Den norske krigshelten som ikke orket mer
Han var seierherren fra slaget om Narvik under 2. verdenskrig, men etterpå følte han seg sviktet og ydmyket.
Ved krigsutbruddet i Norge i 1940 sto Carl Gustav Flesicher fram som en ekte kriger. På tross av et sterkt nedbygd forsvar ledet han styrkene i Nord på en måte som inngir den dypeste respekt.
Men livet hans skulle få en trist slutt.
Den stolteste timen
Som øverstkommanderende for de norske styrkene i nord gjorde Fleischer noe ingen nordmann hadde gjort siden 1808: Han ledet en norsk hær som gikk til angrep på en fiende.
Fleischer ledet angrepet mot nazistenes invasjonsstyrke og var selv blant de første som gikk i land i Narvik da byen etter en måned med harde kamper ble tatt tilbake i slutten av mai 1940.
Det var utvilsomt et stolt øyeblikk for ham personlig. Han visste på dette tidspunktet ikke at krigen på norsk jord i praksis var over.
Fleischer ble først 3. juni informert om de alliertes beslutning om å evakuere sine tropper.
Stri trønder
Etter det handlet det mest om politikk, som Fleischer på ingen måte skjønte seg like mye på.
En forsmak på hva som kunne vente, hadde han allerede fått. I begynnelsen av mai, da kampene i Sør var over, hadde Regjeringen og kommanderende general Otto Ruge kommet til Nord-Norge og overtatt den operative ledelsen av felttoget – mot Fleischers vilje.
– Jeg kjente Fleischer som en stri trønder, så jeg tenkte det var best ikke å blande meg inn for mye i den daglige ledelsen til å begynne med, skrev Ruge.
Les også (+): Dette er spionen som rundlurte Nansen
Ære og vanære
Da det gikk mot norsk kapitulasjon, fikk Fleischer overraskende beskjed om å følge Regjeringen til London som militær rådgiver.
Det gikk på æren løs, Fleischer så på det som en plikt å bli hos sine menn.
– Å forlate guttene som sloss ved Narvik ... det er en uhørt bitter urett mot en real mann, skrev Toni Fleischer, som fulgte sin mann til London.
Der konsentrerte Fleischer seg straks om det han så på som sin hovedoppgave: Å bygge opp en norsk styrke som kunne fortsette kampen. Fra britisk side var det ønskelig å bruke nordmenn i raid på norskekysten.
Fleischer foreslo tvungen verneplikt for nordmenn i utlandet, det fantes flere tusen i Storbritannia – ikke minst sjømenn og hvalfangere. Han ønsket også å hente over divisjonen som siden april 1940 hadde sittet internert i Sverige.
Johan Nygaardsvolds regjering var imidlertid mer forsiktig og ønsket en frivillig verneplikt.
Den var også skeptisk til å sende nordmenn for å slåss, ikke minst på grunn av frykten for represalier mot sivile i Norge.
Les også (+): M/S Nordlys: På kommandobroen sto losen godt påseilet og lurte på hvor han var. Så smalt det
Ikke på bølgelengde
Fleischer lyktes med å sette opp en frivillig, norsk brigade som ble brukt til forsvarsoppdrag i Skottland, men opplevde å miste mange av sine menn til marinen og flyvåpenet.
Det ble stadig klarere at generalen og regjeringen ikke var på samme bølgelengde. I tillegg var ikke britene spesielt imponert over nordmennene, som i deres øyne manglet en del på viljen til å krige, men ikke evnen til å plapre i vei.
– Det er ikke forsvarlig å fortsette i samme spor, innrømmet forsvarsminister Oscar Torp.
I februar 1942 kom forandringene, i form av opprettelsen av en ny overkommando. Major Wilhelm Hansteen ble utnevnt til forsvarssjef, rittmester Bjørn Christophersen til stabssjef.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Visste ikke om høyeste utmerkelse
Det var ikke lenger funnet plass til generalen. Fleischer ble beordret til Canada, som militærattaché.
Utad reagerte Fleischer på den eneste måten han visste om. Slik et helt liv i militær tradisjon hadde lært ham. Han bøyde seg lojalt. Men hans etterlatte brev viser innsiden. Det var en ydmyket mann som flyttet, alene, til Canada.
Brevene til kona forteller om en mann som følte seg overflødig. Han grublet over ting han kunne gjort bedre. Innrømmet egne dumheter. Og slo fast at «motstanderne var lurere».
I slutten av november kom enda en ordre om flytting. Nå skulle Fleischer til Washington som attasjé hos amerikanerne. Etterpå var tonen i brevene enda dystrere.
– Jeg er nokså ferdig. Det er ikke lett å leve, skrev han i et av de siste.
18. desember 1942 skjedde to ting ganske samtidig. I statsråd fremmet Oscar Torp forslag om å tildele seks norske offiserer landets høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. En av disse var Carl Gustav Fleischer.
Les også: Henrik var en mild og varm familiemann. Få visste om hemmelighetene han bar på
Nok er nok
Det visste generalen ingenting om der han lente seg mot baderomsdøra i Ottawa. Krigshelten hadde bestemt seg. Nå fikk det være nok. Nok intriger, nok grublerier, nok eksil.
Hans siste brev til konen Toni ba han om tilgivelse:
– Døm meg mildt. Ære er blitt til vanære. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve.
Generalen satt lent mot baderomsdøra da han ble funnet av sin adjutant morgenen etter. Våpenet lå på hans venstre side, noe som umiddelbart virket snodig. Men adjutanten forsto. Fleischer hadde selvsagt holdt pistolen med begge hender.
Fast og stødig. Inn i det siste.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn
