Tjente millioner på nazi-bordell i Oslo
Nazi-skatten var sporløst borte. Så dukket det opp en nøkkel
På nazi-bordellet «Haus Sphinx» i Oslo sentrum hadde en formue i kontanter, gull og smykker hopet seg opp da krigen gikk mot slutten. Etter krigen startet jakten på skatten.
Om skatten med gullbarren, konvolutten med tusener av kroner i kontanter og skrinet fullt av smykker var en gedigen hodepine eller uimotståelig fristelse, kom an på hvem man spurte.
Formuen ble skapt på nazi-bordellet «Haus Sphinx» i Oslo sentrum under 2. verdenskrig, og skulle bli gjenstand for desperate dekkoperasjoner, jakt og bitter hevn. Blant de involverte var både franske prostituerte, tyske offiserer, norske krigsprofitører og landsvikspoliti. Sentrale åsteder var både en brennende peis og en krigskirkegård på Ekeberg.
Militært bordell
Tyske soldaters seksuelle drifter var et vedvarende problem for Tysklands militære ledelse i Norge. Nazi-ledelsen fryktet at tyske soldater – på dette tidspunktet 300 000–400 000 i et land med tre millioner innbyggere – skulle forgripe seg på norske kvinner.
Fra generalstabens kom ønsket om at seksuelle behov ble tilfredsstilt på et kontrollerbart sted. Gateprostitusjon førte til uønsket kontakt med lokalbefolkningen, og innebar risiko for spionasje. Dessuten ville «gledeshus» bidra til bedre kontroll med spredning av kjønnssykdommer.
Bordeller hadde gjennom alle år vært en fast bestanddel av det tyske militærvesenet og et naturlig innslag i enhver krig. Etablissementene ble planlagt fra Berlin og som regel bestyrt av velferds- og sanitetsoffiserer.
Som en del av velferdstilbudet for tyske soldater i Oslo var følgelig «Haus Sphinx» underlagt militær kontroll, og Wehrmachts velferdstjeneste hadde ansvar for vakthold og sikkerhet.
Velferdsoffiser hauptmann Hugo Bundle fikk i oppdrag å renovere, innrede og omgjøre «Havne-hospitset» i Dronningens gate 6 til bordellet «Haus Sphinx». Bygården var blitt rekvirert allerede i april 1940, men først i 1942 besluttet tyskerne ta i bruk gården som bordell.
Franske eksperter
En del av Hugo Bundles oppdrag var å hyre inn arbeidskraft. Sommeren 1942 reiste han til Paris for å rekruttere franske prostituerte. Der fant han Eugenie Lambel, som ble første ansatte ved Haus Sphinx. Som bordellmamma i Paris hadde hun den nødvendige erfaringen for å bli sjef for Wehrmachts velferdstilbud i den norske hovedstaden.
Makkerparet Lambel og Bundle fikk med seg et dusin franske kvinner til Norge for å utføre horisontale tjenester for den tyske krigsmakten.
De franske prostituerte vakte oppsikt i bybildet i hovedstaden, der de flanerte iført dyre pelser og nylonstrømper i sko med tårnhøye hæler. For selv om den offisielle betalingen ikke var mye å skrive hjem om, var det vanlig at klientene la igjen litt ekstra. Stor trafikk ga tilsvarende fortjeneste.
Et løfte om å kunne ta med seg deler av inntektene tilbake til Frankrike, bidro til å gjøre Sphinx til en attraktiv arbeidsplass. Norsk politi mener mer enn 120 franske prostituerte var innom i løpet av krigen, og da Milorg slo til våren 1945, var det fortsatt rundt 30 kvinner igjen.
Nervøs horemamma
Med en øvre grense for overføring av penger til utlandet på 30 000 kroner i måneden, ble inntektene for høye til at kvinnene klarte å få alt ut av landet. Våren 1945 var det åpenbart for alle at Tyskland kom til å tape krigen. Bordellmamma Lambel hadde samlet en formue. Lederen for hærskaren av franske lakenarbeidere var bekymret.
Hvordan skulle hun sikre seg mot at fortjenesten fra virksomheten skulle gå tapt? Eugenie Lambel tok kontakt med sin makker velferdsoffiseren Hugo Bundle. Som formelt ansvarlig for driften av bordellet, forsikret Bundle at Lambel som fransk statsborger hadde lite å frykte.
Så kom freden.
Milorg rykket inn i Haus Sphinx og fant mer enn nok av bevis for at virksomheten hadde vært lønnsom. I en garderobe fant politisoldatene dyre pelskåper og kofferter fylt med det avisene omtalte som «antikviteter», som sølvbestikk, gull- og sølvringer, dyre kjoler, beltespenner i sølv, armbånd, sølvbegre, et større sølvfat og et utskåret drikkehorn. Verdien ble den gang anslått til rundt 200 000 kroner.
I Eugenie Lambels private gemakker kom Milorg over en dameveske med nærmere en halv million kroner i kontanter, og en bankbok som viste at hun hadde en million kroner på konto i Norges Bank.
Den offisielle etterforskningen tok brått slutt i juni 1945 da norske myndigheter utviste Lambel og de andre kvinnene til Frankrike. De fikk ikke ta med seg noe av formuen de hadde tjent i Norge.
Risikable deponier
Men Bundle og Lambel sto langt fra ribbet tilbake.
Den hjelpsomme velferdsoffiser Bundle hadde 7. mai 1945 oppsøkt en norsk pianist og journalist, som sa seg villig til å passe på 700 000 kroner – 18,5 millioner i dagens pengeverdi. I tillegg tok han imot et skrin med verdifulle smykker.
Dagen etter var krigen over, og hauptmann Hugo Bundle måtte –sammen med 350 000 andre tyskere – gå i krigsfangenskap.
Men sommeren 1945 kom bud fra Bundle i fangeleiren ved Sognsvann: Han krevde å få de deponerte sakene tilbake. Den musikalske journalisten må ha vært en ærlig sjel – for alt tyder på at han ga tilbake alt han skulle passe på.
Neste vokter av bordellskatten skulle vise seg å være et langt dårligere valg, for han tjente ellers til det daglige brød gjennom spekulasjoner på svartebørsen. Og med hundretusener av betrodde kroner mellom hendene var det ikke grenser for hva han kunne kjøpe av luksusartikler.
Flere adresser i Oslo ble ransaket, og hos en av svartebørshaiens bestevenner dukket det sågar opp en hel gullbarre. Den skulle også stamme fra Haus Sphinx. Gullbarrens videre skjebne er aldri blitt avklart. Klart var i hvert fall at det meste av bordellmammaens formue nå var gått tapt.
Hugo Bundle hadde fremdeles litt igjen: 100 000 kroner i kontanter − tilsvarende drøyt 2,6 millioner kroner i dag, og et skrin med eksklusive smykker horemamma Lambel hadde kjøpt. Det store spørsmålet var hvor han skulle gjemme rest-formuen for at ikke politiet og Direktoratet for fiendtlig eiendom skulle få kloa i den.
Et møte på Slemdal
Som velferdsoffiser beholdt kaptein Bundle ansvaret for hagestellet ved tyske forlegninger og den store tyske æreskirkegården på Ekeberg, også etter krigens slutt. Selv om han offisielt satt internert, fikk han derfor lov til å bevege seg rundt omkring i deler av Oslo.
Ett av stedene Bundle fikk lov til å oppsøke, var det tyske gravferdskontoret på Slemdal. Her arrangerte tyskeren et møte med en norsk gartner og hagearkitekt han hadde kjent helt siden 1940. Den norske gartneren var tidlig blitt hyret inn for å stelle tyske krigsgraver og levere gartnertjenester til tyske anlegg, og hadde tjent godt på kontakten med den tyske velferdsoffiseren.
Nå ville Bundle ha noe igjen: Kunne han tenke seg å passe på 100 000 kroner til han slapp ut av krigsfangenskap? Bundle fortalte at konvolutten med penger var hans egen private eiendom.
Til møtet på Slemdal hadde tyskeren også med seg skrinet med horemamma Lambels smykker, men denne valgte han å beholde. Boksen tok han med seg til den tyske krigskirkegården på Ekeberg der han var godt kjent etter å ha vært ansvarlig for det digre anlegget gjennom fem krigsår.
Opp i røyk (?)
Etter møtet med tyskeren tok den norske hagearkitekten med seg pengene til kontoret sitt, hvor han la dem i pengeskapet. Snart skulle han få større problemer å bakse med: I juli 1945 begynte politiet å etterforske ham for økonomisk landssvik. Firmaet ble satt under offentlig administrasjon, og i løpet av kort tid ble det klart at et underskudd på 50 000 kroner truet hagearkitektens fremtid.
Hagearkitekten fortalte senere at han angivelig led forferdelige samvittighetskvaler: I safen på kontoret lå fortsatt konvolutten med 100 000 kroner som han passet på for Hugo Bundle, en mann han ikke hadde hørt noe fra på veldig lenge. Skulle han ta av pengene for å dekke underskuddet i selskapet og betale ansatte som i uker og måneder hadde ventet på lønn? Eller skulle han gå til politiet?
Motet sviktet, hevdet han etterpå. Pengene ble værende i safen utover høsten 1945.
− Brente opp pengene
Både vinter og vår gikk før eks-hauptmann Bundle lot høre fra seg igjen. I et brev, som etter hvert kom via en mellommann, ga han beskjed om at han ville ha pengene sine utlevert.
«Hils og si at jeg ikke kan hjelpe», meldte hagearkitekten tilbake. En måned senere var svaret det samme. Men så ba tyskeren om et møte ansikt til ansikt.
Under de tidligere samarbeidspartnernes møte la hagearkitekten ut: Han hadde vært livredd for at noen skulle oppdage hva som befant seg i pengeskapet. Til slutt hadde han tatt pengekonvolutten med hjem, først og fremst for å kvitte seg med beviser, hevdet han overfor Bundle.
Hjemme i stua hadde hagearkitekten fyrte opp peisen og fôret flammene med 50 000 kroner, påsto han. Hvor resten av Bundles penger ble av, hadde han ingen god forklaring på, men hagearkitekten avviste kontant at han hadde brukt pengene selv.
Eks-hauptmann Hugo Bundle ble ikke blid over å høre at fortjenesten fra Haus Sphinx angivelig var gått opp i røyk.
Da Bundle etter en stund hadde fått kontrollen over sitt eget raseri, slo han helt om og ble nærmest sentimental: Tidene var ekstremt harde, og i krigsfangeleiren manglet de alt – selv mat var det for lite av, klagde eks-offiseren. Gartneren må ha hatt vondt av ham, for på vei ut stakk han 100 norske kroner til sin tidligere fortrolige tyske oppdragsgiver.
Varslet politiet
Om gartneren virkelig brente opp pengene, om han brukte alt sammen til å betale regningene sine, eller om han rett og slett la dem til side med tanke på fremtiden, ble aldri endelig avklart. Ei heller om svartebørshandleren hadde underslått de 600 000 kronene og beholdt dem.
Men en bitter Hugo Bundle hadde i hvert fall fått nok av å bli lurt av sine tidligere samarbeidspartnere.
Kort tid før han skulle sendes tilbake til Tyskland, ønsket Bundle rettferdighet, om ikke annet ved at de skyldige ble dømt til å sone.
Bundle oppsøkte norsk politi og forklarte om formuen, og at pengene ikke var tjent på ulovlig vis. Bundle forklarte at han hadde deponert bordell-sjef Eugenie Lambels verdier hos noen av sine norske kontakter. Disse hadde derimot begått alvorlig kriminalitet da de stjal pengene og brukte dem opp.
Politiet gransker
Politibetjentene som ble satt på saken, hanket inn hagearkitekten for å høre hans versjon av saken. De ble ikke særlig imponert over historien om den brennende formuen. Ikke lot de seg overbevise om hans påståtte kvaler og tilbakevendende tanker om å overlevere alle pengene til norske myndigheter, heller.
Saken endte med at norske myndigheter la et beløp tilsvarende innholdet i Bundles konvolutt på toppen av et ellers voksent krav mot krigsprofitøren. Firmaet hans hadde tjent så fyrstelig på oppdrag for okkupasjonsmakten, at myndighetene inndro flere hundre tusen kroner.
Men heller ikke eks-hauptmann Hugo Bundle slapp unna.
Etterforskerne han hadde tipset om hagearkitekten, kom nemlig på besøk for å sjekke hva han ellers hadde igjen etter seks år i Norge.
En nøkkel dukket opp.
Bundle måtte motvillig vedgå at den hørte til et skrin som lå gjemt på krigskirkegården på Ekeberg, inneholdende horemamma Eugenie Lambels smykkeinvesteringer fra Haus Sphinx.
Skrinet ble etter hvert overlatt til Direktoratet for fiendtlig eiendom som siste rest av formuen Hugo Bundle skulle passe på. I 1949 ble innholdet i skrinet besluttet solgt på auksjon. Hvor mye penger som ble tilført statskassen, er ukjent. Om Eugenie Lambel og Hugo Bundle fant igjen tonen senere, likeså.
