Legendariske jegere
Isbjørnkongen Henry felte 713 isbjørn
Det lages ikke lenger folk av Henry Rudis kaliber. Tromsøværingen tilbrakte 27 vintre i isødet og felte 713 isbjørn.
«Bjørnen enser meg ikke, vender bare så vidt på hodet for å vise at den har teften av meg, tasser videre. Det er for opptatt av huset til å bry seg om meg. Det luktet visst mye bedre av huset. Jeg går rett mot den med rifla i spenn. Tjue meter unna tar jeg sikte og brenner laus. Det gir et søkk i bamsen, den stuper fram og blir liggende med nesen i snøen, labbene i kors framfor seg. En tynn stråle av blod pipler ut fra hjertet. Den rører ikke på et hår. Steindød. Første Bjørn! Jeg kjente det som en liten innvielse til en livsgjerning. Det var jo lett og elegant! Og jeg var rolig, kjente ikke angst eller iver – det var som å spise ei skive brød med godt pålegg.»
Slik beskriver Henry Rudi fellingen av hans første isbjørn i boka «Henry Rudi, Isbjørnkongen» ført i pennen av Lars Normann Sørensen. Bjørnen ble felt på øya Hopen på Svalbard og skulle bli den første av i alt 713 som falt for tromsøværingens kuler.
Henry Marentius Rudi ble født i Tromsø den 12. mars 1889. Hans far var gårdbruker og kusk, og hans eldre bror var fangstmann. Allerede fra barnsbein av var Henry opptatt av havet. Som han sier i «Isbjørnkongen», vokste han opp like etter pionertiden og vandret rundt blant gamle oppdagere og sjøfolk i Tromsøs gater.
«Alt fra tidligste guttedagene suget jeg inn lysten og nysgjerrigheten. Motet fulgte etter. Det skremte meg ikke å høre om menn som ble visne i alle lemmer, som tennene datt ut på, som låg og pintes til døde i kalde hytter».
Siden storebroren hadde valgt å bli fangstmann, mente foreldrene til Henry at han skulle gå inn i handelsstanden. Han ble etter hvert førstebetjent på det første samvirkelaget i Tromsø, men det passet ham ikke å stå inne bak en disk når verden var der ute, så han sa opp jobben, kysset kjæresten farvel og hoppet om bord den vesle skuta «Klara» som skulle frakte ham til Hopen. Året var 1908, det var en varm augustmåned og Henry var 19 år gammel. Kort tid etter felte han sin første isbjørn.
Henry forelsket seg i de kalde, øde kystene. Det var kjærlighet ved første blikk, og han viste seg som en særdeles dyktig jeger og fangstmann. Han jaktet isbjørn og rev. Ofte skjøt han dyrene selv, men han satte også opp selvskuddskasser og feller.
Han jobbet strukturert og flittig, trosset kulde og storm. På et tidspunkt fikk han seg også en kompis. Henry var i ferd med å flå ei isbjørnbinna da en isbjørnunge plutselig dukket opp. Henry tok med seg ungen til fangsthytta, og der ble hun ifølge Henry «gull verdt som kamerat». Henry døpte henne Maja.
Hvor: Svalbard, Grønland
Jaktet: Isbjørn, rev, sel, hvalross.
Favorittvåpen: Børse fra børsemaker Andresen i Tromsø.
Da Henry kom tilbake etter første tur til Hopen hadde han og jaktlaget med seg 89 bjørneskinn og 26 reveskinn. På Hopen hadde han også opparbeidet seg en betydelig tørst, for som han forteller til Lars Normann Sørensen: «Tror noen at jeg først sprang heim da vi klappet til kai? Eller fór til kjæresten med klapp og spetakkel? Å nei. Henry-gutten tok korteste veien til ølsalget, han ...».
Med seg hadde han også Maja, og hun fulgte ham hvor enn han gikk. «Til og med øldrikking var hun med på. Hun drakk daglig sin halve pils, og gjorde det både propert og pent. Men så kom politiet og sa at jeg måtte sette Maja fast et sted og la henne være der».
Henry solgte til slutt Maja til en belgisk baron for 300 kroner og et løfte om at hun ikke skulle bli sirkusbjørn.
Det tok ikke lang tid før Henry lengtet tilbake til isødet. Han sier i biografien: «For meg sto det klart den gangen jeg kom fra Hopen at fangstlivet er det egentlige livet. Hver dag var fylt med undring og spenning, hver dag var en ny dag. [ ...] Sansene ble skjerpet. Livet i frisk, kald luft vekket til live instinkter en ikke visste slumret i en, for de er døyvet av bråk og larm og uvedkommende ting».
Så allerede samme år dro han tilbake, og til sammen overvintret han i polare strøk 27 ganger. Det var på Hopen, på Jan Mayen og på sju ulike områder på Svalbard. Han hadde også ti overvintringer på Grønland. Det var et liv han elsket, og han skal ha sagt at de hardeste overvintringene var de han hadde i Tromsø. Under krigen, fra 1942 til 1945, tilhørte han også en sledepatrulje på Grønland som patruljerte kysten og så etter tyskere.
Han tok kystskipperskolen i 1919, og ble en dyktig sjømann som kunne navigere seg igjennom drivisen uten hevet puls. Ifølge venner var han en tusenkunstner som var drevet av ideen om å overvinne motgang. Han verdsatte hardt arbeid, og så friheten i nettopp det: «Jeg har vunnet over sterke krefter, derfor er jeg fri».
Han hadde orden i sysakene, og ble beskrevet som en sjenerøs mann med god humor og en unik fortellerevne, noe stemmen i «Isbjørnkongen» vitner om.
Henrys to siste overvintringer ble gjort som stuert ytterst i Isfjorden, på Kapp Linné på Svalbard. Han serverte kobbekjøttkaker som spesialitet og levde det han kalte et «slaraffenliv». Mellom overvintringene jobbet han som selfanger, og i 1948 dro han hjem til Tromsø for godt.
alene med en dram i 1928 (Bildet er hentet fra boken «Henry Rudi, Isbjørnkongen»).
«Da jeg fulgte skipet nedover og kom til Norge ei blank juni-natt, til solvarme dager, grønne lier og lysende blomster mellom folk, da var det ingen anger i mitt sinn over alle de kalde år jeg hadde vært mellom breer og flytende isflak. De 713 isbjørner jeg hadde væt med på å sende til de evige jaktmarker, de var den grøde jeg høstet på den kalde isen, i den djupe snøen, – langt fra der mennesker lever», står det i «Isbjørnkongen».
Henry Rudi ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats som fangstmann. Han tilbrakte sine siste år i Tromsø. På sine eldre dager var han et ettertraktet intervjuobjekt for journalister og fast inventar som skrønemaker på Ølhallen i Tromsø. Han døde 15. juni 1970, og ble gravlagt i Tromsø til et fullsatt kapell.
Hovedkilde: «Henry Rudi, Isbjørnkongen» – Sørensen, Lars Normann (Gyldendal Forlag, 1958)
