Tømmerveggens hemmeligheter
Da Camilla skulle pusse opp, reagerte snekkerne på det de fant
Da snekkerne reagerte på at huset hadde en helt spesiell tømmerkjerne, ble eieren nysgjerrig på hvorfor. Historien bak viste seg å være dramatisk.
Snekkerne var de første til å gjøre Camilla Grefstad Wiig oppmerksom på det uvanlige tømmeret huset hennes var bygget av.
– Huset hadde en annerledes tømmerkjerne. Det var noe med hvordan not og fjær var skåret ut i tømmeret. Det hadde snekkerne ikke sett tidligere, forteller hun.
Strandmoen-villaen i Grefstad-vika i Grimstad hadde hun tatt over etter sin mormor og morfar. I forbindelse med oppussing i 2014 reagerte snekkerne på det de fant.
– Jeg begynte å forhøre meg litt omkring, og det var farmoren min som satte meg på sporet. Hun fortalte at grunnen til at det var så bra tømmer, var at det hadde ligget i sjøen. Hun fortalte også at panelet vi hadde på kjøkkenet het Cambodia-panel, og så begynte jeg å nøste opp i historien, forklarer Camilla Grefstad Wiig.
Den historien startet med et skipsforlis i 1910.
Alt til koloni-bygging
Den danske lastedamperen D/S «Cambodia» hadde lagt ut fra Fredrikstad på ettermiddagen den 15. februar 1910. Om bord på det 100 meter lange skipet var en besetning på 29 mann og en last bestående av trevirke, sement, komfyrer og gatelykter − alt med leveringsadresse Sør-Afrika der en koloni skulle bygges.
Skipet fikk følge av en losbåt til Færder fyr, der den danske førstestyrmannen og kapteinen staket ut kursen videre.
De skulle følge Skagerrak-kysten nedover, langs Sørlandet, og så ut på havet til Newcastle. Der skulle de fylle på med proviant og ytterligere gods før den siste lange etappen over ekvator.
Skipet hadde opprinnelig vært norsk, men var kjøpt av Det Østasiatiske Kompagni i København, som hadde omdøpt skipet til D/S Cambodia.
Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever
Satte ned farten
Klokken var blitt åtte om kvelden da skipet passerte Lyngør fyr. Vinden tiltok brått, og ble snart målt til stiv kuling i styrke.
Siden luften fortsatt var ren og klar, bestemte skipper Albert Nikolai Christensen seg for å fortsette i samme retning og hastighet, i god avstand fra skjær og holmer.
Den sterkt trafikkerte kystsleden langs Sørlandet var lenge kjent som et av de farligere farvannene her til lands, fryktet for sine væromslag, sterke pålandsstrømmer og lunefulle vindforhold – og med flere forlis enn noe annet sted i Norge.
Så begynte det å snø kraftig.
Like før midnatt ga kapteinen ordre om å redusere farten. Sammen med andrestyrmannen som skulle overta rorvakten, gikk kaptein Christensen gjennom kursen og slo fast at de holdt en god retning.
Med fartsjusteringen skulle videre ferd ikke by på nevneverdige problemer.
Et kvarter senere kjentes et par lette støt mot skroget. Andrestyrmannen rakk så vidt å brøle «hardt styrbord ror» før et voldsomt smell fulgte.
Hele skipet ristet, skroget ble flerret opp og motoren stanset. Skipet hadde gått på grunn.
Hvordan skipet endte på grunna, er fortsatt usikkert. Ifølge sjøforklaringen i Grimstad etter ulykken, gjengitt i boken Skipsforlis langs Sørlandskysten, var sannsynligvis D/S Cambodia offer for strømmene utenfor Fevik og Grimstad.
Det lumske farvannet er godt kjent, og i sjøforklaringen forklarte de danske sjøoffiserene at de var sikre på at de var mye lenger unna land og grunner enn de i virkeligheten var.
13 mann kjempet for livet
Kapteinen møtte deler av mannskapet midtskips, og registrerte at motorrommet allerede var fylt med vann. Han beordret en gruppe til hver side av skipet for å klargjøre de to livbåtene.
Mens kapteinen hjalp til med den ene av livbåtene, knakk plutselig skipet i to.
En bølge slo over dem. Da kapteinen kom til hektene, var alle fire sjøfolkene han hadde jobbet med forsvunnet ut i havet, og livbåten var knust mot dekket.
På den andre siden av skipet hadde det samme skjedd: Bølgen hadde tatt både mannskap og livbåt. To mann fra byssa reddet seg opp til broa, men en fyrbøter, kahyttsdrengen og kokkedrengen ble tatt av bølgene.
Førstestyrmannen hadde fått tak i signalraketter, og fyrte dem nå av i rask rekkefølge − til liten nytte: I den sene nattetimen var sikten så dårlig og skipet lå på grunn så langt fra land at ingen registrerte nødsignalene.
Klokken 01 var bare 13 av 29 mann igjen ombord.
Det redselslagne mannskapet måtte etter hvert trekke helt foran i baugen, som nå raget nærmere åtte-ni meter over vannet, men som sto i umiddelbar fare for å skli av skjæret og synke i det frådende havet.
Les også: Hvem senket «Utvik Senior» og drepte ni norske fiskere?
Skeptisk kaptein
Først klokken 09 neste morgenen øynet de overlevende håp: For innover mot kysten kunne de skimte en passasjerdamper.
En lanterne i Cambodias mast lyste fortsatt svakt, og de skipbrudne håpet det kunne gi et signal om dødskampen de kjempet der ute.
Om bord på kystdamperen «Activ» i sin faste rute mellom Arendal og Kristiansand var dagen kald, grå og disig. På passasjerdekket sto styrmann Karl Andreas Knutsen fra Tromøya og sjømannen Edvard Hansen fra Arendal, begge på vei for å ta hyre på en båt i Kristiansand.
De sto på dekk, pratet og tittet utover sjøen som fortsatt var opprørt etter uværet som hadde herjet natten i forveien. Plutselig stanset båten opp, og passasjerene begynte å rope og gestikulere.
Karl Andreas Knutsen stirret ut i retningen de andre så. Ut mot Valøyene fikk han øye på en lanterne, omrisset av et skip som stakk opp fra havet og mennesker om bord.
Uten å nøle snudde han seg mot sidemannen og sa «Vi kan ikke bare stå og se på».
Så skyndte de seg bort til kystdamperens kaptein Lootz. I avisa Vestlandske Tidene, fra 17. februar 1910, heter det:
«To passasjerer som medfulgte Activ erklærte seg straks villige til å gå i båten. Men da de var ukjente av kapteinen, ble de tilspurt om de var båtvante. Hvorpå de svarte: Ja. Kapteinen sa: All right – go ahead …, og båten svinges ut i davitene. Da brasene på davitene var dørhalte og faste, hoppet Hansen i baugen på båten og firte seg ned. Da båten tok vannet, slengte Knutsen seg ut i taljene og fulgte etter. Begge taljene ble så samtidig huket av, og båten skjøvet til siden».
Les også: (+) Norske Alfred fikk skylden for den ufattelige katastrofen – så kom en innrømmelse på dødsleiet
Reddet i siste sekund
Vannet var fullt av vrakgods og drivved, bølgene var høye, og strømmen sterk da de to rodde bort mot havaristen som lå i brenningene.
Mennene ombord på Cambodia fikk kastet ut en line. Den lille båten ble dratt blant vrakrestene over på den siden av skuta der sjøen var som mest urolig.
Én av passasjerene på Cambodia var raskt på vei ned til livbåten. I det han skulle til å gå om bord, ble han skylt ut på havet isteden. Hansen kaste seg over ripa med overkroppen og fikk fatt i mannen i siste sekund før han ble dratt under.
Deretter fikk redningsmennene manøvrert livbåten over på den andre siden av skipet. Der var vannet roligere. En passasjer til ble hentet ombord før returen til Activ.
Besetningsmedlemmer på havaristen så vel som passasjerskipet fulgte den lille robåten i spenning, der den angrep bølge etter bølge, forsvant ned i bølgedaler for så å dukket opp igjen.
Til slutt fikk de satt av de to passasjerene på Activ, og ga seg i kast med elementene igjen. På tre vendinger fikk redningsmennene brakt de siste 11 danskene fra Cambodia i sikkerhet i passasjerbåten.
Men for de to redningsmennene ble gode råd dyre: Livbåten var ikke mulig å få opp i davitene på Activ igjen. Dermed måtte de to heltene legge seg i kjølvannet av passasjerdamperen og ro inn mot Grimstad. Halvannen time senere var havarister og redningsmenn i land for legehjelp og pleie.
Noen timer senere sank Cambodia, bare masten stakk opp. Påfølgende natt fortalte beboere om lyset fra lanternen, «som brant som en liten flamme til minne om dem som fant sin grav der ute».
Les også: (+) Den norske kapteinen sto på broen til skipet sank
Cambodia-stampen
– Hendelsen var tragisk med folk som kavet i sjøen og ikke fikk hjelp. Men så ble masse brukbar tømmer, planker og panel fra skipet skylt i land, noe som førte til et plutselig oppsving i bygging på Fevik, forteller Camilla Wiig.
Hennes mor visste ikke noe om opphavet til materialene. Stort sett var dette tema for samtaler mellom menn litt i det skjulte. Også nabohuset er bygget med tømmer fra Cambodia.
– Det særegne panelet på kjøkkenet, ekstra bredt og med falske perler på, er kjent som Cambodia-panel, som flere har på veggene her. I tillegg har folk flasker, servise og mye annet fra skipet i hjemmene sine. Farmoren min fortalte at hun flere ganger hadde badet i Cambodia-stampen som noen hadde fått tak på.
Og skipet? Det ligger på 25–30 meters dyp ved Huslandsgrunna utenfor Fevik, og er et populært mål for amatørdykkere.
Fikk medalje
Heder, ære og edelt metall ble takken til de to norske sjømennene som våget livet for mannskapet på D/S Cambodia.
«Som for lenge siden meddelt har den danske konge tilslått redningsmennene ved Cambodia’s forlis Sølvmedaldje for druknedes redning. Medaljen ble i dag på magistratens kontor overrakt styrmann Karl Andreas Knutsen og sjømann Edvard Hansen, begge fra Arendal, i det byfogd Harboe i korthet omtalte foranledningen til denne utmerkelsen, som tjente de angivelige til ære og andre til følgeverdig eksempel …», stod det i Arendalsavisen,19. november 1910.
Karl Andreas fikk to døtre før han døde.
– Bestefar døde i 1915. Da var moren min fire år gammel. Etter hvert som hun ble eldre, fikk hun høre historien om faren sin, og da jeg var voksen fikk jeg den viderefortalt. Det er jo helt fantastisk. Han hadde virkelig en god innstilling, og var en sterk mann, forteller Øystein Telstø, barnebarnet til styrmann Karl Andreas Knutsen.
Han er godt kjent med Cambodia-panelet, som bestemoren hadde i sitt hus.
– Jeg husker også noen dører, med noen runde kuler på, som stammet fra skipet, sier han.
