rundeskattens forbannelse
Her feirer Eystein (25) det utrolige skattefunnet – så begynner marerittet
I løpet av en uke hadde de tatt opp 40 000 gull- og sølvmynter, og kunne sprette champagnen. Så begynte problemene. – Jeg er drita lei hele skatten, sier Eystein Krohn-Dale i dag.
Det siste dykket gikk mot slutten. De fleste i dykkergjengen var blitt igjen om bord på båten deres etter festen dagen før. Under seg så dykkeren noen steiner som liksom ikke passet inn i omgivelsene. Eller? Vent … steiner? Det var mynter! Enorme mengder mynter! Gull, sølv. Og kanoner!
En julidag for 50 år siden ble ryktene bekreftet: Det lå en skatt på bunnen av havet like utenfor øya Runde på Sunnmøre. Men skatten ble ikke helt som finnerne hadde sett for seg. Det var som om en forbannelse fulgte Rundeskatten.
– Jeg er drita lei av hele skatten. Jeg har vel blitt intervjuet om den 700 ganger, forteller Eystein Krohn-Dale, en av de tre dykkerne som fant Runde-skatten.
Inn i en storm
Med sin plassering ytterst i havgapet, utenfor Ulsteinvik og svakt sørvest for Ålesund, har øya Runde vært utsatt for vær og vind gjennom alle tider.
Dette fikk besetningen om bord det nederlandske handelsskipet «Akerendam» erfare da de vinteren 1725 hadde lagt kursen opp langs norskekysten. Skipet var fullastet med gull og sølv som skulle til Indonesia. Frykten for sjørøvere var stor, og skipets kaptein hadde valgt en nordlig rute sammen med skipene «Gaasperendam» og «Kockenge».
Planen var å seile opp mot Færøyene og finne en passasje mellom Færøyene og Island der Polarstrømmen skulle gi god drahjelp mot, og nedover langs Amerikas kyst. Deretter skulle skipene krysse over til Afrika ved Karibia. En lang omvei, men en omvei Det nederlandske ostindiske kompani mente det var vel verdt å ta fremfor å risikere å møte pirater langs den europeiske kysten.
Kanskje burde de ha vært mer bekymret for norske vinterstormer enn pirater, for de tre skipene seilte rett inn i en skikkelig storm. Akerendam kom ut av kurs og mistet kontakten med de andre skipene, og senere funn tyder på at skipet fikk store skader og kan ha drevet omkring for vær og vind i dagevis.
Ba om beskyttelse
Om morgenen 8. mars 1725 våknet beboerne på gården Goksøyr på Runde til at det fløt i land vrakgods og etter hvert lik fra det nederlandske skipet. I løpet av de neste dagene gikk det opp for lokalbefolkningen hvilket drama som hadde utspilt seg i stormen i dagene før.
Ryktene om gull og sølv begynte raskt å gå, noen kasser med mynter dukket etter hvert opp. Da rederiets representant kom til øya, skal stemningen ha vært alt annet enn god. Den nederlandske regjering sendte brev til kongen av Danmark, og ba om beskyttelse fra de illsinte lokalbeboerne, som mente at eventuelle verdier som drev i land var deres. Noen kasser med gull og sølv ble da også hentet i land og sendt tilbake til Nederland.
Men det lå mer igjen på havets bunn. De neste årene og tiårene skal flere ha beriket seg på forekomster som enten fløt inn til land eller ble fisket opp fra havbunnen. Etter hvert ble det hele til minner før gikk det over til rykter, som blandet inn andre skip som skal ha gått ned i området, deriblant et skip fra den spanske armada som etter sigende forsvant på 1500-tallet.
På 1900-tallet skal flere ha forsøkt å lete etter skip på havbunnen rundt Runde. For alle som bodde på øya, for ikke å si hele Møre og Romsdal, kjente til ryktene om skatten på havbunnen.
Familieutflukt
I juli 1972 kom to svenske marinbiologer inn i dykkerforretningen til Eystein Krohn-Dale i Ålesund: Stefan Persson og Bengt Olof Gustavsson var interessert i å studere dyrelivet på havbunnen utenfor Mørekysten, og ville forhøre seg om muligheten til å få tatt et lokalt dykk.
25 år gamle Eystein, som også var leder for Ålesund Amfibieklubb, kunne fortelle at det var planer om klubbtur til Runde den kommende helgen med dykkerne og deres familier. Selvsagt kunne de to svenskene bli med.
I løpet av lørdagen ble det fanget krabbe, steinbit og storsei under vannskorpa utenfor Møre-kysten. De to svenskene fikk fatt i et rikt utvalg av svamper, skjell, snegler og krepsdyr. Stemningen var god. Så god at da søndagen kom var det bare svenskene som var interessert i enda et dykk, sammen med Eystein Krohn-Dale som kjente området de skulle dykke i.
Planen var egentlig å foreta et dykk på utsiden av fuglefjellet på Runde, et velkjent mål for båtturer og dykkere. Men som så ofte før var været av den lunefulle sorten denne dagen, og de tre valgte heller å trekke inn i den rolige bukten bak Kvalneset.
De svenske marinbiologene hadde også fått høre historiene om sunkne skip og potensielle skatter under helgeutflukten med Ålesund Amfibieklubbs «stolte, om enn noe rufsete» nyanskaffelse Mercur II. Likevel var det nok fortsatt svamper og krepsedyr de forventet å møte da de forberedte et siste dykk søndag 16. juli 1972.
Det var Stefan Persson fikk først fikk øye på myntene i en lysning på havbunnen.
Onkel Skrue
Med noen nyanskaffede svamper i hendene, fikk han øye på noen merkelige flate steiner som han bestemt mente ikke passet inn i undervannsfaunaen. Han lot seg synke ned mot bunnen for å se hva dette kunne være.
– Sannheten veltet opp i meg. Det var tekst på dem! Det var mynter som dekket bunnen. Ivrig begynte jeg å skyfle de store, tunge sølvmyntene inn i sekken. Den ble fort full, for det var mynter over alt. Det var som et vilt pengelandskap, med pengeåser og pengetopper. Jeg må ha sett ut som Onkel Skrue, fortalte Persson til Vi Menn senere samme år, og fortsatte:
– Da sekken var full, oppdaget jeg gullet.
Omtrent samtidig oppdaget Eystein Krohn-Dale én kanon på bunnen. Godt kjent som han var med ryktene om sunkne seilskuter, forsto han umiddelbart hva de hadde kommet over:
– Jeg slapp storseien jeg nettopp hadde harpunert. Vraket var langt viktigere. Jeg fant en jernkanon til, og så kom Stefan svømmende bort til meg. Øynene hans lyste inne i dykkermasken, og jeg ante et bredt flir omkring munnstykket, fortalte han.
Dårlig samvittighet
Bengt Olof Gustavsson kom til, og etter å ha tatt opp noen kilo sølv og noen hekto gull, ble de tre enige om at det var best å ikke si noe til de andre i følget.
De bestemte seg for å markere stedet de hadde funnet gullet, men slet med å finne tilbake til det. De lette febrilsk, og både Stefan og Bengt Olof gikk tomme for luft før Eystein i en siste kraftanstrengelse, og bokstavelig talt med nesten tom tank, igjen fikk et glimt av skatten.
Han festet en bærepose i tangen over funnstedet, og de tre tok seg tilbake til båten. Der smuglet de om bord posen med sølvmynt og gull, før svenskene begynte å legge ut om svampfunnet de hadde gjort til en delvis uengasjert gjeng.
– Jeg hadde litt dårlig samvittighet, jeg må innrømme det. At jeg hadde allierte meg med to svensker som jeg ikke kjente, istedenfor å informere de andre om bord som var vennene mine. Men, det var slik det ble, fortalte Eystein til Dagbladet for noen år siden.
Vi Menn har også vært i kontakt med ham i forbindelse med denne artikkelen, men han ønsker ikke å si noe mer om skatten. Han er innforstått med at vi siterer ham fra tidligere intervjuer i Vi Menn.
Les også: (+) 940 passasjerer skulle hjem til Norge til jul – så falt roret av i orkanen
40 000 mynter
Først den påfølgende onsdagen fant de igjen skatten. Denne gang sikret de seg 75 kilo med gull og sølv på bare to dykk.
– Det sier litt om mengdene. Vi anslo at det lå bortimot et tonn der etter å ha ryddet vekk litt tareskog, fortalte Bengt Olof Gustavsson.
To dager senere bestemte de seg for å melde inn funnet. De lempet to sekker fulle av mynt inn på politikammeret i Ålesund, før de sikret seg dykkerrett og fortsatte å ta opp mynt fra havet.
De hadde mer enn 40 000 gull- og sølvmynter da de til slutt bestemte seg for å gi seg. Det iskalde vannet og det tunge arbeidet hadde tæret på, og nå fikk det være nok.
Så begynte problemene.
Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Den upersonlige Staten
Først ble det krangel om hvem som skulle ha pengene. Både den norske og den nederlandske stat fremmet krav, det samme gjorde Herøy kommune der Runde ligger.
I et intervju med Vi Menn i 1980, under overskriften «Skatteeventyret ble et mareritt for Eystein Krohn-Dale», innrømmet Eystein at dette hisset ham opp:
– Vi hadde ikke slitt med å få opp 40 000 mynt gratis for at noe så upersonlig som Staten skulle få dem, fortalte han irritert.
Han sa også at han hadde opplevd en slags gullfeber, og begynte å bruke penger lenge før han fikk dem. Han kjøpte hus på kreditt og fortalte at han begynte å vanskjøtte forretningen sin.
I tillegg ble ekteskapet ødelagt, bedriften gikk nedenom og hjem, og utdannelsen rant ut i sanden. Rundeskatten ble langt ifra noe eventyr eller noen glede, fortalte han Vi Menns journalist. I de tyngste stundene trodde han nesten at alt det vanskelige som skjedde i livet hans var en straff fra høyere makter – rett og slett en forbannelse fordi han hadde rørt ved skattene og restene av Akerendam.
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Lokalbefolkningen skuffet
I tillegg til fortvilelsen ved at han «lurte» kompisene om bord på Mercur II, kunne han også fortelle at lokalbefolkningen på Runde hadde lagt ham for hat.
Eystein Krohn-Dale opplevde det som om de fastboende på Runde mente at skatten tilhørte dem, og at han med svenske dykkekompiser hadde stjålet den. Han fortalte om hendelser der han ble regelrett skjelt ut på gata, blant annet av en rasende herremann som utbrøt «Våger du å vise deg her?» . Reaksjonene fra lokalbefolkningen var det som skuffet ham mest i tiden etter skattefunnet, fortalte han.
Etter hvert ble det avgjort at de tre finnerne skulle få to tredjedeler av verdiene de hadde dratt opp, men da dette ble klart, hadde Eystein allerede dratt på seg stor gjeld, han skyldte halvparten av pengene til sin ekskone, og i tillegg ble det trukket fra alle myntene han allerede hadde solgt.
Den 25 år gamle gutten hadde ikke akkurat gjort så mange smarte økonomiske valg etter å ha snublet over en skatt, og i 1980 holdt han én gullmynt opp for Vi Menns fotograf og fortalte:
– Dette er alt jeg har igjen.
Da er det kanskje ikke så rart han ikke lenger ønsker å snakke om skatten.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris. Tirpitz-vraket ble en gullgruve
Funnstedet ble undersøkt av Bergen Sjøfartsmuseum i 1973.
Totalt ble det hentet opp rundt 57 000 mynter, hvorav 6600 gullmynter. En del av myntene ble fraktet til Sjøfartsmuseet, andre gikk til Myntkabinettet i Oslo, mens de tre dykkerne fikk to tredjedeler av skatten.
Syv prosent gikk til den nederlandske staten.
Funnet av Rundeskatten førte til en lovendring som gjorde at alle vrak eldre enn 100 år automatisk blir fredet.
Det finnes nok flere fantastiske skatter
Rundeskatten fikk ringvirkninger for funn av kulturminner her til lands. Det sier Jørgen Johannessen, marinarkeolog og konservator hos Norsk Maritimt Museum.
– Den største direkte virkningen var at Kulturminneloven ble endret. Før var det bare skipet som var fredet. Funnet av lasten bestående av gull og sølvmynter utenfor Runde gjorde at loven ble endret til å gjelde både skip og last. Det var jo et funn av gedigne proporsjoner det her, summen tilsvarte vel et lite statsbudsjett på den tiden.
Johannessen var tre år gammel da skatten ble funnet, og husker naturlig nok ikke medieoppstyret som fulgte i 1972. Men Rundeskatten har gått igjen i arbeidet hans som marinarkeolog opp igjennom årene. Også helt konkret: Johannessen har nemlig holdt deler av skatten i sine egne hender.
– Ja, jeg har vært med å telle myntene før de skulle utstilles, og det var selvfølgelig en spesiell opplevelse. Både fordi disse myntene som er mye tynnere enn man kanskje ser for seg, er så mye verdt – og ikke minst på grunn av det enorme antallet mynter det er snakk om.
Så stort er omfanget av skatten, at tellingen var problematisk. Ved første gjennomtelling kom de nemlig frem til feil antall, forteller Johannesen.
– Da ble vi litt svett. Vi måtte telle over flere ganger for å se at det ikke manglet noen, jeg og flere andre. Heldigvis stemte det til slutt.
Rundeskatten er unik i norsk sammenheng, men Jørgen Johannessen tror det ligger flere fantastiske skatter gjemt i havet utenfor Norge.
– Det finnes nok lignende skatter, men de kan jo ligge veldig dypt. Så det blir nok ikke funnet noe lignende på samme måte, altså ved at man nesten bare snubler over dem. Men, det er så store områder det er snakk om og så mange forlis, at det ligger nok helt sikkert andre skatter der ute. Det ligger for eksempel gallionsfigurer fra Royal Navy-skip utenfor Svalbard, og det er jo spennende.
