Hitlers prestisje-jetfly
Britene trodde knapt sine egne øyne da de overtok Sola flyplass
De hadde gjort et gedigent kupp.
Fire norske agentteam fulgte tyskernes aktiviteter blant annet på Sola flyplass fra høsten 1944. I januar 1945 kom en oppsiktsvekkende melding fra et av teamene:
Tre jetdrevne rekognoseringsfly av typen Arado 234 hadde fått fast base på Sola.
Fra Arado 234 hadde fått base i Stavanger, gikk en jevn strøm av etterretningsopplysninger til Berlin. Den britiske marinebasen i Scapa Flow ble jevnlig overfløyet. Trafikken i Nordsjøen ble overvåket. Også etter at kamphandlingen på kontinentet var innstilt, var fly fra Sola på oppdrag.
7. mai var et Arado 234 fra Sola på vingene over Skottland som det siste tyske fly som krenket britisk luftrom under 2. verdenskrig. Dagen etter kapitulerte tyskerne.
Beundring
Flytypen hadde vakt både frustrasjon og beundring blant de allierte: Arado 234 var verdens først jetbomber. Prototypen var første gang i luften 15. juni 1943. 2. august 1944 ble en ombygd versjon verdens første jetdrevne rekognoseringsfly.
Flyet var 12,6 meter langt og med et vingespenn på 14,4 meter. Maks fart var 742 km/t, hadde en rekkevidde på 155,6 mil, kunne opererer i høyder på 33 000 fot og kunne klatre 13 meter i sekundet. Arado kunne fly fra hvilket som helst alliert fly.
De store maskinene var forbausende lette å fly. Utsikten fra cockpiten var uovertruffen.
Flyet var dessuten det første som ble utstyrt med fallskjerm for å redusere farten etter landing. Amerikanerne hadde systematisk samlet data om superflyet. De oppdaget at flyet fantes i flere utgaver.
Versjonen for rekognosering var nådeløst effektiv. Flyet var i praksis var umulig å avskjære.
Arado 234 hadde fått sin ilddåp etter invasjonen i Normandie. Det tyske flygeresset Erich Sommer hadde fått oppdraget med å ta film og foto over strendene og dokumentere den allierte fremrykkingen.
2. august 1944 fløy han det første etterretningstoktet med Arado 234. Oppdraget tok bare halvannen time. Bildene hans fra Normandie var sylskarpe og avslørte blant annet byggingen av kunstige moloer og havner, og at enorme mengder våpen og utstyr var tatt i land.
Dessuten dokumenterte filmene at de allierte hadde startet fremrykkingen mot Berlin.
Operasjon Lusty
5. mai 1945 ble kamphandlingene på kontinentet innstilt. Sentrale krefter i Luftwaffe var innstilt på å fortsette kampene i Norge. En strategisk beslutning om å flytte store mengder fly til Norge ble tatt.
Over 100 fly ble i løpet av 5. mai fløyet fra Tyskland til flyplasser i Norge. Samtlige 10 Arado 234 som fortsatt var flygedyktige, skulle opp til basen på Sola. Syv av flyene nådde basen. Et styrtet i Nordsjøen, mens to returnerte til tyske baser på grunn av tekniske problemer.
De tyske pilotene og offiserene på Sola var i villrede om hva de skulle gjøre. Skulle de ødelegge den verdifulle flåten av Arado 234? De mest ivrige klarte å vrake ett av flyene før britene tok kontroll over flyplassen og internerte tyskerne.
Britene drev et dobbeltspill i siste fasen av krigen og ville ikke dele all etterretning uten videre. De ti Arado-flyene på Sola holdt britene tett om. Så var de ti Aradoene strengt tatt britisk eiendom: Ifølge avtaler med amerikanerne skulle beslaglagt krigsmateriell fra Sola og Stavanger tilfalle britene.
Jakten på tysk teknologi og etterretning var høyt prioriterte mål for amerikanerne. I krigens siste fase etablerte US AirForce operasjon «Lusty» – forkortelse for Luftwaffe Secret Technology. Oberst Harold Watson ledet avdelingen. Amerikanerne var opptatt av å få kloa i Arado 234, helst fire fly.
Britene sørget for at de fikk to defekte eksemplarer fra Danmark. Men Lusty-sjef Watson hadde fått nyss om at 10 flyvedyktige Arado 234 befant seg i Norge. Han tok seg ikke tid til å styre med formalia.
– Jeg bestemte meg for bløffe. Alle kjente meg. Og hvem skulle kunne stoppe meg om jeg dukket opp på Sola med falske papirer?
Watson samlet en gjeng flygere og mekanikere og satte kursen mot Sola 4. juli 1945. De ble tatt imot på beste måte da de fortalte om sitt oppdrag.
Den tyske testpiloten Karl Baur plukket ut de to flyene som etter hans mening var best i stand for Watson og amerikanerne. Watson overrakte så de falske pairene og satte seg bak spakene på det ene flyet. Karl Baur skulle ta det andre.
Fikk ikke kart
– Watson ville ikke gi meg kart fordi han var redd jeg skulle fly til nøytrale Sverige og hoppe av der, skrev Baur i sin dagbok.
Testpiloten var forundret over sjefens naivitet.
– Jeg kjente områdene vi fløy over like godt som min egen bukselomme. Hadde jeg ønsket å stikke av, hadde jeg gjort det for lenge siden, skrev Baur.
Men Baur var lovet jobb i USA, noe som var mer attraktivt enn å bli i et krigsherjet Europa. Amerikanerne hadde dermed sikret seg fire Arado 234 som ble tatt med til USA for testing.
Da britene på Sola informerte sine overordnede om at amerikanerne hadde tatt med to Arado, ble det månelyst. Ordre ble gitt om at amerikanerne skulle forfølges og om nødvendig skytes − en ordre som primært var uttrykk for frustrasjon og forbannelse over å ha blitt lurt.
Baur ble med til USA, og amerikanerne fikk innsikt i utviklingen av Arado 234:
For å gi flyet den ønskede toppfart og rekkevidde, hadde hjulene blitt droppet på den første utgaven. Flyet tok av fra en krybbe på tre hjul som ble igjen på bakken da flyet tok av. Midt under buken var en meie montert som flyet landet på.
To mindre meier var montert under jetmotorene for at flyet ikke skulle ta skade av buklandingen. Senere ble jetmotorene forbedret slik at hjul kunne monteres uten at det gikk ut over kapasiteten.
Hitler hadde drømt om at avansert teknologi skulle snu krigslykken. De tyske jetflyene satte både farts- og høyderekorder. Men selv om de var effektive, utgjorde de ingen alvorlig trussel for de allierte, få som de var. Av en bestilling på 500 fly kom bare 100 på vingene.
Avansert teknologi
Norge ble snytt for de tyske superflyene på Sola. Amerikanerne og britene delte flyene mellom seg.
To av flyene ble gitt til US Navy og to til US Air Force. Begge drev omfattende testing. Da det amerikanske spionflyet U2 ble utviklet, tenkte ingeniørene i samme baner som tyskerne gjorde mer enn ti år tidligere.
Spionflyet U2 fikk heller ikke faste hjuloppsett. De enorme vingene ble holdt oppe av støttehjul som falt av idet maskinen lettet. Og akkurat som sin tyske forgjenger, buklandet U2 og la seg over på siden slik at vingen tok nedi rullebanen.
Russerne fikk også et eksemplar av Arado, men dette var ikke flyvedyktig og ble skrotet.
I dag finnes bare ett eksemplar bevart av det som den historiske flytypen. Smithsonian Institute i Washington har fått overta ett av flyene som ble funnet på Sola, og har satt det i stand og stilt det ut. Norge fikk beholde en jetmotor i forskningsøyemed. I tillegg fikk Norge et komplett kamerasett.
– Kameraet er avansert. Utrolig nok ble kameraet festet til flyet med et klikk-system for enkelt å kunne flyttes. Mange deler og utstyr var standardisert og kunne byttes mellom ulike modeller forteller Gordon Bore, en av ildsjelene ved Sola flymuseum.
– På lageret har vi også en helt spesiell del: En liten motor og tank som ble festet under vingen på Arado 234. Den ga ekstra skyvekraft under take off på korte rullebaner, Straks flyet var i lufta ble tanken frigjort og falt ned på bakken. Spennende teknologi også dette, sier Bore.
