Gjendine Slåliens historie:
Gjendine var kjent som «Jotunheimens datter». Hennes 101 år lange liv ble noe utenom det vanlige
Gjendine Slålien trollbandt Edvard Grieg og fikk kong Olav til å skoggerle. Da en utenlandsk stjernekomponist ba om hennes hånd, fikk han klar beskjed: – Jeg kan ikke flytte. Jeg tror det blir som å rykke en blomst opp med roten.
Hverken da hun møtte den norske kongen, den nederlandske dronningen eller de store komponistene, var Gjendine Slålien i nærheten av å bli starstruck.
Folk er folk, tenkte Gjendine, som alltid møtte Jørgen hattemaker og kong Salomo med lik stor vennlighet og respekt. Hun lot seg ikke affisere av hverken fine titler eller berømmelse.
Gjendine fikk sitt uvanlig navn etter vannet hun ble døpt i og stedet hun ble født på i 1871. Det var prestens forslag. Han tenkte det ville gjøre den lille jenta til en ekte fjellets pike, og slik gikk det.
Gjendine fra Gjendebu ved Gjendevannet elsket fjellet og lot seg aldri lokke til det store utland – heller ikke da en berømt utenlandsk frier kom på besøk og ville ha henne med til Nederland.
Den vesle jenta lærte seg tidlig å gå i morens fotspor. Familien bodde i Lom om vinteren, men somrene ble tilbrakt i fjellet. Gjendine var fulltids budeie før hun fylte ti år, og lokket på kyrne med en så nydelig stemme at det skulle komme til å få stor betydning for norsk folketonearv.
Flere kjente komponister, både norske og utenlandske, reiste til Jotunheimen for å høre budeia hvis sangstemme det gikk gjetord om. Hun var ung og vakker og lokket på kyrne med urtoner fra det norsk folkedypet. Edvard Grieg oppdaget henne først.
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den mytiske øya – det endte med katastrofe
Komponistens gråt
I et intervju med NRK på slutten av 1940-tallet kunne Gjendine betro den kjente radiomannen Rolf Kirkvaag at hun slett ikke syntes komponisten selv var særlig god til å synge, men morsom var han. Han pleide å gjøre seg til og forsøkte stadig å skremme kyrne mens hun melket, men Gjendine holdt orden i rekkene.
Når han ville at hun skulle synge for ham, måtte hun alltid stå bak fjøsdøra for ikke å le seg i hjel av den rare lille mannen. Men det var ikke bare latter og fjas hos komponisten, minnes Gjendine.
Det var en kjent sak at han og kona Nina hadde mistet den lille datteren sin. «Hver gang han snakket om det, måtte han snu seg bort. Så sa han – syng, syng, Gjendine, og gråt som en unge», forteller Gjendine i biografien sin.
Til tross for en ødelagt lunge og kortpustethet i alle oppoverbakker, var Edvard Grieg en ivrig fjellvandrer, og Jotunheimen var hans rike. Nasjonalromantikken var på sitt høydepunkt, og når Grieg hørte den unge budeia på Gjendebu lokke på kyrne og synge vuggeviser for sitt lille tantebarn, ja da ble den store komponisten fjetret. Griegen, som Gjendine kalte ham, kom tilbake år etter år og brukte flere av ungjentas folketoner i komposisjonene sine.
Mest kjent er nok «Gjendines bådnlåt», fra Griegs «Nitten norske folkeviser op. 66». Låtene som inspirerte komponisten fra Bergen hadde budeia lært av moren sin, som igjen hadde lært det av sin mor og mormor før det igjen. Det var toner som hadde gått i arv i flere hundre år.
I tillegg til sangen kunne Gjendine også spille på bukkehorn. Horntonene hennes benyttet Grieg i klaverstykket «Hjemve».
Les også: (+) «Alle» har hørt historien om Svanhild (3) som ble fløyet til fjellhylle av en ørn. Her prøver hun å bevise at det skjedde
Hodestups forelsket
En sommer kom Grieg i følge med sin gode venn, pianist og komponist Julius Röntgen fra Nederland. Grieg hadde ved flere anledninger snakket så varmt om Gjendine at den nederlandske komponisten til slutt insisterte på å treffe henne.
Han ble med til Jotunheimen, og møtet med de norske fjellene og den smellvakre budeia fikk fatale følger for den følsomme komponisten. Han forelsket seg hodestups i frøken Gjendine. Da han kom tilbake året etter, forsøkte han seg på et frieri og spurte om hun ville bli med til Nederland som hans hustru.
I biografien, skrevet av forfatter Arvid Møller, forteller Gjendine om frieriet som kom ganske så bardust på henne: «E visste ikkje riktig kva e skulle svara. E var blitt kjær i ham på disse to somrene, heile vinteren i mellom hadde e gått og tenkt på han og lengtet etter at han skulle dukke opp.
– E´hail tå deg, men e trur ikkje e kainn, svarte e med skjelvande stemme. Hvorfor ikke Gjendine, spurte han.
– E trur det blir som å rykkje ei blome opp med rota. Du bur i et land langt herifra, Julius. E har sett fjell og vatn og evig snø i all min dag. Det er her og ingen andre stader e høyrer heime. E kann ikkje om e aldri så mykje ville. To blanke øyne møtte meg då e så upp, forteller Gjendine.»
Ble bestevenner
To dager etter frieriet reiste Julius Röntegn tilbake til Nederland, men neste sommer var han der på setra igjen. Denne gangen uten å nevne frieriet med et eneste ord. Röntgen benyttet siden Gjendines toner i flere av sine komposisjoner.
Gjendine fortsatte i enda flere år som budeie, og sang stadig vekk for komponistene helt frem til hun giftet seg med sambygdingen Halvor, som var den beste knivsmeden i bygda. Julius og Gjendine forble venner hele livet, og da Julius giftet seg med en nederlandsk kvinne, tok han henne med seg til Norge og besøkte Gjendine og Halvor på gården deres i Bøverdalen.
Slik gikk det til at Gjendine ble bestevenninne med sin tidligere ungdomskjærestes kone. Kvinnene brevvekslet i to tiår.
Mens 1880-årenes kunstnere beskrev seterlivet som idyllisk og romantisk, var hverdagen for Gjendine og moren alt annet enn idyll. For budeiene begynte arbeidsdagen klokken seks om morgenen med melking av over 50 geiter og kyr som så skulle gjetes og passes på før de igjen skulle melkes på ettermiddagen.
Når været viste seg fra vrangsiden, hendte det at det røynet på med humøret, forteller Gjendine i boken «Jotunheimens døtre». Men det hjalp alltid å synge en sang, både for hennes egen del og for dyrenes.
At dyrene trivdes med sangen hennes, var Gjendine helt overbevist om – for som hun sier i boken: «Når jeg kom og tok imot dem om kvelden og skulle melke dem, så sang jeg og trallet til dem. Da kom de én for én og ville melke seg.»
Og det var så visst ikke bare kyr og kunstnere som ville ha Gjendines oppmerksomhet. Også kongelige ville møte den syngende budeia på Gjendebu.
Dronningen kommer
Da dronning Vilhelmina av Nederland, etter anbefaling av Julius Röntgen, ville foreta fotturer i de norske fjellene på begynnelsen av 1900-tallet, var det Gjendine som ble spurt om å være dronningens guide. Gjendine tok oppgaven på strak arm, og mellom dronningen og budeia oppsto det et varmt vennskap som varte i mange år.
Dronningen kom tilbake flere ganger, ofte i følge med sin eneste datter, den senere dronning Juliana av Nederland som satt på tronen fra 1949 til 1980.
«Dronningen var myndig, men vennlig, og hun ville så gjerne at jentungen hennes Juliana også skulle bli glad i fjellet», forteller Gjendine.
Vennskapet med Grieg varte livet ut, og da Edvard Grieg fylte 60 år i 1903 og inviterte til stort selskap hjemme på Troldhaugen i Bergen, var Gjendine blant dem som sto øverst på gjestelisten. Hun fikk en nydelig invitasjon, men måtte dessverre takke nei da hun ikke fant tid til å reise siden det var midt i våronna.
Gjendines ujålete jordnærhet i svarbrevet hun sendte, gjorde dypt inntrykk på komponisten. Da han fortalte om hennes avslag i et brev til sin gode venn Beyer, skrev Grieg at han var «blivet så blød, rigtig blød om Hjertet, ja for det var så vakkert og ægte, hvad hun skrev.»
Les også: (+) Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap
Hedersgjest
Gjendine og Halvor levde et strevsomt liv på en liten gård i pakt med naturen. Ikke en time på dagen var uten nyttige gjøremål, likevel måtte de av og til ty til barkebrød. Gjendine forteller om en hverdag som tidvis var så hard og utbyttet så fattigslig at det hendte de ikke så noen vei ut av uføret.
Men da, forsetter Gjendine, «ja, da tok jeg meg en tur ut i fjøset, foldet hendene og sang en salme jeg hadde lært på skolen. Det hjalp bestandig.»
Gjendine og Halvor fikk et langt liv sammen før Halvor brått døde av magekreft.
I 1961 ble Gjendine invitert som hedersgjest til Festspillene i Bergen. Denne gangen fant hun tid og gledet seg stort. I Bergen fikk Gjendine hilse på selveste kong Olav og hans gjester, sjahen av Persia og Farah Diba som var på statsbesøk i Norge den våren. Om møtet med det fine følget sa Gjendine:
«Det var fint å hilse på kong Olav og sjahen av Persia, og Farah Diba, kjerringa hans. Kongen var en durabelig kjekk kar, men han var nå ikke annerledes enn andre karer, syntes jeg. Jeg sa til ham at jeg kunne huske den dagen da han kom i land i Oslo på armen til far sin. Da skrattet kongen så det ljomet i stua på Troldhaugen.»
Også da Gjendine var kommet godt opp i årene, ble hun oppsøkt av musikere som gjerne ville høre henne synge. En av 1900-tallets fremste norske komponister, Sparre Olsen, lyttet og skrev musikk der Gjendines folketoner kan gjenkjennes.
Gjendine Slålien døde i 1972, 101 år gammel.
Kilder: «Jotunheimens døtre» og «Gjendine» av Arvid Møller, og «Gjendebu 100 år» av Kurt A.Nilsen
