Johnny Haglund på sporet av gullfeber
Lykkejegerne stod i kø. For mange av dem ventet den sikre død
Det var sentrum for et av de største gullrushene gjennom tidene. 100 000 lykkejegere satte ut i villmarken. Kun 30 000 nådde frem. Færre enn 4000 fant gull. Ekstrem kulde, sykdom, sult kostet tusener livet. De som overlevde, var beinharde. Og noen var fra Norge.
Vinteren 1932 var iskald i det nordvestlige Canada. Snødekt landskap, enorme skogområder og nesten ikke folk.
To betjenter fra det kanadiske ridende politi fikk i oppdrag å sjekke fangstmannen Albert Johnson som lå i en feide med andre fangstmenn.
De to betjentene tok seg de 97 kilometerne fra Dawson City til Alberts lille hytte ved elven Klondike i Yukon-territoriet.
Men da betjentene kom til koia, ville ikke Albert ha besøk. Han hadde jo allerede snakket med politikonstabelen Edgar Millen for en stund tilbake.
Politifolkene hentet forsterkninger og en fullmakt til razzia av Alberts hytte. Da de kom tilbake for andre gang, dro Albert likeså godt frem børsa og fyrte av. En av betjentene ble skadet før Albert la på flukt inn i skogen.
I disse traktene ble, og blir fortsatt, mennesker fra vårt hjørne av verden sett på som særdeles hardføre. Albert − som politikonstabel Millen mente hadde «skandinavisk aksent», var et prakteksempel på «beinhard viking».
I over en måned var fangstmannen på flukt fra ni bevæpnede politibetjenter og deres 42 hunder. Uten særlig med utstyr og klær klarte han seg forbløffende bra, til tross for at det i hele perioden var rundt 45 kuldegrader.
Politiet kom i nærheten av ham et par ganger. Under et av disse møtene ble politikonstabel Millen drept av en kule gjennom hjertet.
− Det var den eneste gangen jeg hørte stemmen til Albert, fortalte en av politimennene i ettertid og la til:
− Han lo rått.
Alberts nærmest umenneskelige evne til å komme seg unna, gjorde politiet mer og mer desperat. De fikk derfor inn en pilot-veteran fra 1. verdenskrig til å lete fra luften, og slik ble Albert oppdaget.
Da politiet endelig tok ham igjen, ble det ny skuddveksling. En politimann ble alvorlig skadet og Albert ble drept.
Da politiet undersøkte mannen nærmere, viste det seg at Albert Johnson ikke var hans ekte navn. Hvem «The Mad Trapper» var, og hvorfor han utsto slike prøvelser på grunn av en feide med andre fangstmenn, er fortsatt et mysterium.
Les også: (+) Før bodde det 4000 mennesker her. Nå bare 60. Her drikkes det øl fra morgen til kveld
Fra Bardu?
Yukon-forsker og forfatter Richard North ga ut boken «Trackdown» i 1989. I boken følger forskeren Alberts spor tilbake til Norge.
North hevder «The mad trapper» ble født i Bardu i 1898 og het Johan Konrad Jonsen.
En annen teori lansert i 2007, indikerer at Albert var identisk med en Sigvald Elias Pedersen Håskjold fra Herøy.
Uansett er mannen en gåte. Hva hadde han på samvittigheten? På den døde kroppen fant politiet 2000 dollar i både amerikansk og kanadisk valuta. Samt gull.
− Der har du forklaringen! utbryter Steven Johnson. Den skjeggete fyren i Dawson City gliser fornøyd, drøyt 90 år senere. I hans verden er mysteriet løst.
− Dette var jo en stund etter selve gullrushet, forteller han.
− Alle som tok seg til Dawson og Klondike før veien kom i 1953, var de hardeste av de harde. Om du ble tatt for å stjele noe, ble du lynsjet. Det var nok det han fryktet, denne beinharde tjuven, tror Steven.
Om Steven Johnson ser ut som en gullgraver eller fangstmann fra de dype skoger i 1897, er han ingen av delene, hevder han selv.
− Nei, jeg graver bare litt etter gull, innrømmer han motvillig, før han senker stemmen og ivrig nesten hvisker:
− … For det finnes fortsatt mengder av gull i Klondike.
Les også: (+) Marius bor i telt i månedsvis for å lete etter gull. En dag gjorde han et utrolig funn
− Likene sto stablet
Gullrushet til Klondike startet så smått 17. august 1896. Da fant Keish (Skookum Jim) fra urfolksstammen Tagish, gull ved det som den gang het Rabbit Hill like ved Dawson.
Galskapen derimot, kom først i gang da dampskipet «Excelsior» ankom San Francisco 14. juli 1897. Om bord var 40 gullgravere. Alle hadde vært i Klondike, og alle hadde funnet en formue i gull.
Vanvittige historier om menn som var blitt søkkrike etter bare noen få måneders graving, gikk verden rundt.
Det som ikke kom like godt frem, er hva som krevdes av dem som ville søke lykken der oppe i det kalde nord.
− En desember lå temperaturen på rundt 50 minusgrader hele måneden, meldte riktignok Laura Beatrice Berton.
Barnehagelæreren og forfatteren av boken «I Married the Klondike», kom til Dawson først i 1907, noen år etter at gullrushet var over. Men hennes beskrivelser av hverdagen gir et lite innblikk i hvordan tilværelsen må ha vært her.
− Flere døde om vinteren enn om sommeren. Men fordi det om vintrene ikke var mulig å begrave folk i den frosne jorden, ble det gravd ekstra graver hver høst, forteller hun i boken.
Én vinter herjet en influensaepidemi, og langt flere døde enn det byen hadde forberedt graver for.
− De døde ble derfor stablet opp i hauger ved begravelsesbyrået. Likene lå stivfrosne helt til våren kom og nye graver kunne graves.
Å vandre rundt i Dawson City i dag, mer enn hundre år etter gullrushet og da Laura levde, gjør inntrykk. Byen står ikke helt som den gjorde under gullrushet. Men gatene har fortsatt grusdekke, mange av bygningen står som den gang.
Og fortsatt er villmarken som omgir byen endeløs.
Men én forskjell er påtagelig: I dag bor det 2300 mennesker her. Under gullrushet var innbyggertallet kanskje ti ganger så høyt.
Men om livet i Dawson var tøft, kommer det likevel ikke i nærheten av reisen gullgraverne måtte gjøre for å komme hit. Så mange som 100 000 forsøkte å nå Klondike. Kun 30 000 klarte det.
Noen snudde og kom seg hjem igjen, men mange tusen døde. Deres første møte med gullrushets virkelighet, var byen Skagway i Alaska.
Les også: (+) Veien skulle redde USA fra invasjon. I dag er den et eventyr
Ett tonn bagasjen
I dag forbinder omtrent 70 mil med strøkne asfaltveier Skagway med Dawson lenger nord. Skagway var målet for dampbåter fullastet med lykkejegere, somrene 1897 og 1898.
Mange var unge menn uten noen erfaring med villmark og kulde. De hadde forestilt seg at det bare var å komme hit, gå litt og grave litt, så ville de bli rike.
De tok feil.
Det første nykommerne måtte kjempe mot, var fristelsene fra Skagways 80 barer og de mange prostituerte. Dernest; gangsteren Jefferson R. «Soapy» Smith og hans hensynsløse gjeng, hvis spesialitet var å svindle og stjele fra gullgravere på vei nordover.
De som unngikk å bli loppet for alt de eide i Skagway, måtte konsentrere seg om den neste utfordringen; naturen.
Fra kysten hadde gullgraverne to valg; enten krabbe opp Chilkoot-passet (1067 moh.) eller velge White Pass (873 moh.).
Selv om høyden ikke virker veldig avskrekkende, visste canadiske myndigheter godt hva som ventet lykkejegerne. Derfor krevde de at hver person som skulle til Dawson hadde tre pund mat per dag i et helt år. Bare maten alene ville derfor veie minst 497 kg.
Mange av nykommerne jukset. De fylte bagasjen med stein i stedet for proviant. For en gullgraver kom klær og utstyr i tillegg, noe som kunne doble vekten.
− Myndighetene sto ved grensen og sjekket, men de så stort sett bare på vekten av bagasjen. De kikket aldri på innholdet, har flere fortalt i ettertid.
De som klarte å komme seg over fjellene med proviant og utstyr intakt, var fortsatt langt unna Dawson. Noen klarte å kjempe seg videre gjennom skoger med svermer av mygg om sommeren og ekstrem kulde når høst og vinter kom. De trodde nok at lykken ville stå dem bi når de endelig ankom Klondike.
Men de fleste kom for sent. For på slutten av 1800-tallet tok det svært lang tid å ta seg til Dawson fra for eksempel San Francisco og Vancouver. Dessuten var det nesten umulig å gjøre reisen i vintermånedene.
Da de fleste gullgraverne kom frem, var de beste skjerpene allerede var tatt. Noen hadde hatt en underlig gullteft, og tatt seg til Klondike før gullrushet startet.
En av dem var norsk: Fredrik Bruseth fra Stangvik på Møre.
Han hadde mer enn teft. Bruseth kjente nemlig Keish som gjorde det første funnet av gull i august 1896. Trolig fikk Bruseth vite om funnet allerede dagen etter.
Og siden dette var et år før de store mengdene gulljegere fant veien til Klondike, hadde Bruseth de beste forutsetninger for å finne et bra skjerp og grave seg rik. Og rik ble han.
Ifølge boken «Gullfeber. Norske gullgravarar i Klondike og Alaska» av Einar Sæter, kunne Bruseth i juli 1898 levere 118,6 kilo gull til raffinering i San Francisco. I dagens verdi satt han igjen med mer enn 18 millioner kroner.
Les også: (+) Legenden om at det finnes gull ved denne norske gården lever fortsatt
Veldig få ble rike
Sykdom, sult, strev og snøskred tok livet av gullgravere og drømmene deres.
En av de hardeste og kanskje mest kjente utfordringene for gulldrømmerne, var å ta seg over Chilkoot-passet med ett tonn bagasje. Her ble gullgraverne utsatt for både tjuver og slit. Og snøskred. «Palmesøndagsskredet» 3. april 1898 anslås å ha drept 65 mennesker på vei opp Chilkoot.
Av de 30 000 som klarte å komme seg til Dawson City og Klondike, fant rundt 4000 gull, kun noen få hundre ble rike.
Men ikke bare gull førte til rikdom; Mange av gullgraverne som ga opp og ville hjem igjen, solgte utstyret sitt til grådige oppkjøpere for en slikk og ingenting. Disse solgte deretter utstyret til nye, håpefulle lykkejegere for full pris. Faktisk kan flere velstående familier i Yukon i dag, spore rikdommen tilbake til nettopp denne geskjeften.
Sur cocktail
Under forbudstiden i USA ble de to smuglerbrødrene Louie og Otto fanget i en snøstorm. Da de kom tilbake, var Louies høyre fot forfrosset. For å forhindre koldbrann, kuttet Otto av Louies stortå.
Tåen ble plassert i en krukke med sprit for å minnes hendelsen.
Slik ble stortåen liggende frem til 1973. Da fant kaptein Dick Stevenson krukken ibrødrenes forlatte hytte. Han kom så på ideen om en Sourtoe Cocktail Club (Sur-tå cocktail-klubben), som kun hadde ett medlemskrav; å innta en cocktail med spriten Louies amputerte tå lå i.
Regelen var klar: leppene måtte berøre tåa.
Tradisjonen lever fortsatt. Dagens tå-kaptein Terry Lee utdyper:
− Du skal ikke bite eller svelge tåen.
Han forteller irritert om en mann som i 2013 svelget den avkappede stortåen med vilje.
− Men siden Dick sin tid har en rekke tær blitt svelget, mistet og stjålet, røper han og legger fornøyd til:
− Gavmilde amputertepasienter har foret oss med en rekke tær opp gjennom årene. Faktisk hadde vi på et tidspunkt fem tær, og kunne da tilby kundene en cocktail med fem avkappede tær.
