80 år siden tungtvannsaksjonen − sabotørens egen historie
Her smalt bomben: Dette er Claus Helbergs egen dramatiske historie
Claus Helberg (1919–2003) var en av sabotørene som sprengte tungtvannsfabrikken på Vemork i 1943. I 1963 fortalte han sin historie eksklusivt i Vi Menn.
Stoppet de norske sabotørene tyskernes arbeid med å produsere atombomben? 80 år etter tungtvannsaksjonen på Vemork diskuteres spørsmålet fortsatt.
Men i den restaurerte tungtvannskjelleren ved Rjukan er svaret egentlig ikke det viktigste når historien om de ti unge mennene i sabotasjegruppene Grouse og Gunnerside skal fortelles. Deres slit og målbevissthet ble symbolet på at selv små folk i små land kan slå fra seg, bare man er dristig nok.
Én av dem som oppnådde mytisk status i norsk historie er Claus Helberg. I 1963 fortalte han sin egen historie i Vi Menn under tittelen «Hårde bud på Hardangervidda».
Helberg døde i 2003, men hans egne beretning lever videre:
Sult og slit
Sabotørene var stasjonert i England da de ble innkalt til SOE (Special Operations Executive) i London:
«En dag i august 1942 kom det bud til treningsleiren om at fire mann skulle møte opp hos professor og major Leif Tronstad i London. Det var Jens-Anton Poulsson, Knut Haugland, Arne Kjelstrup og jeg selv. Alle, unntatt Kjelstrup, var oppvokst på Rjukan.
I London fikk Poulsson, som skulle være leder, instrukser for oppgaven: Angrep på Vemork-anlegget. Vi andre trodde det var instruksjon av hjemmestyrkene det gjaldt.
Etter to mislykkede forsøk kom vi oss endelig over til Norge den 18. oktober. I det herligste måneskinn kretset vi over Hardangervidda før vi hoppet ut. Tre sekunder, så var det hele overstått, det vil si, da svevde jeg sakte ned mot vidda.
Vi kom oss bra ned alle fire pluss våre 12 «containers» – beholdere med mat, utstyr, våpen etc. Poulsson kalte oss sammen og ga «order for the day». Den kom som en bombe! Vi skulle hjelpe til med å ødelegge tungtvannsanlegget på Vemork. To engelske glidere med 40 Royal Engineers skulle komme fra England. Operasjonen skulle foretas i neste måneperiode – om fire uker.
Vi måtte bringe med oss i alt 300 kilo utstyr de 100 kilometerne til Skolandsmyrene. I over 14 dager slet vi oss av gårde i ulendt terreng og i ubeskrivelig dårlig føre. Hver av oss hadde mer enn 30 kilo på ryggen, og det var bare halvparten av utstyret, slik at vi måtte gå hver etappe to ganger.
Vi hadde ikke holdt på mange dagene før vi skjønte at det ville bli knapt med mat. For at den skulle vare i fire uker, ble den strengeste rasjonering nødvendig. Resultatet av denne opplagte underernæring viste seg snart, vi ble slappere for hver dag. En av de siste dagene klarte vi ikke gå mer enn to kilometer.
Den 10. november nådde vi vårt mål: Sandvasshytta, ca. 10 kilometer sør for Skolandsmyrene. Her skulle vi bo til gliderpartiet kom.»
Les også: (+) «Den hvite død» drepte over 500 fiender. Men han ble merket for livet
Flystyrt og nytt håp
«Jeg dro ned til damvokteren Torstein Skinnarland. Han skaffet oss opplysninger om Vemork, og etter at to av oss selv hadde vært nede og spionert litt, var vi vel forberedt på oppgaven.
19. november fikk vi beskjed om at gliderne skulle komme samme natt. Klokken 23 hørte vi flydur; det var jo en strålende bedrift at flygerne hadde funnet frem i dette været. Lysene ble tent, og vi ventet hvert øyeblikk å se gliderne lande. Et par ganger senere hørte vi flydur, men nå drev svarte skybanker langs fjellene.
Men det var en trist nyhet vi fikk fra England neste dag. Begge gliderne og et av trekkflyene hadde styrtet. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å avvente nærmere ordre. Vi følte oss ikke trygge i hytta ved Sandvatnet. Ved Saura lå en liten jakthytte som ikke var merket av på kartet. Hytta ble vårt hjem i tre måneder.
I en 14 dagers tid levde vi bare på havregryn, litt margarin og sukker samt islandsmose som vi gravde frem under snøen. Med denne magre rasjonen gikk det raskt nedover med kreftene.
Radioforbindelsen med England ble opprettholdt. Vi fikk beskjed om at det skulle sendes et nytt parti, men bare ett fly skulle benyttes, så det ville ikke bli mer enn seks mann, alle fra Linge-kompaniet. Vi ble altså ti mann i alt. Den tyske vaktstyrken på Rjukan og Vemork talte oppunder 300.»
Studiesirkel mot polarsyke
«Så kom julaften. Riktig en fin julegave fikk vi. Klart og Stille vær. Poulsson dro ut for å jakte rein, og hva enten det skyldtes at det var julaften, eller det var godværet, sa kom han hjem med dyr.
Fra nå av og i to måneder fremover levde vi bare på reinkjøtt, 11 dyr gikk med. For å holde skjørbuken fra livet, spiste vi magesekken med innhold på hvert eneste dyr. Vi sendte Helge Ingstad en vennlig tanke. Det var fra hans bok «Pelsjegerliv» vi hadde lært hvordan fangstfolk nyttet reinen fullt ut.
Det var et ufyselig vær i fjellet den vinteren. I uker i trekk kunne storstormen rase. Da det ble det korte opphold, gjaldt det å nytte tiden til jakt og vedsanking.
Polarsyke kalles en sykdom som angriper folk som bor isolert under vanskelige forhold. På kort tid kan de beste kamerater bli de bitreste uvenner. At vi gikk fri av sykdommen tror jeg for det meste skyldtes at vår leder hadde slik en fremragende evne til å løse problemene.
Særlig kjedelig var det at vi ikke hadde noe lys, så det ble lange kvelder. Lediggang er roten til alt ondt. For å motarbeide dette gikk vi i gang med en studiesirkel. Hver kveld hadde en av oss en forelesning. Det var likegyldig hvilket tema, hovedsaken var at vi fikk tankene avledet mest mulig fra den daglige grå tilværelse. Det var forunderlig hvor meget det bodde i en kar og hvor gode venner vi var tross alt.
En og annen gang fikk jeg meg en tur ned til Rjukan eller Møsvatn. Det så ut til at tyskerne var forberedt på en aksjon mot Vemork, for vaktholdet ble stadig skjerpet.»
Les også: (+) Hæren sendes tilbake i skyttergravene i 2023: Avslører kritisk mangel
Seks fra Linge
«Endelig en dag i slutten av februar ble det godvær. Riktig «droppevær» var det. Måneskinn og forholdsvis stille, men svinekaldt, -34 °C.
Det nye partiet fra England ble nå sluppet, fem mil nordenfor vår posisjon. Samtidig satte det inn med et voldsomt uvær, det verste vi hadde opplevd. Heldigvis lå det en hytte rett ved landingsplassen til de nyankomne.
Gunnerside var kodenavnet til det nye partiet. Karene var Joachim Rønneberg (leder), Knut Haukelid, Kasper Idland, Fredrik Kayser, Hans Storhaug og Birger Strømsheim. På første godværsdagen etter stormen dro de sørover, og utpå kvelden så vi dem komme.
I fem måneder hadde vi nå bodd alene inne på fjellet, og avvekslingen var velkommen. Ja, den kvelden hadde vi da noe å snakke om.
Særlig var det naturligvis planer for angrepet som ble diskutert. Siste dagen før angrepet forlot jeg de andre og dro ned i dalen for selv å undersøke om det ikke skulle være noen mulighet for å komme ned i elvejuvet.
Grouse
Den første delen av forsøket på å ødelegge tungtvannsproduksjonen. En fire mann stor fortropp av lokalkjente, norske fallskjermsoldater ble sluppet i oktober 1942. Skulle lede sabotørgruppen frem til målet. Helberg var en del av Grouse.
Freshman
Del to av planen. Engelske
ingeniørsoldater skulle slutte seg til Grouse i november 1942. Men tre av fire fly styrtet. 41 mennesker mistet livet i den mislykkede operasjonen.
Gunnerside
Seks nye, norske fallskjermsoldater ble sendt i et nytt forsøk i februar 1943. Sammen med Grouse ble operasjonen gjennomført uten at et eneste skudd ble løsnet.
Etter en del klatring kom jeg virkelig ned på elveisen og var også så heldig å finne en noenlunde brukbar vei opp på fabrikksiden. Det ble nok ikke lett å gå denne veien i mørket, men det var likevel bedre enn å forsøke å forsere de tyske vaktene på broen. På grunnlag av mine opplysninger om veien over elvejuvet, var planen om fremmarsjen og angrepet grei.»
Les også: (+) Kompani Linge ble helter på Vemork − den tragiske fiaskoen på Sørlandet snakket ingen om
Trøtte tyskere
«Det var overskyet og hard vind da vi dro nedover i dalen med ski og pakninger klokken 20 den 27. februar. Alle var i britiske uniformer. Riktig et ønskevær, var det. Ingen uten oss var ute i slikt vær og føre.
Der hvor Kraftledningsveien tar av fra hovedveien, satte vi igjen ski og pakninger og tok med sprengstoff og våpen. Klatringen ned stupet gikk bedre enn ventet, men på grunn av mildværet var elven stengt, vannet flommet høyt over elveisen.
Men vi kom over og opp på jernbanelinjen på den andre siden. Vi var bare 500 meter fra målet nå og stoppet opp for å gjennomgå planen for siste gang. Vi hadde fin utsikt over broen hvor vaktene sto.
Klokken 00.00 var det vaktavløsning. Vi lot frivakten få en halv time til å sovne på. Sa gikk vi frem til gjerdet og klippet oss igjennom.
Dekningspartiet, hvor jeg selv var, gikk i stilling. Med fingeren på avtrekkeren dekket vi den tyske vaktstua og inngangene til fabrikken. Men vi så ikke en eneste vakt.
Døren inn til elektrolyserommet var stengt. Sprengingslaget skilte lag. Joachim Rønneberg og Fredrik Kayser fant til slutt kabeltunnelen de skulle åle seg igjennom. Nå var de inne. Det var en norsk arbeider der inne som ble forskrekket ved synet av de uniformerte karene. Men han forsto situasjonen og holdt seg i ro.
Karene gikk i gang med å legge ut ladningene, de hadde øvd seg på modeller i London. Luntene ble gjort så korte som bare mulig og påtent. Arbeideren berget seg til etasjene over og sabotørene løp ut en av kjellerdørene. 30 sekunder senere smalt det.
Bortsett fra knuste glassruter var det bare apparatene som ble ødelagt. Selve fabrikken sto like godt. Det var nok dette som fikk tyskerne til å reagere så langsomt. En av frivaktene stakk hodet ut av døren i vaktstua og lyste bort på fabrikkbygningen, men da den fremdeles sto der, ruslet han inn og la seg igjen.»
Retretten
«Vi fikk derfor et uventet stort forsprang, og først da vi var oppe på landeveien på nordsiden av dalen, kom de første bilene med tyskere oppover fra Rjukan. Vi fant frem skiene og pakningene og dro nedover mot byen.
Vel var det nifst å gå nedover denne veien, vi kunne jo møte tyskere når som helst, men det var ingen vei tilbake. De tyske bilene for oppover mot Vemork på veien rett under oss. Ingen hadde nok tenkt seg at vi skulle dra nedover mot Rjukan. Klokken fem om morgenen var det med en tilfreds følelse vi satt og så utover mot Vemork og tenkte på det røre vi hadde fått i stand der nede.
Så var det på tide å stikke av. Jeg dro alene over til Geilo og tok toget til Oslo. Uniformen la jeg igjen i fjellet.»
Skuddveksling i fjellet
«Tyskerne satte ikke i gang noen undersøkelse på vidda, og tre uker senere dro jeg innover fjellet igjen. Formålet var å redde unna en del våpen og sprengstoff som var blitt lagt igjen.
Jeg fant hytta hvor karene hadde bodd, og gikk inn for å få meg litt mat. Det så ut som et grisehus der inne, tydelig at tyskerne hadde vært der. Kanskje var de i nærheten! Jeg løp ut. Ganske riktig. Fire-fem mann kom løpende på ski opp mot hytta. Skiene fikk jeg på i en fart og løp av gårde. Mitt eneste våpen var en Colt 32, og det var lite å ta opp kampen med. Jeg måtte stole på mine skiferdigheter.
Kampen om tungtvannet kostet 81 menneskeliv.
I november 1942 ble operasjon Freshman igangsatt. Britiske soldater i to glidefly ble slept av to Halifax-fly med kurs for Hardangervidda. Gliderne styrtet, likeledes en av Halifaxene. 41 soldater ble tatt av tyskerne og drept.
I november 1943 slapp amerikanske bombefly 700 bomber over Vemork. 22 sivile døde.
14 nordmenn og fire tyskere døde da DF «Hydro» ble senket på Tinnsjøen 20. februar 1944.
Noen dårlig skiløper var jeg neppe, men i hvert fall én av tyskerne var bedre. Etter en del skyting var det bare én tysker som holdt tempoet, men han dro innpå. Heldigvis hadde han også bare en pistol. Den beste skytteren ville vinne.
Tyskeren gjorde raskt kampen til min fordel. Han ble så forskrekket da jeg begynte å skyte på ham, at han tømte hele magasinet mot meg. Bare bom. Da skiftet rollene plutselig. Han kastet seg rundt og løp tilbake til mot de andre tyskerne. Jeg nølte litt, men løp så etter ham alt det jeg var kar om. Hvert sekund var kostbart. Kameratene hans kunne dukke frem over bakkekammen når som helst.
På 30 meters hold sendte jeg noen skudd etter ham. Jeg trodde jeg traff, men var ikke sikker. Så snudde jeg rundt igjen og løp videre. Sola var gått ned, og mørket seg på. Dermed var jeg i sikkerhet, i hvert fall foreløpig.
Men skisporene var et problem. Selv i mørket kunne tyskerne følge dem. Jeg visste at det var blankis nede på Vråsjøen, så jeg satte kursen dit. Det var stjerneklart og stille, men mørkt var det, og dessverre var jeg så uheldig å kjøre rett utfor et stup i Slettedalen. Det var en veldig luftfart, og jeg slo meg ganske kraftig, særlig var det venstre armen det gikk ut over. Men jeg måtte videre.»
Les også: (+) Hvorfor skjelte alle ut treneren på motstanderlaget? Svaret førte Aage langt ned i et dystert kapittel av Norges historie
Lurte tyskerne
«Nede i Mogen var det så vidt jeg ikke kom opp i tyskere. De hadde åpenbart satt i gang en razzia. Med brukket arm måtte jeg se til å komme meg til en doktor. Utpå dagen kom jeg til kjentfolk på Hamaren, men kunne ikke bli for tyskerne undersøkte hver eneste gård. Jeg dro videre over Møsvatnet og ned til Rauland. På 36 timer hadde jeg tilbakelagt 16 mil.
Men jeg kunne ikke ha valgt et verre tilfluktssted. Terboven og Rediess hadde nettopp vært der og inspisert troppene, som besto av ca. 300 mann. Jeg kjente landhandler Skeie på Austbø. Der fikk jeg ligge på kjøkkengulvet. Tyskerne hadde rekvirert de andre rommene.
I løpet av natten fikk jeg diktet i hop en historie som jeg ville servere tyskerne, og de bet på. Jeg sa jeg hadde meldt meg som kjentmann for tyskerne i jakten etter Vemork-sabotørene og hadde vært så uheldig å brekke armen i tjenesten.
Tyskerne syntes visst jeg var en kjekk kar. Den tyske feltlegen på Rauland undersøkte armen og sendte meg i ambulanse ned til Dalen, hvorfra jeg kunne reise videre til Oslo på egen hånd.»
Avslørt med pistol
Båten fra Dalen skulle gå neste morgen, og Helberg tok inn på turisthotellet i Dalen. Men nå var uhellet ute igjen. Terboven og Rediess kom til hotellet og rekvirerte alle rommene.
«Merkelig nok fikk jeg beholde mitt. Alle dører ble sperret, det var ikke tale om å stikke av. Alle gjestene måtte vise legitimasjon. Legitimasjonskortet mitt, som var laget i London, var visst helt i orden.
Neste morgen fikk 18 gjester, inkludert meg selv, beskjed om å pakke sakene våre. Vi var arrestert på grunn av «uforskammet oppførsel» mot Reichskommissar. Jeg var i sterk tvil om hva jeg skulle gjøre. Det var vel minst risikabelt å bli med fangetransporten og så se å få rømt. Jeg kunne iallfall ikke bli med helt til Grini.
Pistolen hadde jeg fått puttet inn under linningen i skiblusen. En stor buss ble kjørt frem foran hotellet, og vi ble fulgt ned, én for én. Jeg passet på å komme sist, for derved ville jeg komme nærmest utgangsdøren. Men en tysker ga meg et spark bak så jeg snublet fremover i trappen.
Dermed for pistolen ut fra skiblusen og falt ned mellom beina på en tysker. Jo, nå satt jeg fint i det!»
Les også: (+) I stummende mørke leter Syvert etter overlevende. Under overflaten venter en livsfarlig trussel
Stupte ut av bussen
«Tyskerne var tydelig i tvil om hva de skulle gjøre med meg, men ordren var jo at vi alle skulle dra til Grini, og ordre er ordre.
En tysker satt vakt foran i bussen, og fire andre i to motorsykler konvoierte oss, én 10 meter foran og én 10 meter bak bussen. Jeg fikk sitte foran ved utgangsdøren. Da var jo saken grei.
Etter å ha kjørt i ti timer, var det blitt mørkt. Oppe i Lierbakkene åpnet jeg døren og hoppet ut. Jeg gikk over ende, men kom meg på beina igjen like før tyskerne fra den bakerste motorsykkelen skulle kaste seg over meg. Forfulgt av eksploderende håndgranater kom jeg meg inn i skogen, og takket være mørket ble jeg borte for forfølgerne. De ga opp og måtte reise videre uten meg.»
100 flyslipp
«Etter velvillig behandling på Lierasylet og tre ukers opphold på Drammen sykehus, reiste jeg til England via Sverige.
I oktober 1944 hoppet jeg ut i fallskjerm over Telemark igjen. Denne gangen for å hjelpe hjemmestyrkene i Øvre Telemark med våpenforsyning, og instruksjon. Etter over 100 flyslipp med våpen, ammunisjon, mat, uniformer og radioutstyr, var snart en stor styrke utdannet og klar til å verne om den verdifulle industrien i Telemark, så tyskerne ikke ødela fabrikkene når de trakk seg tilbake.
Så kom 8. mai. Alle gruppene mobiliserte. I hver by og bygd trakk menn og unge gutter i uniform. Heldigvis ble det ikke nødvendig med kamphandlinger.
Krigen var over.»
