i teaterforestillingen Taterblod. Hun spilte og sang seg inn i alles hjerter. I tillegg til å være nærværende på scenen var hun også ekte og åpen om sitt privatliv.

Da Wenche fikk en sønn med Downs syndrom i 1954, lukket hun ham ikke inne på institusjon som folk flest gjorde med barn som var annerledes på den tiden.

Nei, Wenche elsket sin Tommeliten og lot seg fotografere både med Tommen, som hun kalte ham, og minstegutten Fabian.

Linoleumsfliser

Da Tommen døde, bare fire og et halvt år gammel, engasjerte Wenche seg i det som den gangen ble kalt åndssvake­saken. Hun var den første i Norge som offentlig reiste spørsmålet om hvorfor hennes lille gutt ikke hadde rett til skole og undervisning, slik alle andre barn hadde. Hvorfor skulle ikke Tommen få lov til å utvikle evnene sine på lik linje med andre, selv om evnene var færre enn hos andre barn?

Wenche kjempet for de homofiles rettigheter et halvt århundre før Pride-paraden kom. Hun var klok, varm, forutseende og høyt elsket av hele Norge i over 70 år. Ukebladene sto i kø for å besøke Wenches hjem da hun bodde i Villa Solbakken i Prinsessealléen på Oslos beste vestkant.

Senere måtte hun, på grunn av ektemannens feilinvesteringer, flytte fra den store villaen til en mindre leilighet i byen. Wenche tok også det på strak arm og ønsket pressen velkommen.

Der fikk fotograf Rigmor trolig både en varm velkomst og en rykende varm kopp kaffe. Wenches kjøkkengulv var belagt med trendriktige linoleumsfliser, og divaen møtte pressen i pent forkle.

Kiki – motedronningen

Tidligere moteredaktør, blant annet her hos oss i Hjemmet, Kiki Sørum, hadde en sterk posisjon i hovedstadens motemiljø på 1960- og 1970-tallet. Hvis det var noen som visste hva som var «hot or not» på den tiden, så var det Kiki. Hun skrev motebøker og uttalte seg om riktig etikette og korrekte antrekk ved ulike anledninger.

Også Kiki bød på seg selv, og da Rigmor kom på besøk, var hun klar. I moteriktig armforkle poserte hun med en gammeldags kaffekvern og beskyttende skaut på hodet. Kiki var tidlig ute med å kombinere gammelt og nytt, en trend som fikk et voldsomt oppsving på begynnelsen av syttitallet.

Kikis komfyr er en nostalgisk 1940-tallsmodell fra Siemens, en av de første komfyrene med automatisk temperaturregulerende egenskaper. Kiki hadde skaut på hodet for å verne håret mot stekeos, noe som var vanlig før kjøkken­viftene så dagens lys. Hvem ville vel ha en duft av stekt seibiff i håret?

Husmorvikaren

Noen ting var definitivt bedre før, særlig ordningen med husmorvikar som kom like etter krigen. En husmorvikar tilhørte en yrkesgruppe som skulle steppe inn på kjøkkenet og i vaskekjelleren når familiens hjemmeværende husmor av en eller annen grunn ikke kunne utføre sine daglige oppgaver.

Husmorvikartjeneste ble sponset av staten, men ble drevet av ulike veldedige organisasjoner, som blant annet Husmorforbundet. De tilbød også opplæring. Husmorvikarene hadde sin funksjon til langt ut på 1970-tallet.

Men etter hvert som flereo g flere husmødre fikk seg jobb utenfor hjemmet, opp­hørte tjenesten og ble erstattet av kommunenes pleie- og omsorgstjeneste.

Fryseren kom

På 1950-tallet dukket det opp mindre fryseanlegg i bolig­områdene. Der kunne man leie plass og fryse bær og selvfanget fisk. Først i 1956 ble det mulig å kjøpe private frysere, men det var det nesten ingen som ville ha i huset.

Da tok produsentene av frossenmat grep og ansatte radiokjendisen Rolf Kirkvaag som direktør for det såkalte Dypfrysingskontoret.

Han dro på fryseturné og samlet flere tusen husmødre hver gang han dukket opp. Kirkvaag talte om frossen­matens fordeler, og om hvordan en fryser kunne lette husmorens hverdag. På radioen snakket ekspertene om hvordan råvarene bevarte sine vitaminer i fryseren.

Den voldsomme propagandaen forårsaket en revolusjon i norske hjem. Snart hadde hver eneste husholdning en fryser, og sesongmat ble et saga blott. Nå kunne man spise jordbær året rundt og lage sin egen is.

Hele Norges Ingrid

Fjernsynskjøkkenet ble sendt på NRK første gang i 1965. Det ble straks en sikker vinner. Én av grunnene var den sjarmerende husstellæreren Ingrid Espelid som var blitt ansatt i NRK fem år tidligere som programsekretær for kosthold og ernæring.

Ingrid kom fra Askøy utenfor Bergen, laget norsk tradisjonskost, smilte skjelmsk og toppet det hele med en grønn persillekvast som ingen kunne se var grønn før ti år senere. Fargefjernsynet kom i 1975.

Ingrid var på den tiden både barnløs og ugift og kunne derfor reise land og strand rundt og møte husmødre fra by og bygd. Mange ble med i Fjernsynskjøkkenet. I 1967 skrev hun sin første kokebok med tittelen «Ingrid Espelid ber til bords». Siden skrev hun omtrent femti bøker til.

Sensasjonskasserollen

Fjernsynskjøkkenet holdt koken i 30 år og Ingrid ble berømt. Fotograf Rigmor visste hva leserne ville ha og ba seg selv hjem til Ingrids private kjøkken. Ingrid åpnet døren, slank, velstelt, velfrisert og med et kledelig stormønstret forkle. I hendene holdt hun en tidsriktig Cathrineholm-gryte.

Emaljebedriften i Halden hadde ansatt designer Grete Prytz Kittelsen som blant annet designet «Sensasjons-
kasserollen» med emalje over jernet. Kasserollene ble lansert i 1962 og ble en bestselger.

Ingrid var en god ambassadør. Fjernsynskjøkkenet med Ingrid hadde sin siste sending i 1998. Litt kuriøst kan vi si at hun – som ble berømt for å si: «så juksa med litt» når kjøttkakene ble ferdigstekte på et blunk – selv var alt annet enn juks.

Når vandrelærerinnen kom til bygda, samlet konene seg rundt henne

Arne Brimis julemat-tradisjon vil kanskje overraske deg