fra kulepenner og bildekk til brennevin og sigaretter
Harryhandel i etterkrigstiden
Fem års okkupasjon var over. Fem års fengsel. Nå ville nordmannen ut. Et besøk hos naboen i øst var høyt på ønskelisten. Men det var lettere sagt enn gjort. Folk var enige om en ting: Det var lettere å komme seg til Sverige under krigen enn da freden var et faktum.
Det var en omstendelig prosess å komme seg til Sverige etter krigen. Man måtte ha pass som var utstedt etter 8. Mai 1945. Så måtte man sende inn en søknad som inneholdt en god grunn for at man ville over til broderfolket en tur.
Hvis så reisen ble innvilget, så måtte både pass og tillatelse sendes til Kungliga Beskickningen, Passbyrån, Oslo. Etter cirka 14 dager fikk man endelig svar på om tillatelse var gitt. Søknad måtte forøvrig også inneholde attest for nasjonal holdning – og var man registrert i landssvikavdelingens enorme arkiver, var det bare å glemme søknad.
Lang ventetid
Ettersom det var svært mange som ville til Sverige, var ventetiden mer enn drøy for å få gjort de nødvendige søknadsærend. Det vare bare å stille seg opp i lange køer for å få pass-søknadsskjema og tilsvarende for å levere skjemaet.
Den gang som i dag dro man til Sverige for å kjøpe noe. For å handle var det også den gang nødvendig med penger, men det var lettere sagt enn gjort. Man måtte nemlig ha valutalisens for å komme seg over grensen med penger i lommeboka. Uten slik lisens fikk man ikke kjøpe billett til lenger enn grensestasjonen på norsk side.
Nidkjære tollere
Reglene var klare. Man kunne ta med seg 50 norske kroner over grensen. Alt ut over det ble beslaglagt. Eventuelt beslaglagte penger skulle man få tilbake ved innreise til Norge igjen, men det var en kjent sak at enkelte tollere slo hardt ned på slik valutasmugling, og det var mange som aldri så pengene igjen.
Trafikken var så stor at Svinesund ble omdøpt til Sukkerets Bro
Med stempel i passet fra Norges Bank kunne man ta med seg utenlandsk valuta over grensen, som regel 20 kroner i svenske penger.
Og så var det tolleren da. Om man synes tollerne ved Svinesund kan være ”brysomme” i dag, så er de for ingenting å regne i forhold til for ca. 70 år siden. Selvsagt forsøkte folk å smugle varer og penger. Det var særdeles smale tider i Norge etter krigen. Samtidig var myndighetene klare på at det var nødvendig å gjenreise landet, og man trengte alle gode krefter OG penger i Norge.
Og tollerne var svært nidkjære. Det var kroppsvisitasjoner bokstavelig talt over en lav sko. Tollforvalter Hernæs på Kongsvinger fortalte stolt til Aftenposten i desember 1945 at han tok en kar som hadde 200 kroner i skoene, en annen – og han ble politianmeldt, hadde hele 1400 kroner med seg. Enda en ble snudd opp ned og fravristet 100 kroner, ni engelske pund, fire sølvarmbånd og åtte par mansjettknapper.
Tollerne var som sagt svært nøye i sitt arbeide. Og det førte til kjempekøer på grensen. Bildekk for eksempel var billigere i Sverige enn i Norge . Med knapphet på dekk og med stor prisforskjell var det fristende for norske bileiere å kjøpe seg dekk i Sverige. Dette forsøkte tollerne å stoppe ved å kontrollere og notere nummer på hvert eneste bildekk som rullet over grensen til Sverige. Man kunne se tollere liggende på knærne for å avlese numrene på hvert av dekkene – både på tur ut og ved retur til Norge.
Skjemavelde
Ikke rart det ble køer. Bilførere måtte gjerne vente i timevis på å komme seg over grensen - men tålmodigheten var stor.
Svenskene luktet også forretninger, og smuglet dekk over til Norge for salg.
I tillegg var det et skjemavelde uten sidestykke. Og alt nødvendig papirarbeide skjedde de første årene i en primitiv tyskerbrakke på Svinesund, som gjorde jobben som tollbod. Et A4-ark måtte fylles ut og tas med på turen. Om noen syntes det ble vel mye byråkrati, og bare kjørte gjennom uten å stoppe - vel så var det lite tollerne kunne gjøre med det. De disponerte verken bil eller andre midler å stoppe folk med. Med unntak av en batong (!) - men den ble visstnok aldri tatt i bruk.
Det ble rapportert om en rekke merkelige episoder – noen ikke uten en viss humor. I august 1947 kunne man i Sarpsborg Arbeiderblad lese om en 70 år gammel mann som var deltager på en bussreise til Sverige. På vei hjem ble bussen stoppet og passasjerene undersøkt. Den arme 70-åringen ble strippet for dressen han hadde fått i gave av sin datter i Sverige. Delvis avkledd måtte han søke dekning bak tollboden til en ekstra bukse lot seg oppdrive. Tollstedsjefen Anders Bølingshavn ønsket for øvrig ikke å forklare seg for avisa om episoden.
Bilen beslaglagt
Manufakturvarer var for eksempel en gjenganger i smuglertrafikken. I Norge var det knapphet på det meste, og det var mange som forøkte å tjene seg rike på å innføre alt fra kammer, fyllepenner, armbåndsur, solbriller til sprit. Tollerne slo hardt ned på all type smugling – og ingen nåde ble vist. En svenske ble for eksempel tatt med tre flasker sprit i bilen på vei inn i Norge. Naturligvis ble spriten umiddelbart tatt hånd om – men det var ikke nok for tollerne. Hele bilen ble beslaglagt og solgt for 3000.- kroner !
Som nevnt var bildekk en lang periode meget ettertraktet av de heldige nordmenn som var i besittelse av egen bil. Etter hvert som man ikke lenger noterte bildekk på vei ut og inn av Sverige, tok smuglingen seg kraftig opp. I Sverige var et bildekk ca. 100 kroner billigere enn i Norge. Nordmenn fikk tak i fullstendig nedslitte dekk, som de monterte på sine biler – satte bilen i 2. gir og satte kursen mot Sverige. Hos dekk forhandleren i Strømstad eller Tøcksfors, ble de nedslitte dekkene kastet og man kom hjem igjen med nye og behørig påmonterte.
Sukkerbehov
Nordmenn hadde også en periode et enormt sukkerbehov.
I etterkrigstida var sukker et etterlengtet gode som det var rasjonering på fram til 1952. Da det ble lov å importere 10 kilo sukker per reisende, eksploderte grensehandelen. Norske bilister fylte bilen med ''sukkerunger'' som var verd sin vekt i , om ikke gull, så i alle fall i sukker.
Trafikken var så stor at Svinesund ble omdøpt til Sukkerets Bro. Bakgrunnen for den store interessen var ikke pris, men rasjonering. Det ble handlet så mye sukker, at det var åpenbart at det normale behovet var mer enn dekket. Stikkordet var hjemmebrenning. En utbredt syssel på den tiden.
Da rasjoneringen tok slutt, ble handlemønsteret endret. Da kom svenskene til Norge for å handle billig sukker og margarin. Det var billigere i Norge, og plutselig var det køer den motsatte vei! I en annonse i Strømstad Tidning i 1954, markedsfører en butikk i Sarpsborg for billig margarin, mel, sukker – og likørekstrakt !
Fra 1953 var Allehelgens dag blitt fridag i Sverige, og denne dagen i 1955 invaderte 30 000 svensker Halden og tok med seg hjem 135 000 kg margarin, 150 000 kg sukker og 100 000 kg mel . Omsetningen endte på 475 000 kroner – hvilket tilsvarer bortimot syv millioner kroner i dag.
Kilder: Over grensen/Ulf Hjardar; Aktuell; Aftenposten
Lever i beste velgående
Historien om svenskegrensen er full av historie, som er like lang som grensen selv. Det kanskje mest bemerkelsesverdige er at grensehandelen lever i beste velgående den dag i dag. Vin, øl, sigaretter og matvarer finner veien til Norge fra Sverige i store kvanta – enten de nå er innført på lovlig eller ulovlig vis. Bare i Strømstad-regionen alene la nordmenn i 2016 igjen 7,4 milliarder kroner. Og smuglingen lever fortsatt i beste velgående. I 2016 havnet 566 000 liter øl, 31 000 liter vin og 61 000 liter brennevin i tollens ikke altfor finmaskede nett . Mon tro om det kommer en dag , hvor vi kan trekke på smilebåndet av dagens virkelighet – som vi gjør når vi hører om etterkrigsårenes elleville grensetrafikk.
Denne saken ble første gang publisert 08/09 2019, og sist oppdatert 05/09 2019.
