Frankrikes ugjennomtrengelige forsvarsverk var en fiasko

Åpne flate sletter, stillheten og lukten av kumøkk – det er idyllisk i det nordøstlige Frankrike. Et dypt arr i den franske psyken skrev seg inn her under Den første verdenskrig.

I løpet av den nesten fire år lange okkupasjonen av østlige Frankrike ble over en million franskmenn drept, og 4–5 millioner såret.

Enestående forsvarsverk

Versaillestraktaten (satt opp av krigens vinnere, USA, England og Frankrike) dikterte så ydmykende betingelser for fred, at det tente en hevnens varde i den tyske folkesjel. Det var åpenbart at en konfrontasjon måtte komme, før eller siden. Så hvordan skulle Frankrike forsvare seg?

Svaret ble Maginotlinjen, et enestående og fryktinngytende forsvarsverk som løp langs hele grensen mot Italia, Sveits, Tyskland og Luxembourg. Det fortsatte ikke videre mot Den engelske kanal, da Belgia var en alliert og man derfor ikke forventet noe angrep fra den kanten. Et faktum som ikke unngikk Hitlers oppmerksomhet.

Da Belgia erklærte seg nøytrale, fikk franskmennene det travelt med å utvikle Maginotlinjen videre, men det var for sent.

Underbemannet

Den grusete veien leder opp mot en høyde. På høyreside kommer hodet av en betongbunker til syne. Jeg sjekker GPS-en. Inngangen skal være nær. Sjåføren stopper bilen.

«Slaget om Verdun» i Den første verdenskrig var et rystende blodbad som varte fra februar til desember 1916, og som foregikk innenfor en radius på 10 kilo­meter. Tapstallene lå på over 730 000, hvorav drøyt 300 000 mistet livet. Da man gjorde opp status etter krigen, fremgikk det at de franske festningsverkene hadde vært effektive under slaget. At tyskerne så raskt kunne innta fortet Douaumont skyldtes underbemanning, og ikke strukturen selv.

Frankrikes forsvarsspørsmål på 1920-tallet handlet om hvorvidt en skulle ha mobile militære enheter bestående av stridsvogner med luftstøtte eller et nettverk av festningsverk langs Frankrikes østlige grense. Man gikk for det siste. Krigsminister André Maginot hevdet at Versaillestraktaten ikke ga Frankrike tilstrekkelig sikkerhet mot nye angrep, og i 1929 fikk han gjennomslag for å bygge en fullskala forsvarslinje. Arbeidene foregikk fra 1930 til 1938.

Valgte spareløsning

Jeg går ut av bilen og skrever over piggtrådene som skal holde kuene inne (og tilreisende ute?). Den massive betongbunkeren er utstyrt med flere skyteskår og en massiv port i stål. Den er låst. Finnes det andre veier inn? Jeg forserer en vollgrav på rundt fire meter. Et stålgjerde fører ned til bunnen, og det er et hull i veggen. Ståltråden skjærer seg inn i hendene før jeg lander på den gjørmete bakken. Et gitter sperrer inngangen. Skuffet tar jeg tak i stålgjerdet for å klatre opp. Det lyder et smell. Ståltråden ryker, og hele greia kommer deisende.

Maginotlinjen skulle stoppe en invasjon lenge nok til at franskmennene kunne mobilisere sin egen hær. Selv om Maginot døde i 1932, ble store deler av den opprinnelige planen fullført. Men kraftig økonomisk nedgang skapte problemer med finansieringen. Så valgte man spareløsninger og kom aldri til Den engelske kanal. Det ble bare bygget et fåtall bunkere ved den belgiske grensen.

Lett forslått og fanget i bunnen av vollgraven, ringer jeg sjåføren som kommer med et tau. Endelig reddet.

Inn i de endeløse ganger

Kuene sender meg tomme blikk. Hundre meter lenger bort ligger en annen høyde. Og her står ståldøra på gløtt. Skyteskårene på hver side av inngangspartiet ønsker meg velkommen. Armer og ben verker etter fallet da jeg presser meg inn den trange åpningen. En dør til venstre, en dør til høyre, og et hull i bakken.

Jeg slipper en sten ned i hullet og teller sakte 1, 2, 3, 4 ... Den treffer bakken på 5. Omtrent 50 meter fritt fall. Det går en stige ned.

Noe av det farligste man kan gjøre når man utforsker forlatte steder er å belaste strukturer som kan kollapse slik at man enten får dem over seg eller ramler utfor stup. Jeg tar ikke sjansen på stigen. Det er to heissjakter her også med tilsvarende fallhøyde. Den ene har fortsatt gitter. En trang trapp går ned på siden. Det ser ut til å være den tryggere veien ned.

Gå seg vill

Maginotlinjen var en manifestasjon av den franske frykten. Et land som desperat ønsket å garantere sikkerheten for sine grenser mens nazismen blomstret i Tyskland. Og man følte seg sikkert trygge bak de massive festningsverkene som gjorde at det var mulig å holde store områder med få mann.

Trappen fører ned til bunnen av heissjakten. Jeg skimter nettverket av ganger som utgjør flere hundre underjordiske kilometer. Maginotlinjen var ikke en kontinuerlig struktur som f.eks. Den kinesiske mur, men besto av mer enn 500 bygninger, mange forbundet med underjordiske ganger. Nøkkelenhetene var store fort som ble lagt inntil 15 kilometer fra hverandre, supplert med flere mindre fort.

Jeg er inne i et av disse store fortene, en base som er stor nok til å holde mer enn 1000 soldater. Det er vann på gulvet, det plasker når jeg går. Foruten faren for å falle ned, er det en reell fare for å gå seg vill. Gangene deler seg. Det er dører som fører inn i nye rom, og jeg vandrer dypere inn i Maginot-­labyrinten. Det minner om en drøm jeg har hatt. Vannet som drypper på gulvet. De gråskimlede veggene. De endeløse gangene. Det var ingen god drøm.

Invasjonen

Maginotlinjen var inspirert av Douamont-festningen ved Verdun, men ble bygget med all den nyeste teknologien. Det meste ble lagt under jorden. Gangene fører inn i et underjordisk kompleks av brakker, sovesaler, latriner, lasaretter og mer. Tidens tegn er tydelige i det forlatte forsvars­verket, og det er ikke alltid lett å tyde hva enkelte av rommene har vært brukt til.

Soldater kunne leve og sove under jorden. Maskingevær­postene og artilleriet skulle holde inntrengere unna. Fortene var koblet sammen gjennom en telefonsentral. Her var alt planlagt og tilrettelagt ned til minste detalj. Man regnet Maginotlinjen som ugjennomtrengelig. Det sies at den til og med kunne motstå en atombombe.

Og likevel skulle det altså vise seg at den var aldeles irrelevant. Etter invasjonen av Polen i 1939, og Norge og Danmark i april 1940, var Hitler klar for Frankrike. Maginotlinjen ble utsatt for et mindre angrep langs den tyske grensen, en ren avledningsmanøver. Hovedangrepet gikk gjennom Belgia i to operasjoner. Først utflankerte de tyske panserstyrkene Maginotlinjen ved å strømme gjennom Ardennene og omringe de allierte styrkene som hadde trengt inn i Belgia og jaget dem hele veien til Dunkirk. Så gjøv de løs på Frankrike. 5. juni gikk en million soldater og 1500 stridsvogner over grensen fra Belgia. De franske enhetene manglet luftstøtte, kommandolinjene brøt sammen, og etter tre uker kapitulerte Frankrike!

Vår nære fortid

Det som engang var en maskin står og ruster i mørket. Jeg har ikke tilstrekkelig teknisk innsikt til å forstå hva den ble brukt til. Gangene her nede er endeløse.

Da de allierte startet frigjøringen av Frankrike, tok nazistene i bruk Maginotlinjen. Hvilken skjebnens ironi at nettopp de som linjen var bygget for å holde ute nå tok forsvarsverkene i bruk mot dem som hadde bygget dem!

75 år senere vandrer jeg i disse endeløse gangene som i dag står som symbolet på alt som gikk galt for Frankrike under Den andre verdenskrig. Man tok festningsverkene i bruk igjen etter krigen, men de ble tatt ut av aktiv tjeneste på 60-tallet. Deler av anlegget ble lagt ut for salg til private.

Noen av fortene er istandsatt som museer. Men store deler av anlegget står bare og forfaller, og venter eventuelt på nysgjerrige mennesker som meg selv som er fascinert av vår nære fortids krigshistorie, og som besnæres av å kunne vandre i mystikken som omgir fraflyttede menneskeskapte konstruksjoner. Maginotlinjen er en av de største.

Erobret megafestning på 20 minutter

Monsterbunkeren som skjulte Hitlers terrorvåpen