Amerikanerne la en hemmelig plan: Flytt det finske folk til Alaska. Det var bare ett problem

Den 30. november 1939 skyllet en flodbølge av russiske soldater og stridsvogner inn i Finland. Den iskalde og blodige krigen vi i dag kaller Vinterkrigen var i gang. På papiret, en invasjonskrig som minnet om Davids kamp mot Goliat. Eller Russlands kamp mot Ukraina.

På den andre siden av Atlanteren så amerikanerne med bekymring på Sovjets invasjon. De fryktet at Finland skulle bli knust og nasjonen utslettet, at landet skulle ende opp som Litauen, Latvia eller Estland, med deportasjon av flere hundre tusen innbyggere.

Samtidig lot amerikanerne seg imponere av modige finner, som med dødsforakt og sisu sloss mot overmakten på en måte verden knapt hadde sett.

Var det ikke nettopp et slikt hardfør folk USA kunne trenge for å utvikle og forsvare Alaska?

«Operasjon Alaska»

I smug begynte amerikanske myndigheter å skissere en plan for hvordan finner på flukt fra den røde armé kunne fraktes til USA og Alaska. Ifølge planen kunne dette skje via havner i Nord-Norge, som Narvik og Hammerfest. Planen fikk navnet «Operasjon Alaska».

Ettersom Finland og Alaska ligger på omtrent samme breddegrad, antok man at finnene lett ville tilpasse seg nordamerikanske forhold. Kanskje ville de til og med føle seg hjemme i Alaska, med sine dype skoger, uberørte natur, store innsjøer og millioner av mygg.

Egentlig manglet bare én detalj: Å spørre finnene hva de synes om tanken på å flytte.

Men før man rakk å foreslå planen for finnene, tok Vinterkrigen slutt i mars 1940. Den blodige krigen hadde da pågått i 105 dager. Sovjet klarte ikke okkupere Finland. Finnene måtte likevel gi fra seg store områder. Men flyktningproblemet uteble. De evakuerte finnene fra Karelen ble bosatt i andre deler av Finland. Dermed ble planene om flytting til Alaska lagt på is. For en stund.

Flere planer

Den finske historikeren Henry Oinas-Kukkonen er kanskje den som i dag best kjenner historien om «Operasjon Alaska». Oinas-Kukkonen kom over den utrolige redningsplanen mens han undersøkte arkivene til det finske hjelpefondet i USA i 2001. Det inspirerte ham til å finne ut mer.

– Etter hvert som jeg ble kjent med den historiske bakgrunnen, hørtes ikke ideen like vill ut, forteller han til Vi Menn.

Han understreker at det egentlig ikke dreide seg om én plan, men om flere ulike planer. Men selv om disse var forskjellige, var målet alltid det samme: Å flytte finnene til Alaska.

– Hvor mange som egentlig skulle overføres varierte veldig. Noen snakket om titusener, andre om å flytte en hel nasjon.

Fra amerikansk side ga det en viss mening.

Strategisk viktig

Alaska har ikke alltid vært amerikansk. Russiske pelsjegere var de første europeerne som slo seg ned i Alaska. Senere kom både russiske handelsstasjoner og ortodokse kirker langs kysten av det som da var kjent som Russisk Amerika. Etter at Russland tapte Krim-krigen (1853–1856) var landet blakk og tvunget til å få inn penger for å forsvare seg selv.

I 1867 besluttet den russiske tsaren seg plutselig for å selge.

Tilbudet gikk først til Liechtenstein, som takket nei. Deretter til USA, som takket ja. Den formelle overføringen fra Russland til USA skjedde den 18. oktober 1867.

Kjøpet ble den gang sett på som «katta i sekken» av mange amerikanere. Etter hvert skjønte man imidlertid at Alaska både var strategisk viktig og rikt på naturressurser. Men Alaska var stort og antallet mennesker som levde der svært lite. På 1930-tallet bodde det knapt 60.000 mennesker, for det meste urfolk, i det 1,5 millioner kvadratkilometer store området.

Det var for få, syntes USA. Både fordi de ønsket å utvikle territoriet. Men også fordi at det å øke befolkningen ville være viktig for forsvaret av regionen. USA fryktet angrep fra både Japan og Sovjetunionen.

Flere scenarioer ble skissert for å øke antallet mennesker i Alaska. En mulighet som ble diskutert var å ta imot jøder på flukt fra forfølgelse i Europa − og etablere et slags arktisk Israel. Men antisemittisme fantes i USA også, og i en tid der rasespørsmålet var fremtredende i amerikansk politikk, mente mange at finner ville være et langt bedre og hvitere alternativ.

– Finnene hadde et godt rykte. De hadde allerede vist amerikanerne hva de var laget av. Dessuten, påpeker Oinas-Kukkonen, bodde det allerede en del finner i Alaska på den tiden.

Finalaska

«Operasjon Alaska» ble ikke lagt død etter Vinterkrigens slutt i 1940. Få år senere var planen igjen oppe fra skuffen. Da var Sovjet og Finland i full gang med det som har fått navnet «Fortsettelseskrigen», krigen som drev Finland over på tysk side i årene 1941–1944.

Denne gang ble planene lagt ved generalstaben til de amerikanske væpnede styrker. Planen var ganske lik som før, men i større skala: Nå handlet det om å evakuere hele den finske befolkningen.

– På dette tidspunktet var de norske havnene overtatt av tyskerne og dermed uaktuelle å bruke. Men USA mente at det ville være mulig å forhandle med Sovjet, og transportere finnene til Alaska etter at Japan var beseiret, forteller Henry Oinas-Kukkonen.

Men USA drøyde med å innvie Sovjet i planene i frykt for at de skulle bli enda tøffere i sin krigføring mot finnene.

Ifølge Oinas-Kukkonen skulle Finalaska, eller «Nye Finland», bestå av et område på rundt 259.000 kvadratkilometer ved elvene Yukon og Tanana i det sentrale Alaska. Til sammenligning er Finland 338.000 kvadratkilometer stort og Norge 323.000.

– Området har et nordisk preg med bølgende åser, bjørke- og grantrær og midnattssol. Det ble ansett som det nærmeste man kom en kopi av hjemlandet, sier Oinas-Kukkonen.

Nye Finland ikke ville få kystlinje. Amerikanerne argumenterte med at villmarken mellom Nye Finland og Stillehavskysten ville gi finnene en følelse av trygghet, på samme måte som Norge ligger som en beskyttende buffer mellom Atlanterhavskysten og dagens Finland.

Da de hemmelige planene ble lekket til Finland på slutten av Fortsettelseskrigen, ble de enten avfeid som en spøk eller som en farlig oppfordring som kunne utløse panikk.

Språk-motstand

Det ble aldri noe av Finalaska. Fortsettelseskrigen mellom Sovjet og Finland endte i september 1944 med en våpenhvile. Finland ble ikke okkupert, bekymringene slapp taket, og finnenes fokus ble å gjenoppbygge landet. Finalaska-planen havnet i arkivene og ble deretter glemt.

Dermed blir det ren spekulasjon å gjette på hvordan et Alaska, befolket av flere millioner finner, kunne ha blitt. Men i 2017 lagde den finske statskringkasteren YLE en dokumentar om Finalaska med utgangspunkt i Henry Oinas-Kukkonens forskning.

I dokumentaren spås det at prosjektet kunne ha utløst gnisninger mellom standhaftige finske nybyggere og amerikanske myndigheter.

Hvordan ville for eksempel USA ha reagert om Alaska-finnene krevde selvstendighet? Ville det blitt innført forbud mot finsk språk? I YLEs kontrafaktiske historie skisseres konfrontasjoner og opprør, der alkoholforbud innføres, eiendommer beslaglegges og finske statsforkjempere pågripes og arresteres.

«Operasjon Alaska» møtte motstand også i virkeligheten, ikke minst blant Alaskas representanter i Kongressen. De fryktet konsekvensen av å ta imot enorme mengder mennesker fra én enkelt etnisk gruppe – som attpåtil snakket et helt uforståelig språk fullt av kasuser og doble vokaler!

– Man antok at det finske språket ville gjøre integrering vanskelig, forteller Henry Oinas-Kukkonen.

Dagens situasjon

Nå har Moskva igjen satt finske naboer under press. Russlands invasjon i Ukraina har gjort at USA igjen har rettet øynene mot Europa og Finland. Og da som nå står USA klare til å ta imot finnene. Men ikke på egen jord.

Denne gang var den skisserte løsningen ikke geografisk, men sikkerhetspolitisk: 4. april 2023 ble Finland formelt medlem av Nato, som alliansens 31. medlemsland.

Kilder: Yle, historienet.no, snl.no, Finalaska – Unelma suomalaisesta osavaltiosta