Angiveren ingen ville avsløre
Roy Vidar skjønte at moren skjulte noe om fortiden sin. Først etter hennes død fikk han vite sannheten
I mange år var Roy Vidar Bernhus uvitende om morens dystre hemmelighet.
Som en sann patriot forsøkte Aud Maggi Andersen (23) hjelpe to unge norske menn å flykte over til Sverige. Fra hjemstedet i Aurskog pekte hun ut en fluktrute mot grensen.
Likevel gikk det galt for de to mennene. De ble arrestert, og Maggi ble også tatt av Statspolitiet like etter.
Maggi skulle betale dyrt for sin gode vilje og uflaks. Brått og tilfeldig ble et vanskelig liv dramatisk mye verre.
Til feil side
Aud Maggi Andersen ble født i Aurskog 29. november 1920: Moren var en ugift tjenestepike, og faren stakk av. Svært ung ble hun overlatt til en fosterfamilie og senere adoptert bort.
Aud Maggi Andersen fikk ingen utdannelse. Hun fullførte folkeskolen, og så bar det ut i arbeidslivet som hushjelp og barnepleierske.
Da Maggi var 19, kom krigen til Norge. Maggi var mest opptatt av å få endene til å møtes, der hun jobbet i hjemmene til folk, blant annet i Oslo.
Men så skulle krigen overta som den viktigste premissleverandør i den unge kvinnens liv. To norske menns mislykkede flukt til Sverige vinteren 1944, ledet Maggi først inn i Statspolitiets fengselsceller, deretter inn blant fengslede motstandsfolk på Bredtvedt og Grini.
Hva slags inntrykk møtet med folk som på en eller annen måte hadde satt seg opp mot nazister og tyske okkupanter ga, er aldri kommet frem. Men resultatet av oppholdet i tysk fangenskap blant andre som kjempet for et fritt Norge, synes oppsiktsvekkende:
Maggi Andersen lot seg rekruttere av Gestapo.
Beryktet
I begynnelsen var Gestapo-oppdraget av det mer uskyldige slaget for unge Maggi. Den beryktede gestapisten og SS-offiseren Ernst Josef Weiner som styrte tyskernes agenter i Norge, fikk henne løslatt fra Grini.
Weiner var raskt ute etter å få motytelser for sin sjenerøsitet: Opprinnelig var han tilsynelatende mest interessert i å få gjenytelser fra Maggis venninne, som hyppig besøkte henne på Grini. Men da han ikke kom noen vei med venninnen, konsentrerte han seg om å gjøre Maggi til agent.
Og Maggi viste seg lett å rekruttere. Hos Gestapo startet tjenesten med et kurs i radiotelegrafi, men tyskerne tiltrodde Maggi større oppgaver. I Gestapo ante man at Maggi kunne komme langt med sin skjønnhet og uskyldige vesen.
Den vakre unge jenta kunne bli et godt lokkemiddel i jakten på mot norske motstandsfolk. Gestapos agentsjef Weiner tildelte jenta fra Aurskog agentnummer 83, og dekknavn «Wenche Sørensen».
Tyskerne skaffet henne en leilighet i Trondheimsveien 139. Hun fikk 160 kroner i uken som lønn, fri bolig, sigaretter, brennevin og andre godsaker – noe som folk flest bare kunne drømme om under krigen. I tillegg vanket bonus for spesielt viktige opplysninger.
Ganske raskt viste Maggi at hun mestret dobbeltlivet temmelig uanstrengt.
Dobbeltliv
Leiligheten i Trondheimsveien ble en yndet møteplass for en lang rekke unge mennesker – også norske patrioter. Hans Konrad Andersen, for eksempel.
Han var med i en sabotasjegruppe ledet av den 18 år gamle Reidar Kjell Formo, kjent som «Ullevål-gruppa», fordi flere av medlemmene kom fra området rundt Ullevål Hageby, og var igjen en del av den kommunistisk motiverte Pellegruppa.
Maggi var en populær jente, og flere av guttene falt for hennes skjønnhet og omgjengelig vesen. Hun innledet et forhold til broren til Hans Konrad, Kåre Lorang Andersen – som også var med i Ullevål-gruppa.
Maggis leilighet utviklet seg etter hvert til en arena for vill festing. Her var brennevin i overflod, sigaretter, punsjeboller og sjokolade. At Gestapo sto for leveransene av godsakene, sa Maggi ingen ting om. Ingen spurte eller ante mistanke heller.
Maggis føringsoffiser kalte til slutt sin unge agent inn på teppet, og ga beskjed om at festingen måtte opphøre. Den tiltrakk seg for mye oppmerksomhet.
Men bekymringen var uten grunn. Gjengen av unge motstandsmenn overså alt som kunne gi grunnlag for mistanke. Hadde de sjekket, ville de kanskje oppdaget at Maggis leilighet var beslaglagt av tyskerne på forhånd.
Og om de hadde interessert seg for opprinnelsen til Maggis brennevin, sigaretter og søtsaker som ellers var rasjonert, og ikke bare i å fortære godsakene, ville vertinnen kunne få alvorlige forklaringsproblemer.
Men ingen spurte. Enkelte medlemmer av Ullevål-gruppa var mer opptatt av å skryte av hva de holdt på med, kanskje for å gjøre inntrykk på den omsvermede Maggi alias «Wenche Sørensen». Og Maggi Andersen formidlet opplysningene videre til sin føringsoffiser i Gestapo.
Anga venner
Et annet yndet treffsted for Maggi og hennes mange venner, var Møllhausens konditori i Karl Johans gate. 27. november 1944 var Ullevål-gruppa samlet på konditoriet. Maggi var også til stede. En annen som var i lokalet, var Bernt Gustav Somdalen.
Han var en meget aktiv angiver i oppdrag for tyskerne. Somdalen observerte hva som foregikk. Hans rolle i det som skulle skje, skulle bli avgjørende for Maggi Andersens skjebne.
Mens Maggi og Ullevål-gruppa var i serveringslokalene, ringte noen fra konditoriet til Gestapos kontor. Kort tid etter gjennomførte Gestapo en razzia. 16 personer utpekt av Maggi Andersen, ble arrestert før Gestapo gjorde en kjempetabbe.
Planen hadde vært at Gestapo også skulle arrestere Maggi, for på den måten å ikke avsløre henne som tysk agent.
Men Gestapo tok ikke med seg Maggi.
Heller ikke denne Gestapo-tabben skapte mistanke mot Maggi Andersen. Når det kom til søte, spandable og rause Aud Maggi Andersen, viste selv drevne motstandsfolk seg som pinlig godtroende. Dermed kunne Maggi Andersen fortsette uforstyrret som Gestapo-agent.
Røpet av gestapister
8. mai 1945 var krigen slutt. Gestapos agentsjef Ernst Weiner ble arrestert. Maggis føringsoffiser likeså. Aud Maggi Andersen derimot, forble en fri kvinne 8. mai 1945.
Utover forsommeren begynte de tyske Gestapofolkene å snakke i avhør. Maggi Andersens navn og historie kom opp. 5. juni 1945 ble hun arrestert.
Under etterforskningen skulle Maggi Andersens synderegister tilta voldsomme dimensjoner:
Maggi hadde angitt folk som trodde de var hennes venner.
Av de 16 ungdommene som ble arrestert under konditori-razziaen, var syv blitt henrettet. Selv etter henrettelsene i februar 1945, fortsatte hun sin angivervirksomhet. I tillegg til disse anga hun syv andre motstandsfolk, som alle ble utsatt for tortur.
Blant andre hun hadde hun angitt, var slektninger av sin stemor og sin egen forlovede. Ingen av dem ble riktig nok arrestert, men det skyldtes tilfeldigheter.
At motstandsfolkene kunne ha stanset Maggi eller avslørt henne tidlig, ble ikke noe tema under straffesaken. Nå skulle tabbene hevnes.
Verste klasse
Straffesaken mot Aud Maggi Andersen startet i Eidsivating lagmannsrett 26. februar 1946. Tiltalen mot henne for grovt landssvik var av det alvorligste slaget: Maggi ble klassifisert som angiver av verste klasse.
Saken fikk stor oppmerksomhet. «For første gang i norsk rettshistorie vil vi oppleve at det blir krevd dødsstraff for en kvinne», skrev blant annet Verdens Gang.
Aktor i saken, statsadvokat Karl Johan Wiese var helt klar: «Samfunnet må ha rett til å skille seg av med et slikt menneske», sa han.
39 vitner ble ført i rettssaken, deriblant føringsoffiseren og fire andre fengslede Gestapo-offiserer, og bidro til å fjerne all tvil om at Maggi Andersen anga en rekke norske patrioter og la til rette for razziaen på Møllhausens konditori.
− Lett-vervet
Forvareren hadde en tøff jobb: Advokat Harald Ramm hevdet at Maggi nærmest ble truet til å gå i Gestapos tjeneste – men vitneutsagnene fra gestapistene fortalte om en kvinne som lett lot seg verve som agent.
Men én ting lyktes forsvareren med: Han klarte å så tvil om hvorvidt det var Maggi eller angiveren Bernt Gustav Somdalen som tilkalte Gestapo til Møllhausens konditori, og slik utløste razziaen som endte i syv henrettelser.
Påtalemyndigheten mente at Maggi hadde ringt Gestapo, selv om ingen hadde sett henne ved telefonen. Men helt mot slutten av rettssaken kunne forsvareren stevne et vitne, en landssviker som kunne fortelle at Bernt Gustav Somdalen hadde tatt telefonsamtalen med Gestapo.
Det kan ha reddet Aud Maggi Andersens liv.
1. mars 1946 var dommen klar. Aud Maggi Andersen ble dømt til døden − som den eneste kvinnen i krigsoppgjøret.
Dommen var ikke enstemmig. To dommere stemte for 20 års tvangsarbeid. Og straks dommen var klar, la dommerne til at det ikke var nødvendig å fullbyrde dødsdommen: «Ro og orden var gjenopprettet i landet, og det var ikke lenger påkrevet å henrette henne».
21. desember 1951 ble Aud Maggi Andersen benådet. Hun kunne begynne et nytt liv, og fikk i 1953 sønnen Roy Vidar.
Fri kvinne
Hjemme på Bjørkelangen sitter sønnen Roy Vidar Bernhus med mange tanker.
– Det er litt rart å vite alt dette om mor, samtidig som jeg aldri fikk snakket med henne om det. Jeg skjønte riktignok en gang iblant at hun skjulte noe i sin fortid, og at hun hadde sittet i fengsel, men noe mer fikk jeg aldri greie på. Men det er klart at andre visste. Andre som aldri sa noe til meg, sier Roy Vidar.
Sønnen bodde på Rosenhoff i Oslo på 1980-tallet. Moren kom flere ganger på besøk.
− Men at hun under krigen hadde leilighet omtrent rett på andre siden av gata i Trondheimsveien, sa hun aldri noe om, sier Roy Vidar, og legger til:
– Mor hadde sine problemer etter krigen. Hvorvidt dette hadde med krigen å gjøre, eller om det hang sammen med andre ting vet jeg ikke. Først da hun fikk barnebarn ble det bedre, og det virket som hun fikk mer orden på livet sitt, sier Roy Vidar.
Aud Maggi Andersen døde 1. august 2000. Hun tok med seg sine tanker om liv og virke i det siste krigsåret, i graven. Hennes liv var fult av paradokser: Hennes forsøk på hjelpe to norske patrioter som ville rømme til Sverige, skulle lede henne til rollen som Norges verste kvinnelige landssviker.
Og som landssviker hadde hun kunne blitt stoppet og ryddet av veien om motstandsfolk og patrioter hadde lagt sammen to og to og utvist litt forsiktighet.
− Spart fordi hun var kvinne
I opinionen rådet en allmenn oppfatning om at Aud Maggi Andersens liv ble spart fordi hun var kvinne.
I avisene ble hun imidlertid ikke spart. I Dagbladet i juli 1946 kunne man for eksempel lese om Maggis innleggelse på Rikshospitalet med følgende tittel: «Dødsdømt går fritt omkring på Rikshospitalet».
Avisen skrev: «Vil Maggi Andersen rømme, kan hun bare spasere rett ut porten». Og videre:
«Hvilken sykdom hun ble innlagt for, skal være usagt, men nå har hun kommet seg godt, er oppe det meste av dagen, sitter ute i korridoren og strikker, tar imot besøk og innleder fra tid til annen en liten flørt med mannlige pasienter».
Avisen kritiserer det slette vakthold og behandling av en landssvikfange, og avslutter: «Hvorfor ligger hun forresten på Rikshospitalet? I Åkebergveien er det jo fengselssykehus».
Elskerinner og angivere
Aud Maggi Andersen var ikke den eneste kvinnelige landssvikeren under krigen.
Mange kvinner løp tyskernes ærend – på forskjellig vis. Noen var kun knyttet til kontorarbeid, andre var aktive som angivere og hemmelige agenter. Sjarmerende unge kvinner med tilgang på brennevin, tobakk og andre vanskelig tilgjengelige varer, viste seg ofte å være et effektivt middel til å få mannlige motstandsmenn til å røpe sensitive opplysninger.
Metoder som Aud Maggi Andersen brukte i Oslo var en gjenganger også hos Rinnan-banden i Trondheim. Etter krigen måtte mange kvinner møte i retten.
Martha Nielsen
En av dem som fikk mye oppmerksomhet var Martha Nielsen. Hun kom ved en tilfeldighet i kontakt med Siegfried Fehmer, én av de ledende Gestaposjefene. Han var også en kjent kvinnebedårer, og flere norske kvinner pleiet en intim omgang med ham.
Martha Nielsen ble en av disse, men Fehmer så flere muligheter enn bare sengekos med henne. Martha Nielsen ble hemmelig agent og provokatør. Hun ble idømt 15 års tvangsarbeid, men ble løslatt i desember 1949.
Avhøreren
Aase Drabløs Frantzen fra Ålesund var også involvert i mishandling og vold under avhør. Under rettssaken mot henne kom det frem at hun hadde vært aktivt til stede under avhør av en 14-åring, som ble arrestert mistenkt for å ha forsøkt å sprenge huset til en kjent NS-mann. Hun fikk 3,5 års fengsel i rettsoppgjøret.
Tolken
Margit Madsen i Kristiansand hadde et forhold til Kriminalsekretär Hans Arthur Petersen, ble ansatt som tolk av tyskerne og deltok etter hvert ivrig i avhør av norske patrioter. Hun kom med trusler, var vitne til grov tortur og gikk ikke av veien for å «gi en hjelpende hånd». Hun fikk 3,5 års tvangsarbeid.
Anga ektemannen
Herborg Larsen fra Austrheim anga sin egen mann til det tyske statspolitiet for å være involvert i flyktningtrafikken til England. Hun hadde forhold til flere tyske soldater. Via en av hennes tyske kjærester ble ektemannen anmeldt og den organiserte illegale transporten til England rullet opp.
Mannen ble arrestert, innrømmet alt han hadde vært med på – før han så anga alle sine motstandskamerater. Tre av disse ble henrettet.
