Varen som satte spor
Felte over 700 isbjørner: – Han skjøt moren og spiste kjøttet mens han matet ungen med sirupsvann på flaske
Isbjørn ble fanget med lasso i norske fjorder. Rovdyret var løs på Hurtigruta. Pol-isens konge har til og med vært på polet.
En hvit pelskledd skapning hadde forvillet seg inn på slåtteenga ned mot vannkanten. Ingen kan holde mot bonden som skulle slå gresset at han trodde dyret var en sau. Bonden holdt tross alt til på Sunnmøre.
Her var hvite pelskledde dyr i enga som regel sau. Og jaggu så dyret ut som en sau også. I hvert fall på avstand, en tidlig morgenen før bonden kanskje hadde fått gnidd søvnen helt ut av øynene.
Derfor var det ikke urimelig at bonden med ljåen våknet skikkelig da dyret han ville jage ga fra seg lyd og kastet seg ut i vannet. Dyret brekte nemlig ikke. Det brølte som en bjørn. For det var en bjørn. En vassekte isbjørn.
Webjørn Landmark, daglig leder ved Ishavsmuseet Aarvak i Sunnørsbygda Brandal, bekrefter historien:
– Det går mange ville historier på våre kanter om isbjørn som vokste seg store og sterke, slo sund burene og rømte.
Rømt fangst
Fortsatt finnes det turister langveisfra som har forventninger om å møte isbjørner i gatene på Norgesferie. Forventningene er ikke så absurde som man kan tro. Sannheten er at det har vandret isbjørn i norske gater mer enn én gang. Frem til slutten av 1960-tallet eksporterte Norge levende isbjørn til dyrehager og sirkus over hele verden.
Før dyrene kom så langt, ble de lastet om og opp mange ganger. Det førte til at isbjørn satte sine spor langs norskekysten – og i mange fangstmenns liv – ikke bare i økonomisk forstand.
– Når bussen kom til bygda, sto det isbjørn på fergekaia og skremte passasjerene, forteller museumsleder Webjørn Landmark.
Sunnmørsbygda Brandal var sentrum for selfangstskuter fra hele Vestlandet på første halvdel av 1900-tallet. Nesten årlig når skutene seilte inn fjorden til salutt og skyting etter endt fangst, var det levende isbjørn om bord. Bjørnene ble oppstallet på sjøbuene i påvente av videresalg. Men ikke rent sjelden kunne man møte dem traskende på sjøbuplattingen isteden.
Kjøperne
Blant andre Zoologischer Garten i Berlin, London Zoo, noen sirkus og adelsmenn kjøpte isbjørn direkte fra norske fangstmenn. En storkjøper var dessuten dyreparken Hagenbeck i Hamburg, som lenge var Europas ledende dyrehandler.
I løpet av 20 år skal Hagenbeck ha formidlet blant annet 1000 løver, 300 elefanter, 150 sjiraffer og 1000 bjørner av ymse slag. Eieren Carl Hagenbeck regnes som grunnleggeren av de moderne dyrehagene, hvor dyr vises frem i naturtro omgivelser istedenfor i bur. Han startet også opp en dressurskole for ville dyr på slutten av 1800-tallet.
Hagenbeck Zoo utenfor Hamburg er fortsatt en attraksjon – og viser fortsatt frem isbjørn.
Hvis rømlingen hoppet på sjøen, ble alle båter sendt ut for å lete. De lette alltid mot nord. Andre ganger ruslet utbryterne rundt i bygda eller stakk til fjells.
Kamerat i isødet
Mellom 1875 og 1972 da isbjørn ble totalfredet, ble det tatt over 30 000 isbjørn, ifølge Fangststatistikken. Omtrent 2000 av dem ble fanget levende.
For noen av dem ble streifing gjennom isødet erstattet av et omflakkende liv som sirkusbjørn. De fleste endte opp i dyrehager eller på utstillinger over hele verden. Der hadde de en uforutsigbar fremtid. Ifølge Statistisk sentralbyrå ble omtrent halvparten av isbjørnene i dyrehager skiftet ut årlig på 1950 og 60-tallet, enten ved salg eller byttehandel, eller fordi de døde.
Isbjørnene som ble fanget levende, var for det meste små unger. Isbjørnen yngler på nyåret, og når fangstfolk skjøt binner på vårparten, krøp ungene inntil mora. Der var de enkle å plukke opp.
Men det fantes unntak, som da skuta «Ringsel» fikk fatt på en fjorårsunge i 1946. Den skulle sendes til Hamburg. Allerede ved ankomst Tromsø slo den seg ut av buret, måtte slippes ut i fjorden og fanges på nytt. Tross forsterket bur brøt leveransen seg ut igjen i lasterommet på Hurtigruta. Denne gangen måtte en dyretemmer som tilfeldigvis var i Trondheim, trå til.
Les også: (+) Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist
På rømmen i Bergen
I Bergen brøt en voksen binne seg ut under lossing fra Hurtigruta så sent som i 1953. Jakten på den rømte isbjørnen førte til stor ståhei i byen, og stadig flere skuelystne strømmet til, uten at folk lot til å ha tenkte nøye over hvilket farepotensial en fullvoksen isbjørn utgjør.
Etter flere forsøk lyktes det å få et tau rundt halsen på isbjørnbinna og et annet tau rundt det ene beinet. Det var nok til at bjørnen til slutt kunne ledes inn i kasse og plasseres trygt om bord på Hurtigruta igjen.
Selfangere sto for mesteparten av isbjørnfangsten. For dem var isbjørn bare en bifangst, men en innbringende sådan, forteller Landmark:
– I 1902 fikk selfangere 36 øre for et selskinn, og omtrent det samme for spekket. For en levende isbjørn kunne de få helt opp i 500 kroner.
Det tilsvarer 36 500 kroner etter dagens kroneverdi.
På selfangstskutene måtte de små rovdyra oftest holdes fastspent. De var troende til både å ete opp fangsten og hoppe over bord.
Fangstmenns kjæledyr
Resten av isbjørnungene ble tatt av fangstmenn på overvintring, og ble gående rundt fangsthyttene i lang tid. Det skapte iblant tette bånd mellom bytte og jeger.
– Flere av disse ungene som overvintrerne oppdro og ga navn var jo lydige, sier folklorist Marit Anne Hauan ved Universitetet i Tromsø. Hun har skrevet om overvintringsfangsten på Svalbard.
– For overvintrerne representerte isbjørnungene både et sosialt og økonomisk utbytte. De brukte dem til å underholde seg, til fysisk nærhet og kos. Men in the bitter end også til økonomisk vinning, sier Hauan.
Tromsø var avgangs- og ankomststed for overvintrerne. Ikke rent sjelden hadde fangstmennene med en lodden kamerat tilbake til byen etter endt sesong. Fangstlegenden Henry Rudi, som skal ha vært med å felle over 700 isbjørn, hadde minst tre kjælebjørner. Både Maja, Fia og en bjørnunge som ble kalt «Krabat» har fått plass i biografien hans, «Isbjørnkongen».
Les med om Henry Rudi: (+) Isbjørnkongen Henry felte 713 isbjørner
– Det paradoksale her er jo at han skjøt en binne, flådde av pelsen, og spiste kjøttet mens han matet ungen med sirupsvann på flaske, sier Hauan.
Bjørnungen Maja fikk egen soveplass, lekesaker og stampbad. Da hun kom til Tromsø, lærte hun å drikke øl.
Blant de mest kjente kjælebjørnene er Sebben.
Les også: Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Møtte motstand
Sebben ble fanget av Bjørvig Jacobsen i 1947. Den lille krabaten var et innslag i Tromsøs bybilde gjennom hele sommeren, både på spaserturer, på polet og endog på radio. Besøket i et sommervarmt radiostudio ble riktignok i overkant for den pelskledde gjesten.
Etter for mange oppfordringer om isbjørnbrøl, fikk Sebben nok. Han hoppet opp på skrivebordet og feide en skrivemaskin i veggen. Den innpåslitne programlederen gikk i gulvet. I motsetning til skrivemaskinen, kom han uskadet fra det.
Som alle andre vennskap mellom fangstmann og rovdyr, måtte også dette avsluttes av sikkerhetsmessige grunner. Savnet etter kameraten var likevel så stort at Jacobsen oppsøkte den utskipingsklare Sebben på brygga, og slapp ham ut av buret for en siste runde med lek og herjing. Gjensynsgleden skal ha vært enorm.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Fra slutten av 50-tallet begynte det å komme restriksjoner på isbjørnfangst. I 1965 ble fangst av unger forbudt. Blant annet motstand fra dyrevernere hadde allerede ført til lavere etterspørsel. I tillegg var det åpenbart at hele isbjørnarten var truet:
– Det var ikke ukjent for folk at vi drev rovdrift, sier Hauan.
Siden 1972 har isbjørn vært totalfredet.
Kilder: SSB: «Fra forrige årtusen Nr. 2. Isbjørnfangst 1871 – 1973», Tore Sørensen: «Isbjørnungen Sebben», polarhistorie.no, Bergen Byarkiv, ft.com
