80 år etter atombombene
USA gjenåpner legendarisk flybase: – Kan virke avskrekkende
I 2025 er det 80 år siden flyene med «Little Boy» og «Fat Man» lettet fra North Field-basen på Tinian. Nå er amerikanske ingeniørtropper i full gang med å rydde rullebanene på nytt. Av en helt annen årsak enn under 2. verdenskrig.
Du husker Tinian, ikke sant? Eller kanskje ikke, med mindre du er veldig interessert i 2. verdenskrig og operasjonene som førte til Japans kapitulasjon 15. august 1945. I sin tid var North Field på Tinian verdens største flybase.
Derfra lettet B-29 bombeflyene «Enola Gay» og «Bockscar» med atombombene «Little Boy» og «Fat Man» 6. og 9. august samme år.
Etter krigen forlot de amerikanske styrkene raskt anleggene de ikke lenger hadde bruk for. I 1947 overlot de Tinian og flybasen der til de fastboende og ikke minst – til jungelen.
Blant de krigstrette soldatene og pilotene, var det vel svært få som kunne forestille seg at flybasen igjen skulle spille en viktig rolle, 80 år etter bombetoktene som endret historien.
Kinas aggresjon
Mange mener at den neste store konflikten kommer til å utspille seg mellom Kina og USA, med Stillehavet som hovedarena. At politikere, militære og sikkerhetspolitiske eksperter stadig oftere bytter ut «hvis» med «når» i omtalen av en mulig konflikt mellom de to supermaktene, gir en dyster undertone.
Kinas stadige mer offensive øvelser rundt Taiwan bidrar til den bekymringen.
Dette, sammen med lærdommene man har hentet fra den russiske invasjonen av Ukraina, har igjen gjort Tinian og de overgrodde restene av den sagnomsuste flybasen høyaktuell for det amerikanske forsvaret.
En av grunnene finner vi i Kinas voldsomme fremskritt på våpenteknologi.
– Gjenåpningen av basen ses i sammenheng med at amerikanerne har behov for å spre styrkene sine i vestre Stillehavet i tilfelle en framtidig konflikt med Kina. Det skyldes at kinesiske langtrekkende raketter kan nå de basene amerikanerne nå disponerer i regionen, sier oberstløytnant Palle Ydstebø, hovedlærer ved Seksjon for landmakt på Krigsskolen.
Det er i tillegg begrunnet frykt for at Kinas marine og flyvåpen er i ferd med å hente inn det teknologiske forspranget USA har hatt. Legg til et tallmessig overtak og landets enorme produksjonskapasitet. Slikt går ikke upåaktet hen i Pentagon.
– Gjenåpningen er bare en av flere flyplasser i Stillehavsregionen som skal gjøres operative igjen, enten ved gjenåpning eller omfattende oppgraderinger av eksisterende baser, som på Filipinene. Flere av basene er overgrodd av jungelen og krever mye arbeid, sier Ydstebø.
– Gitt kompleksiteten og logistikkbehovene til moderne kampfly, er amerikanerne føre var og velger å renovere basene i forkant av spenninger som kan lede til konflikt, framfor å vente til en eventuell krig er under oppseiling. Et mer robust basekompleks kan også ha en avskrekkende virkning på Kina, ved at det gir det amerikanske forsvaret større seighet og overlevelsesevne, uttaler Ydstebø.
Enklere og billigere enn nytt
Et av strakstiltakene er noe det amerikanske flyvåpenet kaller «agile combat employment»: Et nettverk av mindre baser skal gjøre det vanskeligere for fienden å ta ut fly på bakken og ødelegge operasjonsevnen, siden man raskt kan spre dem utover i en konfliktsituasjon.
– De gamle flybasene er områder umiddelbart tilgjengelig for oss, og det skal vi benytte oss av, sa general Michael Zuhlsdorf i US Air Force ved inngangen til 2024. Han har den omfattende tittelen «deputy director of resource integration for engineering, logistics and force protection». Blant annet med ansvar for å sette i stand steder som Tinian.
Allerede i slutten av 2023 var ingeniørtropper fra flyvåpenets RED HORSE skvadroner (Rapid Engineer Deployable Heavy Operational Repair Squadron Engineers) i gang med å rydde de fire gamle rullebanene på Tinian North Field.
Etter 80 år med jungelinvasjon hadde denne gjengen, også kjent som «The Dirt Boyz», litt av hvert å henge fingrene i.
– Dette er drømmen for enhver Dirt Boy, sier sersjant Zachary Long fra 513th Expeditionary RED HORSE Squadron.
– Her får vi bruke alt det tunge utstyret vi har for å bygge eller reparere rullebaner og hangarer, eller andre installasjoner en flybase trenger, forteller Long.
– Dessuten er det enklere og rimeligere å rehabilitere enn å konstruere nytt, legger oberst- løytnant Frank Blaz til.
En blodig bakgrunn
Senere i 2024 ble operasjonen passende nok utvidet med ingeniørtropper fra US Navy Seabees. For å skjønne den historiske betydningen av det, må vi helt tilbake til juni 1944:
Invasjonen av øygruppen Marianene, med Guam, Saipan og Tinian i spissen, var da et av de viktigste målene for de allierte i Stillehavet. Med kontroll over disse øyene kunne blant annet de nye Boeing B-29 Superfortress bombeflyene nå de store byene på den japanske hovedøya Honshu. Ikke minst hovedstaden Tokyo.
15. juni startet amerikanske amfibiestyrker et storstilt angrep på Saipan. Det ble et av de voldsomste slagene i Stillehavet, med over 25 000 døde på japansk side, mens over 3000 amerikanske soldater mistet livet i løpet av en snau måned med kamphandlinger. I tillegg tok rundt 5000 japanske soldater og sivile sine egne liv.
Siden Japan anså Marianene som avgjørende i forsvaret av hjemlandet, var strategien å utfordre den amerikanske marinen med full styrke i tilfelle øygruppen ble angrepet.
19.–20. juni sto «Battle of the Philippine Sea» der mye av den japanske maritime slagstyrken ble ødelagt, ikke minst med tapet av tre hangarskip.
Dermed var slaget om Tinian en enklere operasjon for USA. Kamphandlingene startet 24. juli og varte en drøy uke. Rundt 300 amerikanere og mellom 6000 til 8000 japanske soldater ble drept.
Uvurderlige ingeniørtropper
De amerikanske styrkene hadde dårlig tid, og ikke en time å miste for å starte angrepene mot det sentrale Japan. Allerede mens kampene pågikk, ble de første Seabee-troppene satt i land. Først for å bygge midlertidige kaianlegg og sette i land utstyr, dernest for å starte konstruksjonen av den planlagte flybasen. Fortsatt mens kuler og granater haglet rundt dem.
Selv i dag, med alle moderne hjelpemidler, er det vanskelig å ta innover seg den enorme skalaen på arbeidet. Riktignok hadde Seabees fordelen av å starte med en mindre japansk flystasjon, men i løpet av 45 dager var en delvis istykkerbombet rullebane på 1335 meter blitt til to, hver på 2600 meter.
En tredje rullebane kom på plass rett etterpå. Ingeniørtroppene hadde i løpet av noen måneder flyttet nesten 770 000 kubikkmeter masse og kjørt over 1,4 millioner kilometer i prosessen. En fjerde rullebane sto ferdig i mai 1945, og med parkeringsområder for 284 B-29 bombefly var North Field på Tinian blitt den største flybasen i verden.
Gigantisk operasjon
Fra Tinian og basene på Saipan og Guam startet de voldsomme luftangrepene mot Japan.
B-29 var det mest moderne bombeflyet under 2. verdenskrig. Fire enorme 18-sylindrete stjernemotorer med 55 liter sylindervolum og et intrikat turbo/kompressor-system sørget for 2200 hk per motor. I kombinasjon med trykkabin for mannskapet, kunne B-29 nå en høyde på over 31 000 fot. Det var viktig for å unngå fiendtlige jagerfly og luftvern.
I dag kan bare fantasien samt historiske bilder og filmer gi et inntrykk av kompleksiteten og det gigantiske formatet på disse operasjonene.
Hvert B-29 tok av fra Tinian med opptil 30 tonn drivstoff og 30 tonn bombelast, ofte med over 100 avganger per dag. I 1945 var inntil 150 000 personer involvert i aktivitetene på den 19 km lange og 10 km brede øya.
Det krevde kontinuerlig etterfyll med skipsanløp og transport fra kaianleggene til en umettelig flybase. Seabees la raskt merke til at Tinian minnet litt om Manhattan, og ga nettverket av veier navn som 42nd street og Broadway. Sistnevnte en firefelts transportnerve mellom havnen i sør og flybasen i nord.
Lagt i grus
Etter de harde kampene på Marianene beregnet det amerikanske forsvaret at mellom 500 000 til én million amerikanske soldater kunne miste livet i et angrep på Japan.
Naturlig nok ble det viktig å finne andre måter å få det japanske keiserdømmet til å overgi seg på. Det resulterte i noen av de mest ødeleggende bombeangrepene verden har sett.
9.–10. mars i 1945 gjennomførte 279 B-29-fly «Operation Meetinghouse». Brannbomber ble sluppet over Tokyo og et sted mellom 90 000 og 100 000 mennesker omkom. Under «Operation Starvation» i april 1945 slapp 160 B-29 over 2000 miner i japanske farvann.
Det ble den mest suksessfulle kampanjen mot japansk skipsfart i 2. verdenskrig.
Hemmelig for enhver pris
Men historien om North Field er uløselig knyttet til atombombetoktene mot Hiroshima og Nagasaki. «Project Alberta» var en strengt hemmelig operasjon med helt spesielle utfordringer. Siste del av prosjektet innebar å flytte atombombene fra Manhattan- prosjektets hjemmebase i Los Alamos, gjøre dem kampklare på Tinian, og til slutt treffe målene i Japan.
I korte trekk ble delene og utstyret til «Little Boy» og «Fat Man» fraktet med fly og skip fra USA til Tinian. De spesialutviklede «Silverplate»-versjonene av B-29 fløy fra treningsbasen i Utah til North Field. På Tinian var ankomsten vel forberedt av Seabees, med et atskilt område for fly og mannskap i 509th Composite Group, pluss egne bygninger for de 51 bombespesialistene.
Absolutt hemmelighold hadde nemlig høyeste prioritet, og bare et fåtall av de involverte kjente til planen i sin helhet. Overføringen av utstyr og personell startet i april 1945, og de siste ekspertene ankom i slutten av juli med vitale deler til bombene.
De søkklastede B-29-flyene hadde så vidt nok rullebane til å ta av fra North Field, og flere krasj i dagene før «Little Boy»-toktet bekymret Alberta-ledelsen.
Konstruksjonen medførte nemlig at «Little Boy» kunne gå av i tilfelle en ulykke ved avgang, og det ble besluttet at man i stedet skulle armere bomben underveis mot Hiroshima.
Størrelsen og fasongen på to atombombene medførte at de måtte lastes fra undersiden av flyet. Siden «Little Boy» og «Fat Man» hadde ulike dimensjoner, laget Seabees to bombegraver nordvest for rullebanene, lengst mulig unna nysgjerrige øyne.
Først ble «Little Boy» fraktet dit og plassert på en hydraulisk jekk. B-29-flyet «Enola Gay» ble så tauet over bombegraven og «Little Boy» løftet på plass. Klokken 02.45 6. august lettet «Enola Gay» sammen med de fem andre flyene i angrepsgruppen. Tre fly for værobservasjon, ett for navigasjon og ett for foto- og filmopptak.
Resten av historien kjenner vi.
Frem fra jungelen
Etter 2. verdenskrig ble Anderson Air Force Base på Guam 230 km lenger sør en av hovedbasene for det amerikanske luftforsvaret. North Field fikk hvile i fred, mens naturen langsomt overtok bygninger og rullebaner.
Området ble etter hvert en del av nasjonalparken på øya, og flere av de gjenværende strukturene ble tatt vare på som minnesmerker – blant annet de to bombegravene og flere ruiner etter japanske installasjoner.
West Field var den andre flybasen på Tinian under 2. verdenskrig, og ble øyas sivile lufthavn. Etter en forsiktig start tidlig på 2000-tallet har den militære aktiviteten her – og tidvis på North Field – tatt seg opp. Sistnevnte har fungert utmerket til øvelser fra midlertidige og dårlig vedlikeholdte landingsplasser.
De siste par årene har Agile Reaper- og Cope North-øvelsene vokst i omfang og betydning. Førstnevnte handler nettopp om evnen til rask styrkeforflytning, mens Cope North er en flernasjonal øvelse der blant annet Japan, Australia, Canada, Sør-Korea og Frankrike har deltatt.
Et bredt utvalg av flytyper har vært med de siste årene – B-52 strategiske bombefly, F-22 Stealth jagerfly, fjerdegenerasjons jagerfly som F-15, F-16 og F-18, samt transportflyet C-17. Også i 2025 er det planlagt tilsvarende øvelser der Tinian er involvert. Seabees og Dirt Boyz har det travelt, der de sørger for at stadig mer av den gamle flybasen ser dagens lys, og oppgraderes til moderne standard.
Til sammen har amerikanske myndigheter bevilget over 800 millioner dollar slik at øya kan huse to ulike reservebaser. Dermed kan North Field igjen spille en viktig rolle.
Der det aller viktigste blir å sørge for at historien ikke gjentar seg.
Historien om Nord-Marianene
Området består av 16 øyer, der mesteparten av befolkningen bor på de tre største øyene i sør – Saipan, Tinian og Rota. De ligger i det vestlige Stillehavet, omtrent 2500 km øst for Filippinene, og har i underkant av 60 000 innbyggere. De første folkegruppene migrerte fra Filippinene rundt år 1500 fvt., senere også fra andre områder.
Magellan oppdaget øyene i 1521, og de ble annektert av Spania i 1565. De fleste urinnvånerne døde av sykdommer europeerne brakte med seg. Etter at Spania tapte krigen mot USA i 1898, overga de Guam til USA og solgte Nord-Marianene til Tyskland.
Under 1. verdenskrig erklærte Japan krig mot Tyskland og okkuperte Nord-Marianene i 1914. Etter krigen ga Folkeforbundet Japan mandat til å styre øyene, noe som varte frem til den amerikanske invasjonen i 1944. Etter 2. verdenskrig opprettet FN flere såkalte «Trust Territories», der ulike nasjoner ble valgt til å styre områder under overoppsyn av FN.
USA fikk ansvaret for «Trust Territory of the Pacific Islands» som Nord-Marianene var en del av. En folkeavstemning i 1975 gjorde øygruppen til et amerikansk samvelde, med indre selvstyre fra 1978. Tilsynsavtalen med FN ble avsluttet i 1990.
Slapp atombombene
Henholdsvis 6. og 9. august 1945 tok «Enola Gay» og «Bockscar» av fra Tinian North Field med sin dødelige last.
Boeings B-29 Superfortress var den mest sofistikerte propelldrevne bombeflyet under andre verdenskrig og det første bombeflyet der mannskapet satt i trykkabiner. «Enola Gay» og «Bockscar» var to av 15 modifiserte «Silverplate»-versjoner som sorterte under 509th Composite Group.
De fleste B-29-er kunne bære opptil 9000 kilo bomber og var utstyrt med åtte 12,7 mm mitraljøser i fjernstyrte tårn, to 12,7 mm mitraljøser og en 20 mm kanon i haletårnet. «Silverplate»-flyene hadde imidlertid kun bestykning i haletårnet.
I tillegg var mye av armeringen fjernet for å spare vekt slik at de tunge atombombene kunne transporteres over lengre avstander.
6. august 1945 slapp «Enola Gay» «Little Boy» over Hiroshima. Tre dager senere ble «Fat Man» sluppet fra «Bockscar» over Nagasaki. «Enola Gay» fløy som værrekognoseringsfly den dagen. Et tredje B-29, «The Great Artiste», fløy som observasjonsfly på begge oppdragene.
«Enola Gay» står utstilt på National Air and Space Museum i Washington DC, mens «Bockscar» finnes utstilt på National Museum of the U.S. Air Force, som ligger ved Wright-Patterson Air Force Base nær Dayton, Ohio.
«The Great Artiste» står utstilt ved inngangen til Whiteman Air Force Base i Missouri, basen til B-2 Spirit-bombeflyene og senere også superbomberen B-21 Raider.
Kilder: Stars and Stripes, 6th Bomb Group, Defense News, Atomic Heritage Foundation, National Park Service, American Military News, Air & Space Forces, Wikipedia, Pacific Island Times, National Archives, National Air and Space Museum/Smithsonian
