Erobret megafestning på 20 minutter

Ved Albertkanalen mellom Liége og Maastricht i Belgia ligger den belgiske gigantfestningen Eben-Emael, cirka 40 kilometer vest for Aachen. Det var et av de største og sterkeste festningsverkene i Europa da det sto ferdig i 1939. 

Men i oktober 1939 fikk sjefen for de tyske fallskjermtroppene, Kurt Student, i oppdrag å utvikle og forberede et lynangrep mot utvalgte mål langs grensen mellom Nederland og Belgia, blant dem Eben Emael som skulle være uinntakelig. Angrepene skulle innlede felttoget i vest.

Detaljplanlegging

Angrepsplanen på den enorme festningen innebar en helt ny taktikk og nye våpen, og ble trolig utviklet av Hermann Göring og flykonstruktøren, jagerpiloten og flyveresset fra første verdenskrig, Ernst Udet.

Å skulle gjennomføre en luftlandeoperasjon med bruk av en liten gruppe spesialutdannede soldater med høy motivasjon i kombinasjon med nye kampmidler var aldri tidligere prøvd ut av noen generalstab. Dette var moderne krigføring med bruk av spesialstyrker, som med kirurgisk presisjon ødela eller nøytraliserte bestemte mål i samvirke med hær- og luftstyrker, en taktikk som står seg den dag i dag.

Fallskjermjegernes hovedoppgave var å erobre de tre broene over Albertkanalen, broen over elven Maas i Maastricht samt utføre et kirurgisk angrep mot Eben Emael-festningen, som med sine stål- og betongkupler ble regnet å være uinntakelig. Disse objektene skulle sikres inntil det kom forsterkninger fra 6. Armé.

Strengt hemmelighold

Hitler fulgte forberedelsene tett og hadde egenhending gitt avdelingen navnet «Sturmabteilung Koch» etter sjefen, hauptmann Walter Koch. Angrepet på Eben Emael skulle skje under kommando av oberleutnant Rudolf Witzig, sjef for Fallschirm-Pionier-Zug, II Battalion i Fallschirmjäger-Regiment 1.

2. november 1939 fikk «Sturmabteilung Koch» marsjordre til Hildesheim der hoveddelen av utdanningen og opptreningen skulle finne sted. 

Opptreningen fant sted i noen hangarer utenfor Køln som hadde fått dekknavnene «Silberfuchsfarm» (Sølvrevfarmen) og «Peltztierfarm» (Pelsdyrfarmen). Leiren var sikret med piggtråd og doble vaktposter. En av forutsetningene for å lykkes var overraskelsesmoment, noe som krevde absolutt hemmelighold.

6. november 1939 fikk Walter Koch operasjonsordren av generalmajor Kurt Student, eller fallskjermtroppenes far som han ble kalt, og generalmajor Friedrich Paulus i 6. Armé. Etter at offiserene ble gjort kjent med angrepsmålene ble det innført post- og telefonkontroll. Mannskapene hadde ikke lov til å forlate leiren. Helt fram til frontinnsats fikk mannskapene ikke forlate kasernene enkeltvis, kun avdelingsvis under oppsikt av en offiser. Selv på julaften og nyttårsaften måtte de holde seg i leiren.

Instruks om å skyte

Det var forbundet med dødsstraff å snakke med noen om oppdraget. 20. november ble hver enkelt beordret til å skrive under på følgende erklæring: «Jeg er med dette gjort klar over at jeg straffes med døden hvis jeg bevisst eller ubevisst gjennom samtale, i skrift, gjennom bilder eller på annen måte gir opplysninger om mitt tjenestested eller forteller om min avdeling eller mine oppgaver.»

Regimet var så strengt at til og med kommandanten for flyplassen ikke hadde den ringeste anelse om hva som foregikk i leiren. En dag tok nysgjerrigheten overhånd. Oberstløytnant Heinrich Hawlitschka bestemte seg for å ta seg inn i det avsperrede området og beordret vakten om å tre til side og slippe ham inn. Vakten trakk tjenestepistolen, rettet løpet mot oberstens hode og sa: «Herr oberst! Om du tar ett skritt til har jeg instruks om å skyte deg.» Obersten trakk seg skyndsomt tilbake.

Treningen var nådeløs. Mannskapet terpet på sine oppgaver slik at de kunne utføres i blinde. Devisen om «svette sparer blod» gjaldt i høyeste grad for fallskjermjegerne.

Glideflyene som skulle benyttes til angrepet ble i januar 1940 sendt i lukkede vogner til flybasene nær Køln. Dagen gliderne skulle hentes ut og settes sammen, ble 45 røykgeneratorer aktivert for å danne en sky over flyplassen. Kun de innvidde skulle vite hva som foregikk.

Minutiøs planlegging

Festningsanlegget Eben Emael var på størrelse med 150 fotballbaner. Fortet var anlagt 70 meter over elvebredden og vertikale vegger av betong var bygget opp langs hele kanalen. En underjordisk by forbundet med kilometerlange tunneler var tilholdssted for en garnison på 1200 mann.

Tyske rekognoseringsfly hadde avdekket at fortets tak ble benyttet som fotballbane av mannskapene. Ut fra dette fastslo etterretningstjenesten at den enorme sletten ikke var minelagt og derfor kunne tjene som landingsområde for glideflyene.

I 1939 ble det i det okkuperte Tsjekkia bygd en nøyaktig modell av det diamantformede fortet der elitesoldatene ble drillet i sine oppgaver. I tillegg ble en offensiv holdning meislet inn i hodet på det unge mannskapet for å få dem til å beholde initiativet. Ingen skulle være rådløse om sjefen falt fra. Da skulle de selv ta initiativ. Operasjonen ble ytterligere forvansket av at de 11 glideflyene skulle lande på et begrenset område på fortets tak i ly av nattemørket.

Tiden var knapp. Uhorvelige mengder oppgaver skulle utføres. Felttoget i vest skulle innledes natt til 10. april 1940. Det skulle finne sted utvelgelse av mannskap og ledere. Avdelingen skulle settes opp med undervisning og opplæring på nye våpensystemer som hulladninger. Dette var en ny type sprengladning utformet slik at energien ble samlet og fokusert nedover. De var utviklet for bruk på kuplene av panserstål for å sette dem ut av spill. Strategien med bruk av elitesoldater, glidefly og hulladninger i samspill med hær- og luftstridskrefter var topphemmelig og aldri tidligere benyttet av noen armé.

Utvalgte angrepsmål

Til å gjennomføre disse operasjonene hadde «Sturmabteilung Koch» en kampstyrke på totalt 383 mann inndelt i fire eliteavdelinger utstyrt med maskinpistoler, karabiner, pistoler, håndgranater, flammekastere samt hulladninger og 41 glidefly.

Sturmgruppe «Stahl» under ledelse av oberleutnant Gustav Altmann skulle med sine 10 glidefly angripe broen Veldwezelt og sikre denne for fremrykkende hæravdelinger.

Sturmgruppe «Beton» under kommando av leutnant Gerhard Schacht skulle med samme antall glidefly angripe broen «Vroenhoven» og slik sørge for at hær- og panserstyrker fra 4. panserdivisjon deretter kunne rykke fram i retning Brüssel.

Sturmgruppe «Eisen» under kommando av leutnant Martin Schächter skulle med 10 glidefly sikre broen ved landsbyen Kanne for fremrykkende enheter fra Infanteriregiment 151 og Pionerbataljon 51.

Angrepsmålet til Sturmgruppe «Granit» under kommando av oberleutnant Rudolf Witzig med 11 glidefly skulle angripe det enorme festningsanlegget ved Albertkanalen, slå ut det tunge skytset og holde fortet til de fikk forsterkninger. Avdelingen bestod av 85 mann.

Hvert seilfly av typen DFS 230 hadde en pilot og plass til ni fallskjermjegere.

Angrepet

Mannskapene i Sturmabteilung «Granit» brukte siste kvelden etter at de siste forberedelsene var unnagjort til å skrive testament. På konvolutten skrev de «Åpnes kun etter min død.» Noen spilte kort, andre skrev et siste brev til de der hjemme. Å sove klarte de færreste.

Omsider kom ordren: «An die Marschinen!» Oberleutnant Witzig stakk hodet innom alle glideflyene og beroliget mannskapene med at dersom de bare gjorde som de hadde gjort under opptreningen, så ville dette gå bra.

I grålysningen 10. april 1940 tok til sammen 84 fly av fra de to flybasene. Glideflyene hadde en nyttelast på rundt 1200 kilo med utstyr i tillegg til ni fallskjermjegere i hver maskin. Flyene kom seg i luften, men glideflyet til sjefen, Rudolf Witzig, måtte kort etter avgang gjøre en unnvikende manøver for å unngå kollisjon med et annet fly. Glideflyet nødlandet på et jorde like ved Rhinen. Witzig gikk straks i gang med å organisere nytt transportfly fra basen i Køln.

I utgangspunktet var det kritisk om sjefen falt fra, men mannskapene var drillet. Alle visste hva de skulle gjøre hvis en slik situasjon skulle inntreffe. I sjefens fravær var det var Witzels nestkommanderende, oberfeldtwebel Helmut Wenzel, som ledet angrepet på Eben Emael.

I en høyde av 2600 meter ved den tyske byen Aachen ble vaierne kappet og de siste 25 kilometerne svevde gliderne lydløst mot Eben-Emael. Angrepet kom fullstendig overraskende på de belgiske forsvarerne som trodde gliderne var fly med motorproblemer. Spredt ild ble sendt mot gliderne og seks av de ni ble truffet, men ikke alvorlig.

Fra 800 meters høyde stupte gliderne ned mot taket på fortet som lå dekket av lett tåke. Dette var angrepsglidere spesielt utviklet for slike operasjoner. For å stanse farten i landingsøyeblikket var de utstyret med bremseskjerm. Syv glidere landet i umiddelbar nærhet av sine utpekte mål. To landet på nordspissen hvor de ble tatt under kraftig maskingeværild.

Dødelig effektive

Mannskapene ruste ut av maskinen nedlesset av våpen og utstyr og måtte forsere skyttergraver, piggtråd og andre hindringer før selve angrepet kunne begynne. Fallskjermjegerne visste at de var helt overlatt til seg selv. Hjelp utenfra var utelukket. Av i utgangspunktet 85 mann stormet 55 fallskjermjegere fra «Sturmgruppe Granit» mot sine mål. De gikk øyeblikkelig til verks. Observasjonskupler ble satt ut av røykgranater slik at forsvarerne ikke fikk mulighet til å få oversikt over situasjonen. 

Hulladningene var dødelig effektive. I løpet av 15 minutter var fem panserkupler ødelagt, to andre satt ut av spill, flere kasematter sprengt i luften samt en rekke MG-stillinger og kanoner tatt ut. Lyden og virkningen av flammekasterne og håndgranatene hadde en uhyggelig virkning på de belgiske soldatene. For dem kom angrepet som lyn fra klar himmel. De skjønte ingenting før fallskjermjegerne var i gang med operasjonen. Det var heller ikke gitt noen krigserklæring fra tysk hold.

Ildgivningen fra de belgiske forsvarerne var sporadisk og lyden av den ene detonasjonen etter den andre satte soldater og ledelse nærmest i sjokktilstand. De ante ikke hva som hadde truffet dem og satt fullstendig demoraliserte dypt inne i fortets indre.

Det tok mindre enn 20 minutter før fortet i praksis var på tyskernes hender. Rundt to timer etter at kamphandlingene hadde startet landet Rudolz Witzig med sitt glidefly på fortets tak. Med prosjektiler pipende rundt seg sprang han bort til sin nestkommanderende, overtok kommandoen, men alt han kunne gjøre var å be mennene fullføre jobben. Da Stuka-bombeflyene satte inn sitt bombardement søkte Witzel og hans menn dekning i fortets tunneler.

Demoraliserte forsvarere

I utgangspunktet skulle fortsjefen ha oberstløytnants grad, men også den belgiske hæren måtte spare. Derfor hadde fortets kommandant «bare» majors grad.  Major Jean Fritz Lucien Jottrand satt isolert på sin kommandopost dypt nede i festingen. Fullstendig paralysert kunne han høre den ene tunge eksplosjonen etter den andre. Staben var helt ute av stand til å koordinere et motangrep. Fortvilet ba majoren den belgiske generalstaben om ordre til å overgi fortet eller kjempe. Tilbakemeldingen var iskald: «Vi forventer at fortets kommandant selv er i stand til å ta en slik beslutning.»

Fallskjermjegerne holdt festningen til neste morgen da de fikk forsterkninger fra Infanteriregiment 151. En parlamentær tilbød festningens kommandant kapitulasjon. Kort etterpå strømmet over 1000 soldater ut fra fortet. Disse krigsfangene skulle bli holdt strengt adskilt fra øvrige krigsfanger for å forhindre at informasjon om innsatsen med glidefly skulle bli kjent for de allierte. Major Jottrand ga sjefen for det tyske infanteriregimentet sitt æresord på at festningen ikke var minelagt eller etterlatt med andre eksplosiver.

I kampen om det uinntakelige fortet mistet 24 belgiske soldater livet mens 60 ble såret. De tyske tapene var seks mann og 20 skadde.

Militærmaskin

Lørdag 11. mai gikk det ut melding fra Oberkommando der Wehrmacht (OKW) om at festningen Eben-Emael, broene over elven Maas og Albertkanalen søndag ettermiddag var på tyske hender. Festningens kommandant og en styrke på over 1000 mann hadde overgitt seg. I meldingen ble innsatsen til oberleutnant Rudolf Witzig fremhevet. Det hørte til sjeldenhetene at innsatsen til enkeltpersoner ble fremhevet i slike meldinger, men det tyske propagandaapparatet forsøkte å utnytte suksessen til det ytterste.

Den tyske militærmaskinen var satt i marsj. En måned senere var rundt 400 000 allierte soldater inneklemt på en fem kilometer lang kyststripe ved den lille byen Dunkirk.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 10 2022