Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over

Våren 1947. Folket på Torshaug gård i utkanten av Trondheim har lenge undret seg over mystiske hendelser. Dyrefôr forsvinner, kyr er ferdig melket om morgenen. Men de ser aldri noen ting.

Knut Mikkel Mærk (15) er sønn på gården. Han binder opp sytråd forskjellige steder i fjøset. Neste morgen er trådene brutt. Det er noen som lusker rundt i fjøset om natta.

Natt til 8. mars skal en av kyrne kalve. Bonde Anders Mærk må ut i fjøset om natta for å se til kua. Knut Mikkel blir med.

– Da vi slo på lyset i fjøset, reiste det seg en «skabelon» vi ikke visste hva var for noe. Han lå mellom to kyr. Han hadde en sekk over hodet og bare «lærver» ellers. Da sprang faren min fram og tok fyren. Vi tok ham med oss inn, forteller Knut Mikkel i et NRK-intervju.

«Skabelonen» er den ukrainske offiseren Vasili Andrejevitsj Rambovski. I tre år har han bodd mutters alene i skogen. Saken blir slått stort opp i Adresseavisen mandag 10. mars. Hvorfor har Rambovski holdt seg skjult i skogen i tre år?

Flykter i kuleregn

I 1944 er Rambovski krigsfange på Moan leir i Levanger. Selv om rømlinger blir skutt på stedet, bestemmer han seg for å flykte sammen med to medfanger. En lørdagsnatt klipper de hull på piggtrådgjerdet og klarer å komme seg unna. De vandrer innover mot Meråker. På en avsidesliggende gård skal de ha truet til seg noe mat.

Men tyskerne tar dem igjen og åpner ild. Begge medfangene blir skutt. Rambovski hopper i elva og lar seg flyte flere hundre meter nedover for å unngå tyskernes sporhunder. Han slipper unna.

Det er krig. Vasili kjenner ikke landet, han har ikke noe kart, han kan ikke språket. Alle kan være en fiende. Han innser at han er nødt til å unngå all kontakt med sivilisasjonen.

Ble som et dyr

En mangeårig kamp for å overleve starter. Rambovski er offiser og har lært å overleve i skogen. Men det er beintøft. Han må stjele mat fra hytter, han finner døde fugler under høyspentledninger, lager rypesnarer, fisker. Han tar opp settepotet på våren og stjeler dyrefôr fra gårder.

– Jeg ble som et dyr. Tankene fremover og bakover i tid forlot meg. Hadde bare én ting i hodet. Å leve fram til neste dag. Skaffe mat. Overleve. Hadde aldri ord i hodet, har Rambovski fortalt i et senere intervju.

Han søker tilflukt i et bjørnehi. Han vil trenge ly når vinteren melder seg. Men utpå høsten kommer en svær bamse for å gå i dvale. Vasili er snarrådig. Fyrstikkene han tok med fra én av hyttene! Han tenner på noe tørr lyng. Det hjelper. Bjørnen blir redd og forsvinner.

Vasili tilbringer den første vinteren i bjørnehiet. I lange perioder ligger han bare helt stille for å bruke minst mulig energi.

Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever

Stjeler tysk uniform

Neste sommer oppdager Rambovski en by, Trondheim. I utkanten av byen finner han en tyskerbrakke. Det er lørdag, og soldatene drar inn til byen. Vasili drister seg inn i brakka. Han får sjokk når han ser seg selv i speilet. Han finner en saks og klipper det lange skjegget.

Rambovski finner mat og tar på seg en tysk uniform i stedet for fillene han går i. Han bestemmer seg for å gå inn i selve byen og ser mennesker på nært hold for første gang på et år.

Men Vasili møter på en tysk offiser. Offiseren roper til ham, Vasili blir livredd. Så kommer han på at han har på seg tysk uniform. Offiseren er sint fordi han ikke gjorde honnør. Vasili hilser til lua, og offiseren går videre.

Nå tør ikke Rambovski å oppholde seg i byen lenger. Han vet ikke at det bare er dager til kriger er over.

Han finner en gård i utkanten av byen. På låven er det masse høy. Om vinteren lager Vasili seg et tilholdssted langt, langt nede i høyet. I fjøset kan han få seg næringsrik melk og leve på grisemat og annet dyrefôr. Om sommeren lever han ute i Bymarka.

7. mars 1947 blir han oppdaget.

Vasili skjønner ikke et ord norsk eller engelsk. Han nekter å tro at krigen er over. Selv om han har overlevelsesevner i reneste Rambo-stil, er virkeligheten en ganske annen enn på film. Vasili er sterkt preget av tre år i villmarken.

Livredd uniformer

Bonde Anders Mærk tilkaller politiet. Vasili blir livredd når han ser uniformer.

Han vet ikke at dette er politi som ikke vil ham noe vondt. De tar ham med seg.

Først da en russisktalende journalist gir ham et eksemplar av avisen Pravda, skjønner han at krigen faktisk er over.

Forkommen som han er, blir han fraktet til sykehuset. Her blir han vasket, klipt og barbert. Han får feber og forsøker å rømme ut av vinduet.

Risikerer dødsstraff

Rambovski tjenestegjorde i Den røde arme da han ble tatt som krigsfange. Han vet at Stalin har lite til overs for slike som ham. Man skulle heller skyte seg selv enn å la seg ta til fange!

Hjemvendte krigsfanger blir straffet med døden eller sendt til konsentrasjonsleirer i Sibir. Vil de sende ham tilbake? Han stoler ikke på noen.

28 år gamle Vasili sendes til Reitgjerdet sykehus for farlige sinnslidende og settes på isolat i to måneder. Daværende overpleier Arthur Svendsen forteller til NRK at de ikke brukte tolk. All kommunikasjon foregikk ved hjelp av fingerspråk. Likevel ble det fastslått at Vasili ikke var sinnssyk.

Gjør opp for seg

Snart blir han oppsøkt av en delegasjon fra Sovjetunionen som vil hente ham hjem.

Overlege Henry Lundh har sittet på Grini sammen med russiske offiserer og vet at Vasili risikerer dødsstraff. Han advarer pasienten mot å reise.

Rambovski lytter til rådet og utgir seg for å være polsk. Polakker kunne selv avgjøre om de ville returnere. Vasili holder faktisk fast ved denne forklaringen av frykt for å bli sendt til Sovjet helt til Ukraina blir en selvstendig stat i 1991.

I desember 1948 blir Rambovski utskrevet fra Reitgjerdet.

Han jobber som gårdsarbeider på flere gårder i Trøndelag. Tidlig på 1950-tallet oppsøker han Torshaug igjen.

– Far har fortalt at han kom og ville gjøre opp for seg etter å ha stjålet melk og dyrefôr i to vintrer. Han jobbet som dreng hos oss i to somrer, forteller Anders Mærk. Han er sønn av Knut Mikkel og sønnesønn av Anders Mærk som fant Vasili i fjøset.

Leif Kjønstad er en av bøndene som tar seg av Vasili. Han forteller at Rambovski fortsatt er engstelig. Han er alltid redd når det komme fremmende.

Rømmer igjen

De grufulle minnene fra krigen innhenter ham. Han ser farer over alt, og til slutt stikker han til skogs igjen.

Men politiet finner ham. Han blir sperret inne på Rotvoll sinnssykeasyl i Trondheim.

– Jeg var redd for hva de ville gjøre. Jeg var mistenksom mot alle. De brukte stoffer mot meg som gjorde meg lam, sier Rambovski til Vi Menn i 1987.

Han orker ikke å sitte innesperret med gale mennesker.

I et par uker arbeider han med å løsne skruene i vinduet på rommet. Han får aldri arbeidsro i mer enn 1–2 minutter om gangen. Men en kveld er han klar. Han legger seg under dyna, fullt påkledd.

Når pleieren har tatt kveldssjekken, står han opp, løsner vinduet og hopper ut fra 2. eller 3. etasje. I det harde fallet slår han kneet ut av ledd. Med enorme smerter drar han selv leggen på plass. Han hører pleierne rope, de har oppdaget flukten. Han klarer å krabbe til skogs. Det tar 14 dager før foten blir bedre.

Hoppet fra stup

Rambovski drar til skogene i Nord-Trøndelag, men må bryte seg inn i hytter for å skaffe mat.

Politiet jager ham. Han lurer dem trill rundt, gang på gang.

– Han hadde en fabelaktig evne til å gjemme seg. Og villede meg med spor. Jeg hadde en god sporhund, men han utnyttet terrenget. Han gikk langs bekker. Hoppet ut fra bratte stup og opp i tretopper. Der kunne han sitte om kvelden i mørket, forteller den nå avdøde lensmann Jens Wibe i et gammelt NRK-intervju.

Politiet skal også ha satt inn OL-helten Martin Stokken i jakten på Vasili.

Stokken var legendarisk friidrettsutøver og langrennsløper på 1950-tallet og jobbet i politiet. Men Rambovski var for rask og utholdende, selv for Stokken. Han var blitt en mester i å lure politi og sporhunder. Det er smått utrolig at Rambovski har «Rambo» i navnet sitt.

De mange hytteinnbruddene gjør at politiet ikke kan gi seg før de får tak i Vasili. I januar 1962 blir han stilt for retten i Levanger og dømt til fem års sikring.

Under rettssaken blir han kjent med den tyske jødinnen og flyktingen Brigitte.

Les også: (+) Offisielt lå krigsskipet ved kai − men loggboken rommet en hemmelighet

Kort familielykke

Vasili blir sent til soning på Ila sikringsanstalt i Oslo. Brigitte er blitt glad i ham og flytter etter. Rambovski slipper ut allerede etter ett år. Myndighetene tilbyr ham og Brigitte et lite gårdsbruk på Lillehammer. Paret får en liten datter i 1963.

– Mamma er gift da hun treffer pappa. Historien sier at hun blir nysgjerrig da hun leser om denne mystiske mannen i avisen, og at hun derfor møter opp under rettssaken, forteller Anita Terjesen Olcay, som er Vasilis norske datter.

Men familielykken på Lillehammer blir kortvarig.

– Pappa var krigsskadet. Han led av paranoia. Det var svært vanskelig for ham å bo tett på andre mennesker, sier Anita til Vi Menn.

Etter ett år flytter paret fra hverandre. Vasili blir innlagt på Reitgjerdet igjen. Brigitte flytter etter til Trondheim. De to holder kontakten i mange år.

– Det er en stor kjærlighet mellom dem. De håper nok at de skal kunne flytte sammen igjen. Men slik går det ikke. Jeg treffer pappa siste gang da jeg er ti år gammel, sier Anita.

Som voksen tenker hun ofte på at hun vil ta kontakt med faren. Men i 1992 kommer en prest på døra. Han forteller at Vasili er død.

De siste årene bodde han i Levanger, der han ble en kjent figur i bybildet. Han hadde til og med en kjæreste, men de bodde ikke sammen. I 1970 fikk han norsk statsborgerskap, krigspensjon og et lite hus.

Les også: (+) Dyrene var alene igjen i krigen - Frederik (39) fra Oslo dro til Ukraina for å hjelpe dem

Tore er på sporet

I begravelsen møter Anita den da ukjente NRK-journalisten Tore Strømøy. Han tilbyr seg å kjøre Anita tilbake til Trondheim. Hun skal få en stor overraskelse.

Gjennom en artikkel om Rambovski i Vi Menn i 1987 har Tore Strømøy fått nyss i mannens utrolige historie. Han har lenge arbeidet med et TV-program om ukraineren.

Vasili hadde en drøm om å vende tilbake til familien i hjemlandet. Etter selvstendigheten i 1991, tør han endelig å reise hjem. Strømøy har sporet opp familien, billetter er bestilt.

Så dør Vasili rett før avreise.

Opplevde hungersnøden

Strømøy spør om Anita vil bli med til Ukraina i stedet. Ukraina? Pappa var jo polsk!

Selv overfor Brigitte og Anita hadde Vasili fastholdt at han var polsk. En helt ny verden åpner seg for Anita. For første gang får hun høre sannheten om faren.

Vasili blir født i 1918 i den vesle byen Rybki nær grensa til Moldova som én av fire søsken.

På grunn av at ukrainerne var opprørske på 1930-tallet, bestemmer Stalin seg for å statuere et eksempel. Jordbruket blir kollektivisert, og all avling blir sent bort. Dette skaper en fryktelig hungersnød. Minst fem millioner mennesker dør av sult. Vasilis far tar sjansen på å grave ned mat, og familien overlever på grunn av dette.

Massegraver og gasskamre

I 1938 gifter Vasili seg med Petronja og får to sønner. Men begge dør som spedbarn. Dette går dypt inn på Vasili, som blir innkalt til krigstjeneste i 1939. Han får offisersutdanning og blir sendt til grensa mot det tyskbesatte Polen.

22. juni 1941 bryter Hitler ikke-angrepspakten med Stalin og angriper Sovjet.

Russerne er sjanseløse mot den tyske krigsmaskinen. Vasili er en av svært få overlevende og blir tatt som krigsfange, hardt skadet.

Under grusomme forhold blir han fraktet først til en polsk- og deretter til en tysk fangeleir. Vasili opplever at mennesker dør rundt ham. De som ikke klarer mer, får et nakkeskudd. Han må stå til knes i lik mens han graver massegraver. Han opplever de første gasskamrene, men er blant de få heldige som overlever. Opplevelser han aldri skal bli kvitt.

I 1944 blir Rambovski sendt til Norge og Bergen. I en lukket togvogn blir han ført videre til Moan leir i Levanger, der han blir hestepasser. Selv om han husker gleden over endelig å få noe mat, er forholdene grufulle. Høsten 1944 rømmer han sammen med to medfanger.

Les også: (+) Langsomt forsvinner storbyene i havet – hvorfor går det motsatt vei i Oslo?

Møter tante i Rybki

Tore Strømøy har funnet ut at Vasilis to brødrene falt i krigen. Men lillesøsteren Anna lever fortsatt. Anita har en tante og flere søskenbarn – i Ukraina!

– Jeg kunne bare ikke si nei da Tore spurte om jeg ville bli med. Han hadde jo rullet opp hele pappas historie, smiler Anita.

Hun blir med til Odessa og videre langs kronglete veier til Rybki. Her får hun et gledelig møte med Anna og hele slekten til Vasili.

Ringen er sluttet. Hun tar med seg ukrainsk jord hjem til Norge og strør den på Vasilis grav.

Programmet blir sendt som «Fakta på lørdag» i 1993 og blir en enorm seersuksess.

– Det var denne hendelsen som ga meg ideen til «Tore på sporet», forteller Tore Strømøy til Vi Menn.

– Aktuelt i dag

– Tore har vært fantastisk. Han kjente faktisk bestefaren til barna mine bedre enn jeg gjorde. Vi var på besøk på kontoret hans, og han tok fram Vasili-permen og fortalte dem om bestefaren, forteller Anita.

Hun synes farens historie er høyaktuell i dag.

– Den sier noe om hvordan vi har behandlet fremmede og flyktninger. Jeg synes Tore Strømøy ga pappa en oppreisning med det programmet, sier Vasili Rambovskis datter.

Kilder: NRK Fakta på lørdag 1993, Vi Menn 42 1987, Trønder-Avisa, Bladet Nå

Hvorfor skjelte alle ut treneren på motstanderlaget? Svaret førte Aage langt ned i et dystert kapittel av Norges historie

Hitler bygget sin fremste ubåtbase i Norge. Det er fremdeles et mysterium hvorfor den ligger akkurat her