Dødsfotografen
Harald fra Stavanger tok bilder av de rystende hendelsene i nabolandet
Under den finske borgerkrigen ble norsk sanitetspersonell stilt overfor tøffe etiske dilemmaer.
Våren var i anmarsj, og de 13 mennene som sto stilt opp på linje skulle aldri få oppleve den.
Tidlig om morgen 17. mars 1918 hadde gress og torv begynt å komme frem fra det som lå igjen av snø på jordene utenfor Länkipohja i Finland. De 13 mennene var i alle aldre, men hadde til felles at de var dødsdømte rødegardister.
Gutten ytterst til venstre hadde trukket luen ned foran øynene og sto rank og rett med ansiktet mot geværpipene. På høyre flanke sto en annen ung mann med hendene foldet foran ansiktet i en siste bønn.
Noen meter unna sto eksekusjonspelotongen. Og den norske legen Harald Natvig. Han skulle bivåne henrettelsen og ta bilder med sitt medbrakte kamera.
Så kom smellet. Fire av de dødsdømte ble truffet av første byge med prosjektiler. Smell nummer to fulgte. Og så det tredje. Og fjerde … Skytingen stanset først da alle 13 lå i snøen. Fortsatt kom frostrøyk fra munnen til flere av dem som lå på bakken.
En offiser med lang frakk og høy pelslue gikk frem. Med pistolen sin skjøt han mot hodet til de som ennå ikke var døde.
I samtiden ble den finske borgerkrigen sett på som en frihetskrig hvor finnene frigjorde seg fra det russiske imperiet. I virkeligheten var det en klassekrig mellom finske sosialister, de røde; og borgerskapet, de hvite. Sympatien lå både i Danmark, Sverige og Norge, på den hvite siden.
Les også (+): Norskættede Douglas overlevde krigen ved å spille dum
«Nøytrale» støttespillere
Under den finske borgerkrigen, våren 1918, sendte både Norges Røde Kors og Norske Kvinders Sanitetsforening sanitetsenheter til Finland.
Enhetene, som kan betegnes som feltsykehus, besto av to-tre leger, en håndfull sykepleiere og en forvalter eller to. Harald Natvig var sjef-lege for feltsykehuset fra Norges Røde Kors.
Danmark og Sverige sendte lignende bidrag. Selv om sanitetsmannskapene i prinsippet kanskje var nøytrale, var de for alle praktiske formål underlagt Mannerheims regjeringshær, og støttet den hvite siden i borgerkrigen.
Harald Natvig var fra Stavanger og var 45 år da han reiste til Finland i 1918. Han var kjent i landet fra før: Fra 1903 til 1905 oppholdt han seg i Helsinki mens han arbeidet med sin medisinske doktoravhandling.
Hans spesialitet var gynekologi og kvinnehelse, men hadde samlet erfaring i krigsområder også: I 1912–13 deltok Natvig på serbisk side i den første Balkankrigen, og dro dermed til den finske borgerkrigen med erfaring som krigskirurg.
I slutten av februar 1918 kom sanitetsenhetene til Jyväskylä. Her ventet de en ukes tid og brukte tiden blant annet til å lage enkeltmannspakker. Nordmennene hadde med en skikjelke for evakuering.
Denne ble fremvist for den finske hærledelsen, og ifølge Natvig ble finnene så begeistret at de umiddelbart satte i gang egen produksjon av slike kjelker.
Etisk dilemma
Hatet mellom de røde og de hvite var uten sidestykke. 25. februar 1918 ga Mannerheims hovedkvarter ut et direktiv som i praksis innebar at alle rødegardister som ble tatt med våpen i hånd, skulle skytes på stedet.
Henrettelser av den typen Harald Natvig skulle bli vitne til, var derfor mer regelen enn unntaket.
Feltsykehuset fra Røde Kors fulgte den hvite fremrykningen mot Tammerfors fra nordøst. Industribyen var det viktigste støttepunktet til de røde, og det var her det avgjørende slaget i borgerkrigen skulle stå. Offensiven mot Tammerfors startet fra Jämsäkoski natten til den 16. mars.
Enheten fra Røde Kors fikk ordre om å følge bak Vasabataljonen. Fra 16. til 22. mars var feltsykehuset oppsatt i et skolehus i Länkipohja, 65 kilometer nordøst for Tammerfors. Over taket vaiet Røde Kors-flagget sammen med det norske.
Slaget om tettstedet Länkipohja, stedet hvor Harald Natvig fotograferte henrettelsene, ble det blodigste så langt i krigen. De hvites styrke besto av ca. 2500 soldater. De røde opprørerne, som hadde som mål å beskytte jernbanen mot Tammerfors, var færre enn 1000.
Oversøster Ingrid Støren fortalte til Aftenposten etter hjemkomsten til Norge at fremrykningen til Länkipohja var den mest spennende opplevelsen Røde Kors-ambulansen hadde under oppholdet i Finland.
«Kuglerne for fløitende over hoderne paa os der vi sto med hestene. Det knitret bra løs», beskrev Johannes Heimbeck, én av de norske legene som var med Natvig.
«Jeg røkte nogen cigaretter for at ha noe at gjøre, og der kom de ut av skogen med skikjelken. En mann laa paa magen paa den. Blodet dryppet fra hodet ned paa sneen, og ret bak kom en vedkjælke, der laa ogsaa en kar; det ene ærmet var stygt blodsmurt.»
I Länkipohja ble den nyutdannede 26-åringen Heimbeck stilt overfor et etisk dilemma: En svensk soldat henvendte seg til ham og fortalte at noen hvite drev og forhørte en rødegardist som var såret i magen. Nå skulle han skytes.
«Väl er här krig, men vi äro dock inte barbarer,» sa svensken.
«Det skal jeg nok forhindre», sa den norske sanitetsløytnanten.
Han gikk bort til huset hvor den sårede rødegardisten satt på trappen. En jegerkorporal og fire soldater var i ferd med å slepe ham bak huset. Heimbeck ba dem slippe rødegardisten; ettersom han var såret, måtte de overgi ham til saniteten. Korporalen svarte foraktelig at hvis han ville ha den røde gubbjäveln, så var det greit.
Heimbeck forklarte situasjonen for rittmester Ljungberg, en av de ledende hvite offiserene og en person den norske legen næret dyp beundring for.
«Gör ingenting åt saken, doktor,» sa Ljungberg.
«Sådana måste skjutas.»
Heimbeck tenkte seg om et øyeblikk før han red bort fra stedet. Like etter hørte han skuddsalver.
«Hvor jeg følte mig elendig», skrev han senere.
«Jeg kjendte de blanke, vettskremte øinene til den røde i ryggen paa mig. Nu var han skudt, og jeg kunde ha reddet ham. Jeg følte mig syk.»
Les også (+): Britene trodde knapt sine egne øyne da de overtok Sola flyplass
500 pasienter
De skandinaviske ambulansene ga livreddende førstehjelp og medisinsk behandling til sårede rødegardister også, men på langt nær på samme nivå som til de hvite.
Oversøster Ingrid Støren fortalte til Aftenposten at Røde Kors-ambulansen kun behandlet fire rødegardister, mens antallet hvite pasienter var ca. 500. Av disse avgikk 20–25 med døden.
Etter at Tammerfors var sikret, gikk de hvite sørover mot Hämeenlinna og Helsingfors. 23. mars 1918 rykket det norske feltlasarettet videre. Kortesjen besto av til sammen 30 hester med sleder.
De første trefningene skjedde ved Lempäälä, ett par mil sør for Tammerfors. Mens de røde trakk seg tilbake, brukte de branngranater og satte flere bygninger i brann, blant annet noen hus nær jernbanestasjonen hvor Natvig opphold seg.
Den ivrige fotografen Harald Natvig hvilte ikke: Natten mellom 13. og 14. april var han ute hos et artilleribatteri for å ta bilder av haubitsene når de avfyrte granater i mørke.
Dagen etter var han helt fremme i fronten for å forevige en av de hvites mitraljøsestillinger. Den røde frontlinjen gikk bare 150 meter lenger fremme.
«De rødes eksplosive kugler slaar med hidsige smeld i massevis ned omkring kuglesprøiten», skrev han i bildeteksten.
Natvig utsatte seg uten tvil for livsfare for å få tatt bildene, noe han selv gjorde et poeng av:
«For å få billedet, maatte man krybe frem i stillingen, og for et moment op i fuld figur, helt blottet, i de rødes ild.» skrev han.
24. april 1918 satte Harald Natvig seg på hesten og red ut på sanitetsinspeksjon blant de hvite troppene i Vesilahti vest for Lempäälä.
Mellom den 30. mars og 24. april foregikk noen av de blodigste kampene under borgerkrigen i området. Men nå var snøen borte, og våren i ankomst. Behovet for den norske støtten var ikke lenger så stort.
Røde Kors-enheten ble kalt tilbake til Norge før krigen var over i midten av mai. Med seg hadde Harald Natvig et knippe unike fotografier som ble trykket i en bok legen ga ut etter krigen. Boken ble solgt «til indtægt for krigsinvalider og faldnes efterladte» både i Norge, Sverige og Finland.
Selv om de norske offiserene nok ikke var komfortable med nedslaktingen, gir ikke Natvigs bildetekst til bildene fra henrettelsen, rom for tvil om hvor han sto i konflikten:
«Borgerkrigens gru. Rov, mord, oprør og landsforæderi faar sin straff.»
Krigsromantikken levde
En formell politisk beslutning om å sende feltsykehus til Finland i 1918 ble neppe fattet i Norge.
Men forslaget hadde sympati i Stortinget og ble støttet av Forsvarsdepartementet:
Én av to unge leger som ble utlånt fra Hærens sanitet var Oslo-gutten Johannes Heimbeck, 26 år og løytnant. Heimbeck beskrev sine opplevelser i boken «Med Finlands hvite – optegnelser fra Finlands frihetskamp».
De norske offiserene var fulle av beundring for de finske frihetskjemperne. Heimbeck beskrev rittmester Ljungberg, én av de finske offiserene han delte rom med:
« … med hvit busket pelslue, kastanjebrunt glatbarbert ansigt, vakkert fordi det var saa sterkt og rent, og tindrende øine. Med den tætsittende grønne jægeruniformen, browning ved siden, kartet om halsen, rytterkarabinen paa ryggen, og kikkerten paa hoften, sat han der høit, som støpt i sadlen paa sin store, kraftige røde hoppe. Det var en herlig krigerskikkelse!»
Krigsromantikken og ideen om den rene nordiske rase levde i beste velgående på den tiden også. I Heimbecks bok fremgår at de norske offiserene fulgte med den hvite hæren i fremste linje, ofte på oppdrag som ikke var av rent sanitetsmessig art.
Ikke nøytrale
Eldrid Mageli er historiker i Norges Røde Kors. Hun sier at det norske bidraget i den finske borgerkrigen neppe var nøytralt.
– Mye tyder på at prinsippene om nøytralitet og upartiskhet måtte vike for hensynet til å hjelpe Mannerheims styrker, sier hun til Vi Menn.
Også under 1. verdenskrig ble mange Røde Kors nasjonalforeninger i stridende land tett vevet inn i krigsmaskineriet til sine respektive regjeringer.
Oppslutningen om nasjonale Røde Kors-foreninger ble et mål på patriotisk entusiasme og nasjonal hengivenhet. Eldrid Mageli tror ikke noe lignende kunne ha skjedd i dag.
– Røde Kors er en mye mer profesjonell organisasjon i dag enn den gang, både nasjonalt og internasjonalt, sier hun.
