heltemodige gunvor:
Selv ikke ektemannen visste om Gunvors hemmelighet
Det var lite som skilte Gunvor fra de andre damene i det lille samfunnet i Gudbrandsdalen. Men i all hemmelighet levde hun et livsfarlig og heltemodig dobbeltliv bak ryggen på alle – inkludert hennes egen ektemann.
Gudbrandsdalen 1942:
På jernbanen mellom Lillehammer og Oslo opererte en kurer under kodenavnet Vesla.
Hun bodde i Vestre Gausdal med ektemannen og deres to barn, Lullen og Rolf jr.
Tannlegemannen var medlem av Nasjonal Samling og ante ikke at ektefellen jobbet for to av Hjemmefrontens etterretningsorganisasjoner, 830 S og XU.
I tre år reiste Vesla frem og tilbake med våpen, ammunisjon, instrumenter og propaganda-materiell, ofte med hjertet i halsen, redd for at det kunne være siste gang hun gikk av toget uten at tyskerne oppdaget henne.
«Det vil helst gå bra» var hennes motto under de mange og vanskelige oppdragene hun påtok seg under krigen. Når hun ble spurt om sitt ærend i Oslo, svarte hun at hun var innkalt til kontroll av overlege Lützow-Holm på Lovisenberg. Et skalkeskjul for den hemmelige frakten på jernbanen fra Lillehammer til Oslo.
Hennes virkelige navn var Gunvor Sæther-Larsen. Vesla hadde mange delikate oppgaver for motstandsbevegelsen, som passutstedelse i Gudbrandsdalen til folk som måtte flykte.
Under kampene i Gausdal i aprildagene i 1940 kom det til trefninger mellom motstandsbevegelsen og tyskerne. Dette førte til at en tysk offiser ved navn Oberst Beyer kom til Vestre Gausdal med et kompani soldater for å gjennomføre represalier.
Da ble ti menn, blant dem Veslas ektemann, stilt opp mot en vegg med hendene på ryggen, klar til å skytes med et oppstilt maskingevær. Da sprang Vesla frem, tok tak i kraven til den tyske offiseren og tvang ham til å se henne i øynene.
Han mildnet og tok Vesla som gissel mens han sendte hennes mann og en lege tre kilometer lenger opp i dalen der oberst Dahl lå med 3000 mann og utstyr.
Styrken overga seg, og Vesla reddet livet til de ti mennene.
Gunvor og ektemannen skilte lag i 1942. Han flyttet til Oslo, men lot radioen stå igjen. Den skulle bli viktig for Veslas arbeid som agent for motstandsbevegelsen.
Les også: (+) Den fryktelige ulykken rammet hele bygda. Etterpå var det ingen som snakket om den
Hemmelig etterretning
Daglig lyttet hun til nyheter fra London. De eneste som visste at Gunvor opererte under dekknavnet Vesla, var enkelte i motstandsbevegelsen. Før ektemannen dro til Oslo, hadde Gunvor tatt et NS-merke fra jakken hans og gjemt det unna. En dag ville det komme til nytte, tenkte hun.
Vesla hadde gode forbindelser både i hjemmestyrkene og de hemmelige etterretningsorganisasjonene, og hun hadde et dekksted i Augedalen hos noen bekjente på et lite småbruk. De tok imot folk som trengte å ligge i dekning.
En dag kom en ung mann som het Francois til Vestre Gausdal. Han var polsk jøde med fransk pass og mannskap i et RAF-fly som måtte nødlande i Trøndelag. Der ble han skadet og tatt til fange av tyskerne.
Etter en tid på sykehus i Trondheim ble han sendt med tog til Oslo, men klarte å hoppe av toget mellom Øyer og Tretten. Han gikk gjennom skogen til han kom til Vestre Gausdal. Da var han både sulten og sliten.
Han så en bonde ute på et jorde som han tok kontakt med. Heldigvis var ikke bonden nazist og ga ham både mat og husly. Det ble bestemt at Francois skulle bo på loftet hos Vesla til man kunne få ham videre til Sverige.
Vesla ble ansvarlig for å finne en rute for å få Francois i sikkerhet. Planen var at hun skulle reise til Oslo med sin «syke mann». Francois ble kledd opp som en ekte nordmann. De ble kjørt til Lillehammer av Martin Gran, som eide den eneste drosjen i Vestre Gausdal.
Les også: (+) Da ondskapen rammet, måtte Knut Eriks far ta et umulig valg
Lurte tyskerne trill rundt
Det varte ikke lenge før nervene sto på høykant. Drosjen ble plutselig stanset av en tysk patrulje på syv mann som skulle undersøke om de hadde ammunisjon i bilen.
Tyskerne hadde satt opp sperringer overalt. De forlangte at Francois skulle gå ut av bilen. Det kunne blitt skjebnesvangert, så Vesla fikk avverget det i siste liten. Hun fortalte tyskerne at han var for syk til å flyttes på, og det bet de på.
Vesla var opprørt og la ikke merke til at hatten hennes var flatklemt og ikke så særlig pen ut. Men senere skulle det vise seg at folk syntes synd på den stakkars fruen som reiste med sin syke mann – og som var så nedfor at hun ikke orket å se ordentlig ut engang!
På Lillehammer stasjon dukket det opp nye problemer. Det hadde etter mange og lange og diskusjoner med jernbanemyndighetene lyktes Vesla å få en sykekupé for «sin mann» og seg selv.
Like før de skulle gå om bord i toget, ble de stanset av fire tyskere. De nektet dem å forlate bilen. Først senere forsto Gunvor hvorfor. De ville overta drosjen og var trolig redde for at hun og Francois skulle stikke av uten å betale for bilturen.
De fire tyskerne skulle imidlertid bli redningen deres. Vesla fortalte dem med tårer i øynene at «min mann er så syk at han ikke kan gå». To av dem var så galante at de tok den franske flygeren mellom seg og bar ham inn i sykekupeen!
Kvinnene i motstandsbevegelsen risikerte livet under andre verdenskrig. Men etter krigen ble det nesten stille om de modige kvinnene fra motstandskampen. Når kvinnene nevnes, er det gjerne i biroller; som vertinner i dekkleiligheter eller som konene til motstandsmenn.
I Norge er det registrert 1003 navngitte kvinner som kjempet side om side med gutta i motstandsarbeid under andre verdenskrig. Deres mot var like stort som guttas. Flere tusen kvinner satt som politiske fanger, og vi vet om en del som døde enten i kamper, i fangenskap, under tortur eller i selvmord. Kilde: Kvinnehistorie.no
Så gikk det tålelig bra til de kom til Jessheim hvor en ny kontroll ventet. Nå hadde Vesla lagt frem sprøyter, og det duftet sykehus over hele kupeen, men det hjalp ikke. Tyskerne skulle ransake alt og alle som var med toget. De var på jakt etter ammunisjon stjålet på Raufoss.
For å være helt sikre på at de skulle få være i fred, hadde Vesla plassert eksmannens NS-merke på jakkeslaget til Francois. Endelig skulle det komme til hjelp.
Tyskerne på Lillehammer hadde sørget for å pakke ham så godt inn at merket ikke var synlig, og da var det til liten nytte. Vesla måtte derfor, mens tyskerne endevendte bagasjen deres, få brettet til side både frakk og jakke, slik at merket lyste i all sin glans. Da tyskerne så det, dyttet de til hverandre, nikket til Vesla og gikk.
Nå skulle alt være i den skjønneste orden. Men nei. Da de kom til Oslo, hadde de en avtale med to karer fra sentralledelsen som skulle komme ned på Østbanen og hente Veslas «mann». På Østbanen gikk alle passasjerene av toget, unntatt en syk mann og hans kone.
Forklaringen var ganske enkel, men nervepirrende for dem som opplevde den. «Da Francois og jeg skulle gå ut av sykekupeen, viste det seg at døren var låst. Jeg rev og slet i den, forsøkte å få åpnet vinduet, ropte om hjelp. Til ingen nytte. Døren var lukket og ikke et menneske var å se», fortalte Vesla.
Les også: (+) Familiebildet som satte sinnene i kok: «Grotesk»
Rømte til Sverige
Vesla trodde at tyskerne hadde fått beskjed om dem og ganske enkelt satt dem i en «musefelle» til de skulle bli hentet. Hun var redd, og Francois hadde mistet håpet. Til slutt kom det en vaskehjelp og åpnet døren. Det viste seg at døren bare hadde gått i vranglås. Slik endte reisen.
Francois lovte å sende et kodet brev når han var i trygghet i Sverige. 6. oktober 1944 skrev han et brev til Vesla i Gausdal om at han var i god behold.
Da krigen var over, ble Gunvor leder for «lottene » ved Fjæringstad skole. Lotte var et kallenavn på medlemmer av Norske Kvinners Frivillige Verneplikt, som bidro med å bygge opp Norge etter krigen.
Hun deltok også i toget for etterretningstjenesten hun tilhørte, som hilste kronprins Olav velkomment hjem. Hun hadde fem striper på armbåndet sitt.
Folk i Gausdal visste ikke at Gunvor hadde arbeidet for motstandsbevegelsen under krigen. Men at hennes tidligere ektemann var i NS, var noe alle var klar over. Derfor ble hun oppfattet som «stripet» av lokalbefolkningen.
Gunvor fikk kjøpt en Bauer-kinomaskin gjennom en av sine mange kontakter fra krigen, og startet Gudbrandsdalen Kinematografer som arrangerte ukentlige forestillinger.
Den hemmelige motstandskvinnen døde i mai 1957 etter en lang kamp mot brystkreft.
I 2017 skrev daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide om Gunvor:
«Det står dyp respekt av hennes omfattende bidrag til motstandskampen på flere områder. Hun deltok i felttoget i april 1940. Der reddet hun flere gislers liv ved modig og resolutt opptreden. Senere var hun involvert i hemmelig militær motstand. Hun hjalp flyktninger med klær, penger og mat på deres vei til sikkerhet i Sverige. Hennes mot og offervilje står det stor respekt av. Jeg vil på vegne av Regjeringen få uttrykke min takknemlighet for den innsats Gunvor Sæther-Larsen gjorde. Vi skal aldri glemme de tapre menn og kvinner som ga oss friheten tilbake».
Sønnen Rolf Sæther-Larsen jr. spurte moren sin om hvordan hun kunne utsette seg for så farlige oppdrag, som det var dødsstraff for. Da svarte Gunvor at hun elsket Norge like meget som hun elsket sine barn.
Skrev historien før han døde
Forfatter Nanna Segelcke møtte Rolf Sæther-Larsen jr. i 2022. Da var han alvorlig kreftsyk. Hele livet hadde han hatt et sterkt ønske om å få publisert sin mors historie, som var lite kjent for folk flest, selv om hun mottok diplom for sin innsats under andre verdenskrig. Nanna tok med historien som et eget kapittel i sin nye bok Vi som arvet krigen (Aschehoug) der kjente og ukjente arvinger etter motstandsfolk deler sine fortellinger.
– Jeg har vært nysgjerrig på andre verdenskrig siden jeg var 14 år, forteller hun.
Da Nanna selv oppdaget at de fleste i hennes fars slekt var aktive motstandsfolk, begynte hun å stille spørsmål.
– De snakket ikke om krigen med mindre de ble spurt. Noe som var vanlig for mange på den tiden, for de hadde avlagt en ed til organisasjonen om å være tause, en ed som ikke ble opphevet før i 1985.
Men Nannas nysgjerrighet har gitt henne historier om blant annet hennes egen bestefar Lorentz Henrik Muller Segelcke, som satt på Grini, og historien om tanten Noni Bonnevie Segelcke, som i likhet med Vesla var kurer for motstandsbevegelsen.
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på Nanna, var å oppdage at to fettere av faren, Jan og Kjell Segelcke Koren, ble angitt av nordmenn og senere skutt samme natt, en på Grini og en på Trandum.
Nanna føler hun har bidratt til at viktige tidsvitner har fått plass i boken hennes.
– Det gir sterk mening å få arvingenes historier frem i lyset, sier forfatteren.
Kilder: Rolf Sæther-Larsen jr. og boken Vi som arvet krigen, Aschehoug Forlag oktober 2023
Denne saken ble første gang publisert 14/11 2023, og sist oppdatert 14/11 2023.
