De norske heltene kastet tyskerne ut av Narvik. Men bragden kom til en høy pris

Sogneprest Mathiesen gikk sakte bortover veien under de grønne fjellsidene på Flakstad. Han skulle ikke langt, bare bort til Olaf og Helga på naboplassen til prestegården.

Skrittene var tynget av budskapet han bar på.

De så ham komme, og hvisket et fortvilt «ikke hit». De forsto at presten ikke var ute på en vanlig spasertur, og at livet aldri ville bli helt det samme igjen når ærendet hans var utført og beskjeden overbrakt.

Eldstesønnen Kristoffer ville ikke vende hjem fra krigen.

Ikke helt hjem. Bare til kirkegården like ved.

Onkelen han aldri møtte

– Det er scenen slik jeg har hørt det. At besteforeldrene mine så presten komme, og at de skjønte hvorfor, sier Ole Martin Kristoffersen fra Flakstad.

Han er nevø av Kristoffer, som falt i sluttkampene ved Narvik, 23 år gammel. På mindre enn én time mistet 17 norske soldater livet på et platå i fjellet der, da byen ble gjenerobret fra tyskerne natten til 28. mai 1940.

Det var blant krigens hardeste nærkamper på norsk jord.

– Det var ikke noe det ble snakket så mye om. Men boka «Våre falne» lå alltid fremme i stua, og faren min kunne iblant si at han savnet ham, sånn i forbifarten, sier Kristoffersen om onkelen han aldri møtte.

Onkelen, som i stedet fikk navnet sitt på en minnebauta som fortsatt står støtt foran Flakstad kirke, og som han deler med sambygdingen Nils Magnus Iversen. Iversen kom fra Skjelfjorden på sørsiden av Flakstadøya, og fra en søskenflokk på tolv.

Det er mange slike minne­steiner i Nord-Norge. Kanskje du også så én som vekket nysgjerrigheten under lofotferien din sist sommer.

Preget av tidens tann, men langt fra utviskede står de der, som kortfattede historie­bøker, som vitnesbyrd over heltene fra disse bygdene.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig

Leken blir alvor

9. april 1940 befant Kristoffersen og Iversen seg på Setermoen på vinterøvelse med andre bataljon av Nord-Hålogaland infanteri­regiment.

De vernepliktige, 673 mann under major Ivar Hyldmo, hadde egentlig sett frem til datoen. Det skulle være tjenestens siste dag før de dimmet og kunne dra hjem til fiskeskøytene og åkerlappene – og i Nils Magnus Iversens tilfelle; til en stor overraskelse.

Hjemme ventet hans forlovede Helga med nyheten om at han skulle bli far. Hun hadde blitt med barn like før han dro i militæret i desember.

Men en helt annen overraskelse kom først: Krigen. Og med den; tyske krigsskip og veltrente bergjegere som skulle sikre Hitler tilgang til Ofotbanen og jernmalmen fra Kiruna. Hyldmos menn havnet dermed i en særstilling.

De var fullt mobilisert fra felttogets første dag, og ble i frontlinjene helt til alt var over. Bønder og fiskere, knapt fylt 20, ble kastet ut i kamper mot tyske krigere som våren 1940 enda ikke visste hva tap var.

Det begynte da også tungt for våre soldater i nord. Tyskerne tok Narvik uten motstand på land. På vei fra Bardu kjørte Hyldmobataljonen rett inn i en snøstorm og rakk ikke frem til militærleiren Elvegårdsmoen i Bjerkvik før tyskerne.

I krigens første fase fikk de norske styrkene stygge tap både på Bjørnfjell og i Gratangen, der trønderbataljonen ble overrumplet og knust en blodig morgen. Også Hyldmobataljonen fikk sine første falne. Tre mann ble drept ved Lapphaugen under et angrep der også kulingen sto rett imot.

– Vi så ingenting i snødrevet, fortalte en av soldatene.

Les også: (+) – Jeg har nettopp måttet fortelle din mor at jeg kommer til å være død om et kvarters tid

Fjellkongene

Men selv om det kanskje ikke føltes slik, var krigsvinden da allerede i ferd med å snu. Britene hadde knust den tyske krigsflåten ute på fjorden og sikret trygt leide for allierte forsterkninger.

På land kom tyskerne aldri lenger enn til nettopp Lapphaugen. Resten av krigsvåren ble de jaget innover fjellene.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

I historiebøkene om kampene ved Narvik ble det ofte understreket at de allierte troppene til slutt talte fire ganger så mange mann som de norske soldatene til general Fleischer.

Franske alpejegere fikk bra ord på seg, og på fronten sør for Narvik kjempet polakkene hardt. Men sifre på et ark forteller ikke hele sannheten. I fjellene var dårlig utstyrte briter mest til irritasjon.

– De hadde hverken ski eller truger. Offiserene gikk rundt med spaserstokker. De tok noen bilder, og tok sikkert æren etterpå. Men jeg så ikke en eneste engelsk soldat resten av felttoget, sa Ivar Hyldmo om britenes ankomst i slutten av april.

– Denne «hjelpen» kom seg ikke av flekken, bekreftet Arne Dahl i Alta Bataljon.

Det var nordmennene som måtte ta de hardeste takene. De drev tyskerne bakover, knaus for knaus. Med voksende selvtillit, slik det går frem av enkelte dagbokskildringer:

– Disse tyskerne, såkalt verdens beste soldater, er ikke noe å skryte av. De skyter som regel for lavt.

Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse

Vanskelige forhold

Nordmennene sloss på hjemmebane, i vante vinterlige omgivelser. Men elendig vær og lange forsyningslinjer gjorde fremrykningen i fjellene til en kraftanstrengelse.

«Et hardt liv», skrev en av soldatene som førte dagbok. Han sov rett på skiene i snøen og spiste kalde seikaker og tørt brød uten pålegg. Flyangrep var en kilde til konstant frykt.

– Jeg så en hest som ble delt på midten av en bombe, noterte en annen.

Et stykke ut i mai hadde nordmennene kjempet seg så høyt opp i Læigastindmassivet at de kunne se helt til Narvik. Mange kunne se helt hjem.

Mens de andre avdelingene jaget tyskerne videre østover, helt inn til svenskegrensen, trakk karene i Hyldmobataljonen ned fra fjellet. De var tildelt et annet oppdrag, ledet av de franske styrkene.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

De skulle jage Hitlers menn ut av selve Narvik.

«Ærerikt, men vanskelig», fastslo Hyldmo selv i dagsordren som gikk ut til kompaniene.

Landgang i fiendeland

Angrepet mangler sidestykke i den norske krigshistorien. En norsk D-dag, over Rombaken, på land i Ornesvika og rett opp Taraldsvikfjellet, nesten 500 høydemeter fra fjorden til toppen.

Natten til 28. mai kjempet tre geværkompanier med unge menn fra Lofoten og Vesterålen seg oppover hver eneste kronglete, bratte meter, mens tyskere i gode stillinger i høyden gjorde alt de kunne for å stanse klatringen.

Det var kanskje krigsvårens mest brutale oppdrag.

− En norsk bataljon, aldri øvet for formålet, i landgang mot en befestet, fiendtlig strand med veltrente tyske bergjegere. Det er nesten ikke til å tro at det går an, skriver krigshistoriker Nils Ryeng.

Sersjant Johan Kristian Larssen fra Håkvik like utenfor Narvik kjente på den samme tvilen da han ledet troppen sin opp på et bredt platå langt oppe i fjellet – og rett inn i et regn av kuler og granater.

– Dette er dødsdommen, tenkte han.

Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt

D for dommedag

Larssen skildret striden i et intervju med NRK like før sin død i 2008. Han husket kaoset, angsten og de blodige, franske legionærene som kom motsatt vei. Franske styrker utgjorde den første angrepsbølgen, og de hadde lidd store tap allerede før og under ferden over Rombaken.

Tyskerne skjøt over fjorden fra en kanonstilling ved en jernbanetunnel. Da nordmennene kom til kaia, kunne de selv se resultatet av en fulltreffer derfra. Døde og lemlestede legionærer lå i en haug.

Karene trykket seg langflate mot dekket på barkassene og skøytene under overfarten. Kulene hylte i riggen, men nordmennene sprang helskinnet i land og stupte i dekning. De holdt hardt i «Kragen», hørte skuddvekslingene og stålsatte seg for angrepet opp åssiden.

Kristoffer Kristoffersen følte tyngden av 200 skudd i patrontaskene og ansvaret for kameratene han var lag­fører for. Synet av døde tyskere ved tunnelåpningene og legionærer i skinnegangen vitnet om hva som ventet.

Det franske angrepet hadde stanset opp på åskammen 300 meter oppe. I 04-tiden kom nordmennene ut på platået, og fikk morgensolen og den drepende ilden midt imot.

Tyskerne hadde fått opp forsterkninger og gikk til motangrep. På kloss hold, med maskinpistoler og håndgranater, var tyskerne dødelige.

– Granatene slo ned midt i troppsområdet vårt, og kulene pistret om ørene på oss, fortalte den nevnte troppssjefen, Johan Kristian Larssen. En vesteråling falt rett foran føttene hans, og Larssen dro ham bak en stein.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

– Han var truffet av flere skudd, ett hadde kuttet pulsåren ved håndleddet. Jeg forbandt ham med ei snor fra kokekaret. Men han døde senere.

Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»

Det siste støtet

Fremrykningen stoppet opp. «Troppene trakk tilbake i stor uorden», het det i de offisielle rapportene. Noen sprang og lot mitraljøsene stå igjen. En soldat i dekning så en blodig fenrikslue rulle forbi.

I noen paniske minutter så det ut til at nordmennene som i 50 dager hadde trådd stødigere enn noen kunne forlange, hele den harde veien fra Lapphaugen, vaklet på det siste steget.

Så fant de fotfestet i fjellsiden igjen.

Enkelte episoder blir i kildene gjerne trukket frem som helt avgjørende: Det berettes om offiserer som bar frem mitraljøsene på nytt. Om sjefen selv, major Hyldmo, som sto oppreist i skuddlinjen med pistolen i hånda, og manet mennene til å gå på i stedet for å vike. Om en soldat som kastet en håndgranat tilbake på tyskerne.

Det er Norge det gjelder!

Da angrepet opp Taraldsvik­fjellet stanset i den morderiske ilden fra tyskerne, kunne mennene høre ropene til major Ivar Hyldmo: – Stå på, gutter, det er Norge det gjelder!

Flere øyenvitneskildringer fra kampene fortalte hvordan Hyldmo sto stødig i panikken, oppreist i kuleregnet, og oppildnet sine menn til å gå på. Det finnes flere varianter av den nøyaktige ordlyden i kampropet, men felles for alle skildringene er at det virket på mennene. «Kamphumøret steg», står det ett sted.

Kompanisjef Hyldmo (1893–1968) var opprinnelig fra Stjørdal, og drev en middelskole i Ballangen i årene før krigen. Han ble arrestert i august 1943, og satt resten av krigen i tyske fangeleirer. Etter krigen var han blant annet sjef for Tysklandsbrigaden og militærattaché ved ambassaden i London. 

I dag står det en minnebauta over Hyldmo og mennene hans ved minikraftverket i Taraldsvikfossen, ikke langt unna stedet der de harde nærkampene fant sted. 

Men det mest virkningsfulle var det vågale flankeangrepet til sersjant Larssen og to av hans menn, Arne Reinholtsen og skarpskytter John Kristian Johnsen.

De kom seg under kraftig ild opp i terrenget til høyre. Derfra skjøt de inn i de tyske stillingene fra siden og bakfra, og viftet med et hvitt håndkle for å fortelle de britiske krigsskipene på fjorden hvor fremste linje var. Dermed hadde de noe å sikte etter.

Straks braket det løs fra kan

Les også: Henrik var en mild og varm familiemann. Få visste om hemmelighetene han bar på

– Foran oss ble alt røyk, steinsprut og granatsplinter. Da sikten kom tilbake, ble vi beskutt igjen, men uten skade, fortalte Larssen.

Fra høyden kunne han se hvordan tyskerne trakk seg tilbake i frykt for å bli helt omringet. Han kunne også se bebyggelsen i Narvik, der den gjenværende befolkningen på rundt 5000 satt i kjellerne og lyttet til larmen og smellene – og ventet. Utover dagen ble alt stillere og folk trakk ut på gatene.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Tyskerne var vekk, på flukt innover mot Beisfjord. Inn marsjerte byens redningsmenn. Aller først kom Hyldmobataljonen. Heltene ble møtt av jubel, saft og sjokolade langs Frydenlundgata. Noen heiste det norske flagget på Fagernestoppen.

Fiskerne fra Lofoten og Vesterålen hadde klart det ingen andre hadde klart. De hadde lært Hitler betydningen av ordet «nederlag».

Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn

Ofret alt

Men prisen hadde vært høy. Det ble mange tunge turer for distriktets prester. I Flakstad sank ekteparet Kristoffersen sammen da de så sogneprest Mathiesen komme opp veien fra prestegården. Kristoffer var en av de 17 som hadde blitt liggende igjen i Taraldsvikfjellet.

Nils Magnus Iversen kom seg helt til Narvik, men slapp ikke unna de hevngjerrige tyskerne. Han ble drept i ett av de mange flyangrepene på byen etter gjenerobringen. Han var i et lite vaktlag på tre mann som lå og hvilte i en hytte like utenfor byen.

– Det var søndagsmorgen, så karene hadde akkurat barbert seg og tatt på seg noe pent da alarmen gikk. Det gikk rykter om ei kjerring som hadde fortalt tyskerne at det lå soldater der. Det er slik jeg fikk det fortalt, sier Sonja Iversen fra Laukvik. Hun er niesen til Nils Magnus.

Én av mennene fikk en inn­skytelse og gikk for å hente lomme­boken sin i naborommet. Han klarte seg, mens fulltrefferen fra bombeflyet tok livet av de to andre.

Les også: Ingeborgs tullebilde fikk forferdelige følger

Vokste opp uten far

Iversen fikk aldri vite at han skulle bli far. Livet tok en ny vending for hans unge forlovede. Hun forlot Skjelfjorden og Flakstad, hvor det bare var en gravstein igjen av tilværelsen, og dro tilbake til hjemstedet, Loppa i Finnmark.

Der ble sønnen Helge født i august krigsåret 1940. Han vokste opp hos pleieforeldre og ble senere i livet bosatt i Øystese. Hans enke, Bjørg Iversen, bekrefter at han visste om farens skjebne. Men en kjent setning dukker opp på nytt:

– Det var ikke noe det ble snakket om, sier hun.

Ole Martin Kristoffersen kjenner seg igjen i det.

– Jeg har snakket med søskenbarn, også. Og vi har oppdaget at det er veldig lite vi vet om Kristoffer. Det har jo alltid vært der, som en del av slektshistorien. Bestefar la ned blomster ved bautaen og heiste flagget hver 8. mai så lenge han levde. Men nei, det ble liksom ikke til at man snakket så mye om det. Kanskje det var for vondt å rippe opp i. Mange var plaget av minnene om det de hadde vært med på. Jeg leverte et lommeur til reparasjon i Leknes en gang for lenge siden. Mannen ble likblek da han så meg. Han hadde vært i krigen med onkelen min, fortalte han, og jeg var så lik ham at han ble skjelven, sier Ole Martin Kristoffersen.

PS: Dette er en gratis artikkel fra Klikk+. Få flere dyptpløyende, historiske saker som denne og annet unikt innhold på Klikk+. Kun 29 kr per måned med Vipps– ingen bindingstid.

Fra seier til nederlag

Gjenerobringen av Narvik var Nazi-­Tysklands første nederlag i krigen. Men de norske soldatenes følelse av triumf ble raskt snudd til bitterhet.

Lite visste mennene fra Lofoten og Vesterålen som slet seg opp Taraldsvikfjellet at de kjempet forgjeves, og at avgjørelsen allerede var tatt: De allierte styrkene skulle trekke seg ut av Norge. 10. mai 1940 hadde tyskerne
gått til angrep vestover på det europeiske kontinentet. Fremmarsjen og den åpenbare trusselen om et angrep på De britiske øyer, gjorde at de allierte fikk viktigere slagmarker å forsvare enn de norske fjellene.

Norge sto alene. Selv om Narvik var vunnet tilbake, og selv om tyskerne satt våte, kalde og beseirede − «i god klemme», for å bruke ordene i dagboken til soldat Kalland Hemmingsen − helt inne ved svenskegrensen, var slaget likevel tapt for landsdelens helter. Nyheten om at Kongen og regjeringen hadde forlatt landet og at våpnene skulle legges ned, kom som et sjokk.

– Alle kjemper mot gråten. Hva har vi sultet, frosset og lidt for? skrev kaptein Erling Steinnes fra Alta Bataljon da det gikk opp for mennene hva det innebar å være små brikker i stormaktenes kamp. Etter 62 dager var det over. Nordmennene trasket nedslåtte ned fra fjellene, sveket i seierens time.

Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn

Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den