Havets papegøye i trøbbel
Ingen vet sikkert hvorfor den dør ut. Forklaringen kan være langt dystrere enn man har trodd
Lundefuglene på Røst dør ut. Ikke sakte og sikkert, men raskt. Ingen vet sikkert hvorfor. Forskerne nærmer seg en forklaring, og den er langt dystrere enn tidligere antatt.
Lundefuglen, havets papegøye, blir stadig færre. 250 000 hekkende par er nylig talt i fuglefjellene på Røst.
Da den første vitenskapelige lundetellingen ble gjort i 1979, var det 1,4 millioner hekkende par.
Av fuglene som var igjen var ingen yngre enn seksten år. Så lenge er det nemlig siden et kull lundeunger overlevde på Røst. Fuglene var livsgrunnlaget for folk på Røst. I dag er arten så truet at det er blitt kriminelt å nærme seg. Lundefuglene balanserer på kanten av stupet − bokstavelig talt.
Lenge har forskerne lett etter en forklaring. De nærmer seg et svar. Et svar som tar livet av mye mer enn bare lundefugler.
Lunden og Røst
Fram til for ikke mange årene siden oppsto det i april hvert år små samfunn på de små sjøklippene lengst vest i Lofoten ut mot Atlanterhavet. Når lundefuglene kom inn fra havet, flyttet Røst-væringene ut på øyene for å ta dem imot.
Hekkefuglene, eggene deres og ikke minst ungene; alt var viktige deler av overlevelsen til folk på Røst. Lundeegg, kjøtt og dun har sammen med fisket holdt liv i utallige generasjoner med Røst-væringer.
1000 år gamle hustufter på øyene og 3000 år gamle hulemalerier vitner om at folk som har søkt seg ut på de nakne klippene vest for Røst. For like sikkert som at våren kom, kom lunden. Og den utgjorde et overdådig spiskammer.
Les også (+) Rundt omkring i Norge finnes tusenvis av hemmelige hytter
Nøysomt liv
Én av de siste gjenlevende som opplevde dette fangstlivet, er Jens Thorsteinsen (64). Han vokste i sommerhalvåret opp på den lille øya Hernyken. Der bodde han sammen med foreldrene sine i en gamme på syv − åtte kvadratmeter. Gammen ble satt opp på 1800-tallet, ingen husker lenger av hvem.
- Også kalt sjøpapegøye på grunn av sitt nebb som er preget av klare farger i hekkesesongen.
- En voksen lunde kan bli nærmere 30 centimeter lang og veie opp til 600 gram. Den eldste registrerte lunde i Norge var 36 år gammel.
- Lundefuglen livnærer seg av fisk. Bortsett fra hekketiden fra april til august befinner lundefuglen seg til havs. Mat fanger den under dykk der vingene brukes som luffer. Dykk ned til 68 meter er registrert.
- 40 prosent av lundefuglbestanden i verden er norsk. Denne bestanden er i så kraftig fall at arten i 2017 skiftet status fra "livskraftig" til "sterkt truet" i Europa.
− Det var to køyer, et bitte lite spisebord og en ovn fra en båt. Ved fant vi i fjæra, forteller han.
Thorsteinsen forteller om et samfunn der alt dreide seg om fangst av lundefugl.
− De aller fleste deltok. Etter skreifisket dro hele båtlag vestover for å fange lunde.
Fuglene ble saltet ned i tønner eller hermetisert, og var en viktig del av kostholdet for Røst-væringer frem til på 1970-tallet.
− De fleste hadde minst ei tønne stående. 25 prosent av maten i min familie var lunde, forteller Jens Thorsteinsen.
Det har ikke folk lenger. Nå vanker det i stedet bøter for å fange lundefugl.
Les også: (+) «Jeg gravde meg ned og regnet med jeg var trygg. Det jeg ikke visste, var at helvetet bare så vidt hadde begynt»
Krise
Krykkja
I november ble Hammerfest kommune ilagt en bot av politiet for å ha spylt fugler ned av tak i sentrum av byen.
Fuglene tilhørte den mellomstore måkearten krykkje, som også har opplevd en dramatisk tilbakegang i bestanden. Ifølge Tycho Anker-Nilssen finner man igjen mange av de samme utviklingstrekkene for krykkja som for lundefugl.
− Fuglefjellet på Vedøy var blant Norges viktigste hekkeområder for pelagiske sjøfugl; de som trekker langt til havs for å finne mat. Da jeg kom hit første gang, talte krykkjekolonien om lag 25 000 par. I dag er den redusert til omtrent 2000 par. Også her er det kombinasjonen klimaendringer og matmangel som antas å være grunnen. I tillegg har jakttrykk fra havørn tvunget krykkjene til å hekke nærmere bebyggelse.
For uten noe forutgående varsel, begynte lundestammen å gå tilbake. Utover 70-tallet kom færre og færre fugler tilbake til Røst,
og det kunne gå flere år uten at lundene fostret opp en eneste unge.
Noe slikt hadde aldri skjedd før.
Alarmen gikk. Lundefuglen ble totalfredet i 1989. Men ifølge Thorsteinsen skjedde skaden flere år tidligere.
− På 60-tallet ble silda oppfiska. Da forsvant også matgrunnlaget til lunden, sier han.
Det er en forklaring mange har slått seg til ro med. Dietten til lundeungene består nemlig i stor grad av sildeyngel. Uten yngel av sild hadde ikke lundeforeldrene noe å stappe i gapet på de sultne ungene sine.
Men så tok sildestammen seg opp igjen. Men ikke lundebestanden.
Matkrise
I 1979 rykket forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) inn på øya Hernyken. Det er den samme øya hvor Jens Thorsteinsen vokste opp. Hekkebestanden av lunde ble for første gang talt opp på vitenskapelig måte, noe NINA har gjort hvert år siden.
I 1979 utgjorde bestanden på Røst ca. 10 prosent av verdens lundefugler. Siden har de aller fleste fuglene forsvunnet.
Tycho Anker-Nilssen er seniorforsker i NINA, og har vært med i prosjektet på Røst siden starten. Med 40 sesonger med feltarbeid fra Hernyken og Røst er han blant Norges, og verdens, fremste forskere på lundefugl.
Også Nilsen trekker frem oppfiskingen av silda på 1960-tallet som et hardt slag for lunden, men legger raskt til at dette umulig kan være hele forklaringen:
− Silda er havets lunde, den lever lenge og produserer ikke gode årsklasser hvert år. Det har den aldri gjort. Det indikerer at lunden på Røst også har hatt andre ting å spise i gamledager, sier han.
Men Nilsen forteller at ingen av de gamle fuglefangerne på Røst kunne huske såkalte null-år − år hvor hekkesesongen resulterte i null avkom − fra tidligere tider. Nå har det vært null-år på Røst hvert år siden 2004.
− Det må ha vært mer mat i havet enn bare sildeyngel den gang, tror lunde-forskeren.
Les også: De 10 vanligste fuglene på fuglebrettet
Reserveløsningen som sliter
Årsaken Tycho Anker-Nilssen har mer tro på, er en anonym liten fisk kalt havsil:
− Sil er en viktig ingrediens i kosten til sjøfugl.
I år med dårlige sildeforekomster har lunden sannsynligvis kunnet kompensere ved å gi ungene havsil. Denne antagelsen styrkes av at lundefuglene på Island også er i kraftig tilbakegang, akkurat som på Røst. De siste åtte årene har lundene på Island bare klart å produsere unger én sesong. Og disse fuglene fostrer opp ungene sine nesten utelukkende på havsil, ikke sild.
Det kan med andre ord virke som om den mer anonyme fiskearten havsil har hatt en mye større rolle i økosystemene i havet, og dermed også for sjøfuglene, enn forskerne tidligere har trodd.
Men nå er også havsilen er i ferd med å forsvinne, og dette har en helt annen, og mer skremmende forklaring enn overfiske.
Det er nemlig ingen som fisker etter havsil utenfor Norske-kysten.
Havsil beiter på et lite krepsdyr kalt raudåte. Dette lille dyret er en av bærebjelkene for de økosystemene under vanns nordpå.
− Raudåte er veldig viktig, understreker Tycho Anker-Nilssen.
Altså: Lunden forsvinner fordi den ikke finner havsil. Havsil forsvinner fordi den ikke finner raudåte. Og raudåta?
Dystert
Tycho Anker-Nilssen presiserer at forskningen ikke er i mål ennå, men enkelte tendenser synes klare. Skissen for en sannsynlig forklaring han presenterer består av et dystert bilde:
Havtemperaturen styrer det aller meste. Svingninger i havtemperatur har fulgt naturlige sykluser gjennom alle tider, og hatt stor innvirkning på dyrelivet.
− Tidligere hadde vi ti eller flere kalde år, etterfulgt av ti eller flere med varme. Disse naturlige svingningene kunne gi problemer for sjøfugl på grunn av endrede forhold for byttedyr lenger nede i økosystemet. Med etter naturlige svingninger oppnår man imidlertid alltid en likevekt etter en tid, og syklusen fortsetter, sier Anker-Nilssen.
De siste tiårene har havtemperaturen steget. Naturlige svingninger blir avløst av en stabil, økende havtemperatur. De endelige konsekvensene vet ingen. Til det har de pågått over for kort tid.
− Klimaendringer gjør at raudåte, hovedmaten til havsilen, blir erstattet av en annen type krepseart som opptrer i mindre mengder, sier Tycho Anker-Nilssen.
Men forskerne nærmer seg sikrere viten:
− For hvert år vi holder på, jo flere nye ting lærer vi. Dynamikken ligger i prosessene ute i havet. Vi ser hvordan veldig mye kan forklares ut fra noe så enkelt som gjennomsnittlig temperatur i havet, sier han.
En annen konsekvens av globale oppvarming, er at makrellen nå har etablert seg så langt nord som til Røst. Det er godt nytt for makrellfiskere, men et nytt slag for lunden. Makrell er nemlig glad i både havsil og sildeyngel.
Dermed er det mye som taler for at bestanden av lundefugl følger samme mønster som befolkningen på land:
Stadig flere eldre som etter hvert trenger hjelp ingen vet helt hvor de skal finne.
Les også: Nei, knivene skal ikke vaskes i oppvaskmaskin
Samfunnet som forsvant
Med lundetrekket i april fyltes øyene vest for Røst opp, ikke bare med fugl, men også folk.
Så lenge det har bodd folk på Røst har de antagelig livnært seg på overfloden av mat som kom inn fra havet hver vår.
Også alke og lomvi hekket på øyene. De ble også fanget til mat. Da ble det brukt såkalte alkerammer.
− Da laget vi ei firkanta ramme på kanskje fire ganger fire meter. Under den spente vi et garn. Så la vi den på sjøen. Fuglene satte seg på den for å hvile, og når de skulle dykke, satte de seg fast i garnet.
Jens Thorsteinsen vedgår at det ikke var den mest humane fangstmetoden, og at det ble slutt på dette på 70-tallet. Men det var lunden som var motoren i de små øysamfunnene.
Jens Thorsteinsen beskriver fangsten slik:
− De fleste la garnet utover der lunden satt. Når fuglen kom og satte seg, vasa den seg fast.
Fangstfolket spente også opp fiskegarn i lufta i innflygingssledene til fuglene. Da måtte man være rask og plukke opp fuglene som deiset i bakken etter å ha truffet garnet før de fikk tatt til vingene igjen.
Dersom mange samarbeidet, kunne man gjøre eventyrlige fangster.
− Vi spente opp den ene enden av garnet, og la det flatt på bakken. Da brukte vi sildenot eller garn laget spesielt til slik fangst. Når lunden satte seg bak garnet, var vi flere som dro den frie enden over fuglene. Det måtte skje raskt, i en jævla fart. Det var båtlag som fanget opptil 3000 fugler på ett kast.
I dag er det ingen som bor på øyene lenger, og all fangst er slutt. Både fordi det nå har blitt forbudt, og fordi det ikke lenger er noe igjen å fange.
− Jeg hadde ikke fanga lunde nå, når man ser hvor lite som er igjen. Det er så du får vondt i magen når man reiser vestover og ser hvor få fugler det er der nå, sier Jens Thorsteinsen
De siste, kjente fangstmennene på Røst var noen unggutter som til sammen fanget 11 lundefugler en gang på nittitallet. For det fikk de et forelegg på 10 000 kroner hver.
