Norske Edward (13) ble drept:
Gravide Elsie (26) og elevene hennes var på tur da de så noe mystisk mellom trærne. Sekunder senere lå alle livløse igjen på bakken
Søndagsskolelæreren og hennes fem elever ble drept av en av krigens best bevarte hemmeligheter.
Verdenskrigen må ha føltes uendelig langt unna, der pastor Archie Mitchell kjørte innover dype granskoger i retning av fjellene i delstaten Oregon på USAs vestkyst.
I bilen satt hans unge, gravide hustru Elsie og fem forventningsfulle barn fra den lokale søndagsskolen.
Med seg denne lørdagen tidlig i mai 1945 hadde de fiskeutstyr, litt nistemat − og forventninger om et hyggelig avbrekk fra krigshverdagen.
I Europa var kampene inne i sine siste timer. På andre siden av Stillehavet lå Japan med brukket rygg. Utenfor den lille tømmerhuggerbyen Bly skulle pastor Archie bare snu bilen.
Kona Elsie gikk i forveien med de fem barna gjennom skogen ned til en elv der de skulle prøve fiskelykken.
Det var da de oppdaget det.
I en lysning blant trærne. Det store, skinnende objektet på bakken og den mystiske hvite duken som hang fast i noen greiner. Nysgjerrig løp de bort for å undersøke.
Så fulgte lyden av en kraftig eksplosjon.
Igjen lå seks personer livløse på bakken. Elsie Mitchell (26) og de fem skolebarna: Sherman Shoemaker (11), Jay Gifford (13), Dick Patzke (14), Joan Patzke (13) – og Edward Engen (13), eneste barn av Einar Engen og Marit Morken fra Trøndelag.
Disse seks skulle bli de første – og siste – som ble drept i fiendtlig angrep på det amerikanske fastlandet under 2. verdenskrig. Drept av en av krigens best bevarte hemmeligheter: En japansk bombeballong.
Mystiske funn
Det hadde vært rykter. I månedene opp mot den fatale hendelsen i Oregon hadde mystiske ballonger dukket opp flere steder langs vestkysten av USA. Det hadde vært blaff av lys. Plutselige eksplosjoner. Strømbrudd. Fragmenter på bakken. Men funnene var omgitt av et slør av mystikk. Det var lite konkret å gå etter.
Flere hadde sett dem svevende i luften, de minnet om hvite maneter som lydløst svømte over himmelen. Og mediene hadde fått absolutt forbud mot å omtale dem.
Den første ballongen ble funnet utenfor kysten av California i november 1944. I desember dukket de opp fra Alaska og Canada i nord til Mexico i sør. Et par ballonger ble funnet så langt øst som i Michigan.
Først trodde man ballongene var sendt opp fra interneringsleirer i USA, de beryktede leirene amerikanere med japansk opprinnelse var forvist til under krigen. Men analyser av sanden brukt som ballast viste at ballongene bare kunne komme fra Japan.
Det store mysteriet var hvordan disse ballongene hadde klart å komme seg over fra Japan på andre siden av Stillehavet, over 10 000 kilometer unna.
Satset på vinden
Tre år etter det overraskende angrepet på Pearl Harbor som fikk USA med i krigen 7. desember 1941, hadde vinden snudd og de tidligere så seierrike japanere var drevet av desperasjon.
De styrtet kamikaze-fly inn i amerikanske krigsskip, stormet mot overtallige fiender på stillehavsøyer, og kastet seg utfor klippene i hundretall for å unngå å tape ære i møte med overmakten. Men ingenting så ut til å stanse de alliertes fremrykning.
Det japanske imperiet måtte også takle daglige amerikanske offensiver, der store byer ble brannbombet nærmest uavlatelig. På dette tidspunktet var den japanske marinen kraftig redusert, og de manglet fly med en rekkevidde som kunne nå USA.
Men de hadde vinden.
En stor jetstrøm går fra Japan over Stillehavet og til Nord-Amerika. De japanske militære så den som en unik mulighet til å sende eksplosiver inn over erkefienden i øst.
For vær og vind
Prosjektet fikk kodenavnet FUGO, et akronym for «vindskip-våpen». Fugo-prosjektet krevde store ressurser og mye arbeidskraft.
Krigsherjede Japan manglet begge deler. Løsningen ble å bruke papir, et materiale som billig kunne lages i store mengder uten å bruke ressurser kritisk for krigføringen.
Et lag med nitrocelluloselakk skulle sørge for at papirduken holdt seg vanntett. Deretter ble ballongene fylt med hydrogen, utstyrt med måleinstrumenter, ballast, miner og brannbomber.
En typisk ballong var omtrent ti meter i diameter og krevde rundt 500 papirark. Skolejenter ble satt til å produsere ballongene.
3. november 1944 ble første ladning Fugo-ballonger sendt av gårde for vær og vind. På det meste ble 200 ballonger sluppet per dag. Et sinnrikt system med trykkmålere og sandsekker skulle sørge for at ballongene holdt seg i den raske jetstrømmen.
Etter tre-fire dager skulle alle sandsekkene være sluppet. Det siste som skulle droppes var den dødelige lasten. Deretter skulle en mekanisme gå av og sette selve ballongen i brann, slik at alle spor ble borte.
Japanerne selv antok at cirka ti prosent av ballongene ville nå den amerikanske vestkysten og bombe tettsteder, byer og starte skogbranner.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
USAs dilemma
Selv om Fugo-ballongene var satt til å destruere seg selv, var det mange som ikke gjorde det. Etter hvert som flere og flere ballonger ble funnet, sto amerikanske myndigheter overfor et dilemma:
Skulle de advare befolkningen om japanernes nye luftvåpen, med den risiko at Japan fikk nyss i at ballongene faktisk nådde frem? Eller skulle de innføre streng sensur, forhindre all omtale, og håpe at japanerne tok det som et tegn på at ballongene hadde falt ned i Stillehavet?
Myndighetene valgte sensurregimet. For de seks som mistet livet på fisketur ved Bly, ble denne stillheten fatal.
Tragedien
I en vitnerapport beskrev pastor Archie Mitchell hendelsesforløpet:
«Jeg så ballongen på bakken, men skjønte ikke hva det var. Jeg ropte at de måtte trekke seg unna, og så løp jeg mot dem. Da jeg var litt over 30 meter unna hørte jeg et voldsomt smell. Trolig har en av dem vært borti bomben eller en del av mekanismen. Jeg var rett bak noen store trær da eksplosjonen skjedde. Det reddet livet mitt. Trærne rundt var pepret med splinter. Mrs. Mitchell og de fem barna var døde. Klokken var 1030».
I Japan er tranen en fugl som assosieres med håp og fred.
Tre menn som drev med veiarbeid i nærheten løp til da de hørte eksplosjonen. De så de livløse kroppene. De døde barna. Brannen i kjolen til den gravide kvinnen, og pastoren som fortvilet forsøkte å slukke ilden med bare hendene.
To av mennene kjørte mot Bly for å varsle om ulykken. Den tredje ble igjen sammen med pastoren. Klokken ett ankom sheriff, rettsmedisiner og personell fra en nærliggende marinebase.
«Ikke før klokken seks på kvelden ble de døde fraktet vekk. Først etter dette ble de pårørende varslet om tragedien», beskrev pastor Mitchell i sin rapport.
Les også: (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Dødsbudskap
Krateret etter eksplosjonen var en fot dypt og en meter bredt. Bombesplinter og fragmenter dekket et område på 30 meter i diameter, men rester fra bomben ble funnet over 120 meter unna. Selve ballongen var i stor grad uskadet.
Undersøkelser av papirduken tydet på at Fugo-ballongen hadde ligget der i minst en måned. De fant et nummer på den også. 5893 sto det.
43 år gamle Einar Engen var speiderleder i Bly da tragedien skjedde. Han hadde utvandret fra Trøndelag 23 år tidligere og jobbet som tømrer. Han var gift med Mary (Marit Morken), også hun fra Trøndelag. Sammen hadde de sønnen Edward Milian Engen.
Paret fra Norge fikk dødsbudskapet klokken 21 på kvelden.
De pårørende trodde først det dreide deg om en bilulykke. De få som visste fikk streng beskjed om ikke å fortelle noe. «Uidentifisert gjenstand», meldte radioen. «Mystery blast», skrev avisene.
I de to månedene forut for ulykken hadde over 150 Fugo-ballonger blitt observert på vestkysten. Ballongen i Bly var den 240. ballongen som var registrert. I brev til amerikanske myndigheter ga Einar Engen uttrykk for at han som speiderleder burde vært varslet tidligere om de japanske ballongbombene.
Nordmannen ba også om en kompensasjon for tapet av sønnen som han mente hemmeligholdet hadde bidratt til. I 1947 ble han og Mary tilkjent 3000 dollar i erstatning. Lignende beløp ble gitt de andre pårørende, bortsett fra pastor Archie Mitchell, som mottok 5000 dollar for tapet av sin hustru og sitt ufødte barn.
Noen dager etter hendelsen opphevet myndighetene forbudet om å omtale Fugo-bombene, slik at fremtidige hendelser kunne unngås. Nyheten druknet i meldingene om Tysklands kapitulasjon 8. mai.
Mislykket prosjekt
Da bomben i Bly eksploderte, hadde Japan allerede gitt opp Fugo-prosjektet. Ettersom japanske myndigheter ikke hadde hørt noe om ødeleggelser i USA, konkluderte de med at planen deres hadde feilet.
Den japanske planen hadde riktignok aldri vært bombesikker: Luftstrømmen fra Asia og mot California er sterkest vinterstid. Og da regner det. De få brannene som startet slukket seg selv. Av de anslagsvis 9300 ballongene som ble sendt opp, endte de aller fleste i Stillehavet.
Dette hindret likevel ikke intern japansk propaganda i å rapportere om enorme branner i USA og over 10 000 døde.
Bortsett fra tragedien i Bly, skapte bare én annen hendelse nevneverdig skade: En av ballongene ødela strømforsyningen til en fabrikk i staten Washington. Strømbruddet forsinket produksjonen av atombomben som snart skulle falle over Japan.
6. august 1945 ble en atombombe sluppet over Hiroshima, og tre dager etter en i Nagasaki. Mer enn 500 000 japanere mistet livet i disse to angrepene.
I 1950 ble Edward og de andre fem som døde hedret med et bronsemonument på stedet der bomben gikk av. Et gammelt tre med merker etter eksplosjonen er bevart og står fortsatt.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Trønderske røtter
Portrettet av en smilende gutt med kjemmet hår pryder gravsteinen til Edward Engen.
Edward er begravd i Klamath Falls, noen kilometer utenfor Bly. De som en gang kjente ham lever ikke lenger og kan ikke fortelle hans historie. Men i fotoalbumet til 88 år gamle Solveig Kjelstad i Fannrem i Trøndelag, finnes et foto. Bildet viser en smilende ung gutt sittende på en stor stein foran et fossefall et sted i USA på 1930-tallet.
Kjelstad er kusine av Edward Engen. Til Vi Menn forteller hun at hun ikke kjente til de japanske bombeballongene eller omstendighetene rundt fetterens død.
– Jeg visste bare at Edward døde i en ulykke. Og så husker jeg at onkel Einar var på besøk her på midten av 1960-tallet. Han ville se igjen gamle tomter, forteller Kjelstad.
Både Einar Engen og kona Marit (Mary) var fra Trøndelag.
På andre siden av Atlanteren lever en annen fetter av Edward. Bjarne Engen (84). Han jobbet i flere år sammen med sin onkel Einar som tømmerhugger i skogene i Oregon. Han møtte aldri sin fetter, ettersom han selv flyttet til USA noen år etter ulykken. Men han beskriver sin onkel som en hardtarbeidende mann som trolig fant trøst ved å jobbe og holde seg i aktivitet.
– Jeg husker Mary fortalte at de ble anbefalt å ikke se Edward etter ulykken. De skjønte at skadene må ha vært grusomme, forteller Bjarne Engen til Vi Menn.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
84-åringen beskriver tanten og onkelen som gode mennesker, glad i å lage mat, glad i å dra på besøk, glad i å reise.
– Det er klart tragedien og sjokket over å miste Edward var tungt å bære. Men de lærte å leve med det og klarte seg. Som man sier; tiden leger alle sår.
Einar Engen døde i Oregon 3. april 1972. Han ble 70 år gammel. Mary døde i 1965, 65 år gammel.
Botsferd
Først på midten av 1980-tallet fikk noen av de tidligere skolejentene i Japan vite at en av ballongene de hadde vært med på å lage hadde tatt livet av seks personer i USA.
– Da jeg først hørte det, tenkte jeg litt ufølsomt at det jo bare var seks personer, og at folk dør i krig, fortalte en av de japanske skolejentene i et intervju for få år siden.
– Men så leste jeg navnene. Så bilder. Fikk høre om pastorens unge kone som var gravid. Og da ble det ikke lenger bare statistikk. Det er alltid de svakeste som blir hardest rammet i krig.
En håndfull av de japanske kvinnene bestemte seg for å forsøke å gjøre bot overfor innbyggerne i Bly. Da de japanske kvinnene besøkte Bly i 1995, ble de tatt varmt imot. De fant hverandre i en felles sorg og skjebne, forbundet av en utrolig historie fem tiår tidligere.
Sammen med innbyggere og pårørende fra Bly dro de opp til lysningen i skogen der de seks uskyldige mennesker døde maidagen i 1945. Igjen skulle papir stå sentralt. Men denne gangen gikk de sammen om å brette tusen papirtraner, en fugl som i Japan assosieres med fred. Der la de ned blomster og tusen papirtraner ved monumentet for ulykken.
Finnes fortsatt
Det antas at av de 9300 Fugo-bombene som ble sendt over Stillehavet klarte rundt tusen å nå Nord-Amerika. Av disse er bare 342 funnet.
Høsten 2014 kom et par skogsarbeidere i Canada over en udetonert Fugo-bombe øst for Vancouver. Så sent som i oktober 2019 ble restene av en annen funnet i British Columbia.
Fortsatt kan flere hundre udetonerte ballongbomber ligge uoppdaget i den amerikanske og kanadiske ødemarken.
Kilder: Smithsonian Magazine, fordomsteknik.se, Nordlandsposten (tirsdag 2. oktober 2001), npr.org, bokasin.no, historynet.com
