HISTORIEN BAK Monolitten i VIGELANDSPARKEN:
Verdens tyngste løft: «Monolitten» i Vigelandsparken sin utrolige reise
Å skulle frakte en 266 tonns granittblokk fra en fjord i Østfold til en park i Oslo fikk kommunen til å nøle. Det var tross alt snakk om verdens tyngste løft. Men så stakk en bergenser hodet frem.
Det var en dag like før jul i 1925 at ingeniøren Haakon Eeg-Henriksen tok turen fra sitt kontor i Ingeniørenes Hus til klubben i samme hus for å spise middag. Hans firma var bare fire år gammelt og han slet med å få jobber i en vanskelig tid.
I klubben kunne han ikke unngå høre praten ved sidebordet. Der dreide samtalen seg om en granittblokk på over 260 tonn ved Iddefjorden i Halden kommune som skulle bli et 17 meter høyt kunstverk i Oslo. Nå gjensto det bare å få brakt den enorme steinblokken fra Iddefjorden til Oslo.
En umulig oppgave sa folk flest, og Oslo kommune hadde store betenkeligheter. Det ville koste mye penger å få steinen flyttet om det i det hele tatt var mulig. Først til sjøs og så over land.
Steinbedriften Anders Beer A/S hadde sprengt ut den store steinblokken, og verksingeniør Beer begynte å bli utålmodig. Det var tross alt mye verdifull sten som lå der, og som kunne benyttes til mye annet – som for eksempel brostein til hele Trondheim by, som snart skulle arrangere sin verdensutstilling i 1930.
– Den må vippes
Hvordan den enorme steinblokken skulle flyttes fra Iddefjorden til Frognerparken ble flittig diskutert. Det var tross alt snakk verdens tyngste løft og transport. Og da temaet ble diskutert i Ingeniørenes Hus spisset Eeg-Henriksen ørene.
Rundt nabobordet var stemmene høye og skepsisen stor. Til slutt kunne ikke Eeg-Henriksen dy seg lenger:
– Den må vippes. Ikke trekkes.
Det ble brått stille. Eeg-Henriksen reiste seg, og tok med seg stolen til nabobordet der han begynte å forklare: – Ved å bruke enkel hydraulikk og noen staur, omtrent som når du drar båten inn i naustet, må denne steinen vippes fremover, så å si.
Eeg-Henriksens forslag ble møtt med latter, men den unge ingeniøren ga seg ikke. – Ved hjelp av hydraulikk heves en slags donkraft (jekk) midt under, helt til steinen når tyngdepunktet for fremdrift, så glir den fremover mens luften slippes ut – og så pumpes den opp igjen og så videre.
Og han la til: – Den går. Steinen spaserer av seg selv!
Les også: (+) Hvorfor skjelte alle ut treneren på motstanderlaget? Svaret førte Aage langt ned i et dystert kapittel av Norges historie
i Iddefjorden i september 1926. Foto: Norsk Teknisk Museum
Utålmodig Vigeland
Gustav Vigeland var nå blitt dyktig utålmodig og orket ikke lenger vente på kommunens sommel rundt prosjektets kostnadsrammer. Kunstneren garanterte selv for 45 000 kroner.
I midten av januar 1926 la kommunen arbeidet med frakten ut på anbud. Med i anbudsrunden var Eeg-Henriksen.
Hans bud lød på 74 000 kroner, som var det laveste av i alt 12 anbud som kom inn. Det dyreste var for øvrig på 285 000 kroner, som i dagens penger er cirka åtte millioner kroner.
Gustav Vigeland jobbet uavbrutt med skulpturene til Vigelandsanlegget frem til sin død i 1943. Først i 1950 var de fleste skulpturene til parken på plass. I dag er Vigelandsparken en av Norges største turistattraksjoner med rundt én million besøkende i året. På parkens høyeste punkt troner 17 meter høye Monolitten som består av 121 figurer hugget ut av én eneste granittblokk. Den ble avduket i 1944 – for 75 år siden – etter å ha vært skjult av et skur på Tørtberg i Frognerparken siden 1928. Symbolikken i Monolitten er flertydig, og er tolket som streben etter åndens lys og høyere erkjennelse, så vel som gjenoppstandelse eller kampen om tilværelsen.
Ingeniørens lave anbud vakte naturlig nok interesse i den såkalte Vigelandskomitéen, og han ble innkalt til et møte hvor han hadde med seg en modell som demonstrerte prinsippet for flyttingen av steinblokken.
Han hadde støpt en monolitt av sement i størrelse en til ti. Denne ble anbrakt mellom to trebokser reist på høykant, og på hvert av de to bena var det spikret fast et stempel av tre. Trestemplene ble plassert i hver sin tomme fiskebolleboks, og under hvert av stemplene ble det plassert en fotball tom for luft.
Eeg-Henriksen pumpet opp fotballene, og komiteen kunne forbløffet se at det enkle prinsipp fungerte. Bukken av treben hever seg skrått oppover, og en del av kraften virket fremover mens en del virket rett opp og minsket modellens trykk mot underlaget. Og sakte beveget modellen seg fremover. Komiteen var overbevist. Eeg-Henriksen fikk tilslaget.
Les også: (+) «Atombombens mor» hatet sitt eget kallenavn
På Oslofjorden
Dermed begynte den nitide planleggingen med å få monolitten flyttet. Det første som skulle skje var å få steinblokken fra land og ut på to svære lektere. Det ble murt en provisorisk brygge (som står der fortsatt). 250 mann bukserte steinen ut på bryggekanten. De to lekterne ble fylt med vann og skjøvet inn under steinen. Vannet ble så pumpet ut igjen til lekterne hadde oppdrift. Slepingen kunne begynne med slepebåtene Foxen 1 og 2.
Målet for slepet var Bestumkilen. Far og sønn Robby og Ove Olsen fra Halden hadde ansvaret om bord i hver sin slepebåt, og var spesielt oppmerksom på vær, vind og bølger. Store dampskip ble derfor beordret til å senke farten.
Slepet vakte selvsagt stor oppmerksomhet oppover Oslofjorden. Granittblokken hadde påskriften Ing. Eeg-Henriksen. Opprinnelig var planen at det skulle stå Kiellands Dropsfabrik, men Eeg-Henriksen sa nei takk til reklamekronene, og mente at dette var en ypperlig anledning til å markedsføre sitt eget relativt nyetablerte firma.
Den spesielle transporten nådde Bestumkilen 10. september 1926, 29 timer etter at den hadde forlatt Iddefjorden. Det var ennå langt igjen til Frognerparken. I avstand kun 5000 meter, men de skulle tilbakelegges med en 266 tonns steinblokk.
Med omvendt prosedyre fra Iddefjorden ble steinblokken lagt på land – på tvers av Drammensveien. Der måtte den snus for å komme i riktig kjøreretning. «Eegen», som Eeg-Henriksen ble kalt, hadde løsningen klar på snuoperasjonen også.
En granitthvelving som han hadde oppdaget under oppussingen av Grand ble støpt ned i veien. To blyplater og en jernplate ble lagt oppå. Dermed fikk han en svingskive som den tunge steinblokken ble liggende på.
Les også: (+) Ni mann døde. Skipperen navigerte feil, hevdet ekspertene. Men løsningen på gåten er langt mer dramatisk
På Drammensveien
Med Monolitten pekende i riktig retning, kunne vandringen begynne: Jernbanesviller ble lagt nederst mot underlaget. Oppå svillene ble det plassert fire parallelle stålskinner, og tvers over disse runde stokker av stål. En bukk ble reist på skrå over monolitten, hydraulikk pumpet opp donkraften som hevet bukken. Den bikket så forsiktig fremover og langsomt «ruslet» steinen av gårde, 1,4 meter ved hvert «hiv».
Til å håndtere den kompliserte frakten var bare et team på seks mann i sving. Maks fremdrift på én dag var 50 meter.
Bergenseren Haakon Eeg-Henriksen etablerte i 1922 sin egen virksomhet, H. Eeg-Henriksen, Ingeniør- og entreprenørforretning. Oppdraget med å frakte granittblokken som skulle bli Monolitten, etablerte ham som forretningsmann, og i 1930 gikk Eeg-Henriksen fra å være et personlig firma til å bli et aksjeselskap. Bedriften vokste fort, og Eeg-Henriksen trådte frem som en av de dyktigste entreprenørene i Norge. Bergenseren hadde en forkjærlighet for vanskelige og utilgjengelige anlegg og benyttet gjerne rallarer. Under krigen ble en rekke av firmaets løpende kontrakter sagt opp. Flere i ledelsen ble arrestert. Eeg-Henriksen, som hadde som grunnholdning at firmaet ikke skulle påta seg oppdrag som hjalp tyskerne i kampen mot de allierte, ble som offiser internert i Tyskland. Firmaet arbeidet imidlertid for NSB og Nordlandsbanen. Det ble kjøpt opp av NCC i 1995. Kilde: SNL
Den første store utfordringen kom da de skulle passere under broen på Skøyen. Her kom man
i konflikt med brotaket – og «bukkedriften» måtte erstattes med motorkraft i form av en Chevrolet lastebil. Den ble lastet med ett tonn jernskrot. Med hjelp av taljer og tau tok bilen fart og fikk monolitten under broa i rykk og napp.
På sin langsomme ferd innover Drammensveien kom monolitten av og til i konflikt med trikken. Flere ganger måtte veien stenges, og biltrafikken omdirigeres. Ved Madserud Allé måtte for eksempel strømledningene kobles fra før man svingte inn fra Drammensveien. Kostnaden i forbindelse med dette ville Sporveien ha refundert, men frafalt kravet da de innrømmet å ha hatt en voldsom passasjervekst som følge av at transporten var blitt en enorm attraksjon.
Endelig ved målet
Natt til lørdag 15. februar nådde Eeg-Henriksen omsider målet, Tørtberg i Frognerparken. Og da vinteren omsider slapp taket begynte reisningen av granittblokken – også det en omstendelig prosess.
15. august 1928 sto den «på egne ben». Det ble straks bygget et skur rundt den og fire steinhuggere, en nordmann, en dansk og to svenske, gikk i gang med å utforme den Monolitten vi kjenner i dag – etter en gipsmodell laget av Gustav Vigeland.
I 1943 avsluttet de arbeidet. Skuret ble revet i 1944 og en av Norges største turistattraksjoner kunne avdekkes, 16 år etter at Eeg-Henriksen hadde fraktet gigantblokken til Tørtberget. Men da var Vigeland død. Han gikk bort i mars 1943, og fikk aldri se Vigelandsparken ferdigsstillt.
Kilder: Forsteinet liv/Gunnar Gjengset, Vigeland-museet og Oslo kommune
En lang prosess
Historien om Monolitten begynte allerede i 1919.
Gustav Vigeland hadde siden 1900 syslet med planer om et større fonteneanlegg, og i 1907 bestilte Kristiania kommune anlegget til Eidsvolls plass – foran Stortinget. I 1919 lanserte han imidlertid en ny plan for anlegget med et nytt og omfattende element: En monolitt bestående av mennesker. Anlegget var for lengst blitt for stort for Eidsvoll plass, og Vigeland så nå for seg Abelhaugen, en høyde i Slottsparken. Men den høye søylen kunne ikke plasseres der. Den ble for tung. I 1921 ønsket han å plassere hele skulpturanlegget ved sitt atelier på Frogner, men kommunen henstilte Vigeland om å finne et bedre egnet sted på det kommunale Frognerområdet. Høsten 1922 la han frem en ny plan med anlegget plassert vest for Frognerdammene. Da var granittblokken allerede skutt ut av fjellet ved Iddefjorden på Vigelands initiativ og økonomisk risiko. Kristiania kommune hadde i flere år stort sett vært velvillig innstilt til billedhuggerens stadig skiftende planer, men nå fulgte en lang og bitter debatt før bystyret vedtok planen, inklusive Monolitten, november 1924.
