Dristig dobbeltspill
Anne Marie lurte Gestapo-sjefen til sengs − reddet 90 nordmenn
Anne Marie Breien forførte Gestapo-sjefen Siegfried Fehmer. Takket være henne unnslapp motstandsfolk død og tortur. Men etter krigen ble hun aldri kvitt stempelet som forræder.
Med en tysk vakt i hælene braste den 27 år gamle Anne Marie Breien inn på kontor nr. 46 på Victoria terrasse, en høstdag i 1942. Bak skrivebordet satt den mest forhatte mannen i Norge. En herre over liv og død.
Med sin signatur kunne Fehmer avslutte et liv. Eller redde et. Han vek heller ikke fra å finne frem den beryktede batongen dekket med flettet lær fra skrivebordsskuffen for selv å delta i forhør om anledningen skulle tilsi det.
Siegfried Wolfgang Fehmer, jurist, medlem av nazipartiet allerede i 1930, SS-offiser og sjef for den tyske kontraspionasjen i krigens Norge, kikket overrasket på den lyse, vakre kvinnen. Fehmer var svak for flotte kvinner, og var selv en mann flotte kvinner lett falt for.
Og han gikk ikke av veien for å bruke beundrerinner og elskerinner til å løpe hans ærend. Av hans faste «kjærester» hadde minst én infiltrert motstandsbevegelsen.
Med en bydende håndbevegelse ba han henne om å sette seg ned. Hun presenterte seg på tysk som fru Anne Marie Langballe, bosatt i Oslo og gift med juristen Kjell Bügel Langballe. Selv var hun gymnastikklærerinne.
Det brå besøket gjaldt hennes far, Roal Breien.
Den 27 år gamle freidige, fryktløse og viljesterke kvinnen stirret Fehmer dypt i øynene. Besøket omtalte hun senere som resultat av en innskytelse. Planen var neppe å innlede av 2. verdenskrigs dristigste dobbeltspill.
Én av okkupasjonsårenes mest pikante affære omtales i den nye boken «Fehmers liste» av forfatterne Jan-Helge Østlund og Alexander Wisting.
Far og sønn i tysk fangenskap
Roal Breien eide storgården Breien ved Ask utenfor Hønefoss, der Anne Marie, søsteren og broren vokste opp. Breien var også medeier og direktør i Hønefoss Karosserifabrikk (Høka). I mai 1940 fikk Roal Breien ordre om at Høka skulle produsere utstyr for den tyske okkupasjonsmakten.
Breien vurderte for og imot: Som offiser og patriot satt det langt inne å følge fiendens ordre. På den annen side; krigen endret ikke at folk trengte arbeid. Og Høkas fortjeneste på arbeidet for tyskerne kunne pløyes inn i motstandsbevegelsens slunkne kasse.
Roal Breien spilte dobbelt: Fabrikken jobbet for tyskerne, privat styrket han motstandsbevegelsen, der også han sønn Roal Breien jr. var aktiv. Sensommeren 1941 tok kapteinen Roal Breien endog over som Milorgs distriktssjef for Øvre Buskerud.
8. januar 1942 sprakk dobbeltspillet: Far og sønn ble arrestert under en razzia på Breien gård.
Anne Marie Breien var redd. Nazistenes grusomheter hadde hun opplevd på nært hold før krigen, den gang hun gikk på gymnastikkstudier i Tyskland.
«Jeg har sett saker og ting (til og med her fra vinduet mitt), som jeg aldri kommer til å glemme», skrev hun hjem til Ringerike.
Og nå var faren og broren arrestert og anbrakt på celler i fryktede Møllergata 19 i Oslo.
Anne Marie tumlet med tanken på å befri faren og broren. Hun innså at hun måtte ha hjelp fra innsiden, fra noen høyt oppe i Gestapo. Hun gikk like godt helt til topps, til SS-offiseren Siegfried Wolfgang Fehmer, sjef for den tyske kontraspionasjen.
Skrantende ekteskap
Da Anne Marie forlot Fehmers kontor etter det første møtet, hadde de to avtalt å møtes igjen. På kafé, men privat. At de to var gift på hver sin kant, var ikke til hinder. Fehmer var frempå med damene.
Anne Marie var bare halvannet år inne i ekteskapet med Langballe, men ekteskapet hadde skrantet en stund. Anne Marie hadde allerede et knapt år etter bryllupet truffet en annen mann, betrodde hun sin søster.
Knut Langballe mislikte sterkt den etter hvert tette forbindelsen hustruen hadde med Fehmer, som hun forklarte med innsatsen for landet. Det hun ikke fortalte hjemme, var at innsatsen for landet ble brakt mellom laken og dyner, der også Fehmer var til stede.
Effekten var slående:
Få uker etter Anne Maries innrykk på Victoria terrasse, ble Roal Breien hentet på cellen og ført til Fehmer. Under møtet ga Fehmer beskjed om at Roal var satt fri. Ikke nok med det, han spurte om Breien hadde noen ønsker. Roal Breien ramset opp flere navn. Disse ble også løslatt.
Etter ni måneder i enecelle på Akershus fengsel kunne faren reise hjem til gården.
Roal Breien fikk snart en anelse om hvorfor tyskerne plutselig var blitt så rause: Gjennom kona fikk han vite at datteren Anne Marie hadde besøkt Fehmer.
Etter hennes eget utsagn var faren sentral i avgjørelsen om å gå fra «fang til seng» med Fehmer, som ville bryte kontakten med henne hvis ikke forholdet ble «fullbyrdet».
«Min far oppmuntret meg hele tiden, til tross for at vi begge var klar over at min forbindelse med Fehmer gikk utover mitt rykte», skrev hun etter krigen.
En uke etter faren ble en annen venn av familien løslatt.
«Allerede uken etter min fars løslatelse skulle jeg igjen få bruk for forbindelsen til Fehmer», skrev Anne Marie Breien senere.
Anne Marie hadde spunnet et nett Fehmer hadde viklet seg inn i. Ganske raskt satt hun selv fast.
Livsfarlig spill
Anne Maries bekjentskap med Fehmer ble tettere. Begge søkte til hverandre – fysisk og psykisk. Anne Marie kom svært nær ham i sitt livsfarlige dobbeltspill. At det kun var en målrettet aksjon med hensikt å tappe informasjon som kom motstandsbevegelsen til gode, er lite trolig.
Datidens offentlige moral brød ikke Anne Marie Breien seg synderlig om. Som søsteren var Anne Marie kjent for sitt ytre, og for å ha hatt flere kjærester samtidig. Samtidens moralske grenser la ikke hindre i veien. Kvinnene var frie, og levde på et sosialt nivå som beskyttet dem fra den verste skittkastingen.
Det gled over i et kjærlighetsforhold. Våren 1943 viste de to seg åpent sammen i byen, og Anne Marie satt ofte på Fehmers kontor. Uansett om han mistenkte Anne Marie for å drive dobbeltspill, risikerte begge mye.
Fehmers personlighet var en gåte. En nordmann som kom innenfor kontoret beskrev Fehmer som om det var to fullstendig ulike personer han satt overfor. «Den ene var en tilnærmet grenseløs torturist, den andre kunne aktivt gå inn og gi dødsdømte nytt liv, uten at det dreide seg om personlig vinning.», skriver forfatterne av boken Fehmers liste.
Fehmer gikk utover sitt mandat ved å løslate fanger. Straffen ville vært døden.
Anne Marie Breien brukte sitt nye kontaktnett til å hjelpe flere nordmenn, blant annet ved å smugle inn matpakker til motstandsfolk som satt fengselet på Akershus festning.
Men utad fremsto Anne Marie Breien som det farligste som fantes: Tyskertøsen til gestaposjefen. Hun kunne når som helst få en kule i hodet fra dem hun støttet, hjalp og jobbet for; Motstandsbevegelsen.
Blodbadet
Oslomannen Knut Reidar Bergwitz-Larsen ble Breiens kontakt til hjemmefronten fra våren/sommeren 1943. Han hadde sittet på Akershus samtidig med Roal Breien, og veide bare 40 kilo da Fehmer slapp ham ut ved påsketider 1943, etter påtrykk fra Anne Marie. Bergwitz-Larsen var innforstått med Breiens dobbeltspill.
Anne Marie Breien var opptatt av at Bergwitz-Larsen tydeliggjorde hennes rolle overfor ledelsen i Milorg. Uklar kommunikasjon kunne sette den kvinnelige agentens liv i fare, men også føre til at livsviktig informasjon ikke kom frem til hjemmefronten.
Men hjemmefront-ledelsen holdt hardt på «need to know»-prinsippet. Kanskje ledet dette til blodbadet som senere ble kjent som «Operasjon Corncrake»:
Sommeren 1944 meldte Breien to ganger fra om at den illegale radiosenderen «Corncrake» på Nesodden var i ferd med å bli avslørt. 4. juli gikk tyskerne til aksjon med Fehmer i spissen. En blodig kamp oppsto rundt sommerhuset på tettstedet Flaskebekk.
To norske radiooperatører ble drept på stedet, mens en tredje døde av skudd- og granatskader. To fra den tyske troppen ble drept. Fehmer ble selv såret. Han fikk et skudd i hodet.
Informasjonen som kunne reddet mange liv, hadde ikke blitt tatt til følge av Milorg.
Dobbel rykteflom
Etter blodbadet på Flaskebekk krevde Anne Marie Breien at man avklarte hennes rolle med motstandsledelsen. Bergwitz-Larsen fikk bekreftet at hun kunne fortsette sitt livsfarlige dobbeltspill. Med det fikk hun status som en kilde av høy viktighet for motstandsbevegelsen.
Men utad var hennes nære forhold til okkupasjonsmakten mest øyenfallende.
Folkesnakket blant «gode nordmenn» på Ringerike ble ikke mindre av at Fehmer tilbrakte mye av rekonvalesenstiden etter skuddskaden fra Operasjon Corncrake, hjemme hos familien Breien på gården deres.
Fehmer var stadig å se nede ved Tyrifjorden sammen med badenymfen Anne Marie. Ekteskapet med Kjell Langballe var gått til separasjon.
Ivrige sjeler på begge sider var aktive: For sitt arbeid med motstandsbevegelsen ble Roal angitt av en av bygdas mange nazister. På grunn av datterens forhold til Fehmer var mange «gode norske» overbevist om at familien var stripete.
Da krigen var over, ventet arrestasjon. Anne Marie ble arrestert 27. mai 1945. Faren og broren likeså.
Innhentet av fortiden
Anne Marie Breien satt ikke lenge fengslet. Men til tross for rik dokumentasjon om hennes oppdrag under krigen, ble landssviksak opprettet.
Siegfried Wolfgang Fehmer ble pågrepet mens han forsøkte å skjule seg blant menige tyske soldater. Hunden hadde han overlatt i Anne Marie Breiens varetekt.
Mens han satt fengslet på Akershus festning, skrev Fehmer en redegjørelse hvor han innrømmet at han visste at Anne Marie Breien flere ganger lurte ham, og utnyttet hans kontakter.
Han nevnte blant annet matpakkene til norske fanger på Akershus, som foregikk fra 1942 og til freden.
Først halvannet år senere ble saken ble henlagt. I begrunnelsen skrev statsadvokaten «Saken bes henlagt i det jeg etter de beviseligheter som vedligger, anser det på det rene at det ikke foreligger noe straffbart forhold.
Fru Breien må tvert imot ved sine handlinger sies å ha innlagt seg store fortjenester til gagn for sine landsmenn.»
Siegfred Fehmer ble dømt til døden og henrettet på Akershus festning 16. mars 1948.
Anne Marie arbeidet en stund på den amerikanske ambassaden og senere på Nato-hovedkvarteret på Kolsås et års tid. Men ryktene innhentet henne alltid, og feige ansvarlige tok den letteste utveien: Å be henne gå.
Med nedslitte nerver flyttet Anne Marie Breien til USA, til den lille byen i California der søsteren bodde. Resten av livet ble vondt for Anne Marie Breien – motstandskvinnen som reddet så mange gode nordmenn. Senere opptellinger har vist rundt 90 navn. I boken «Fehmers liste» skriver forfatterne at hun bar på et savn: En forbudt kjærlighet.
Hun døde i 2003.
Den sorte nellik
Den svenske visekonsulen Gustav Harald Edelstam i Oslo visste å pleie sine kontakter blant de høyere, tyske offiserene i Oslo. Blant dem var Siegfried Fehmer.
Men bak de dobbelte eikedørene i representasjonsboligen i Hovfaret 25 jobbet diplomaten og adelsmannen Edelstam med norsk motstandsbevegelse. Dekknavnet «Den sorte nellik» oppsto i motstandsmiljøet.
Edelstam oppsøkte Anne Marie Breien. Han ønsket hjelp med en oversikt over gestapister og angivere. Breiens forhold til Fehmer var nøkkelen. Men snart lå Anne Marie i adelsmannens armer. De to møttes i hemmelighet, til og med i Fehmers leilighet når han var ute av huset.
Fehmer mistenkte Edelstam både for samarbeid med motstandsbevegelsen – og for å ha et forhold til Anne Marie. En gang møttes de to utenfor inngangen til hennes leilighet i Fagerborggaten, men uten at det kom til noe oppgjør mellom de to rivalene.
Ofret det innerste
Færrest mulig mennesker måtte vite om Anne Marie Breiens tilknytning til motstandsbevegelsen.
Forfatterne Alexander Wisting og Jan Helge Østlund har i boka «Fehmers Liste» dykket dyp inn i historien om forholdet mellom Gestapo-sjefen Siegfried Wolfgang Fehmer og elskerinnen og motstandskvinnen Anne Marie Breien.
Dobbeltspillet mellom Fehmer og skjønnheten fra Ringerike følger en nyere tradisjon i krigshistorien, med en objektivitet de tidligere helteeposene om krigens store, norske navn mangler.
− Fehmers liste er et innlegg som balanserer krigens forhold og tiden etterpå, opp mot den offisielle historien. Hun var på barrikadene 24/7. Hele tiden i livsfare, sier Jan Helge Østlund
− Hun ofret alt. Hele det innerste egentlig. Er det egentlig noen menn som hadde tålt det? undrer Alexander Wisting.
− Roal Breien måtte jo vite hva slags skjebne han sendte datteren inn i. Det er ganske heftig som pappa å gjøre det grepet der. Men det var kampen som var viktigst, sier Østlund.
− Tenk på uroen han og kona følte ved at datteren løp rett inn i Victoria terrasse! Når som helst kunne det gå galt. Stressituasjonen var kanskje konstant i de tre årene, og er så viktig å skjønne for å forstå hvordan hun agerte og hvordan hun klarte å holde kaldt, sier Wisting.
− Moralsk fordømmelse klebet seg til henne. Enda Anne Marie reddet mer enn 90 mennesker, sier Østlund.
− Yrkesmessig ble hun fordømt så sent som i 1953. For meg er dét det verste.
Jens Christian Hauge skrev en «frikjennelsesattest», men han kunne gjort mye mer, mener forfatterne. De har vært opptatt av å bidra til den totale forståelsen av krigstiden og nyansene.
− Personen Wolfgang Siegfried Fehmer kan nyanseres. Samtidig er det ingen grunn til å redusere det Gestapo-lederen Fehmer gjorde.
Fire i familien Breien deltok på den riktige siden. Ingen av dem fikk anerkjennelse etter krigen. Mest ofret Anne Marie. Hun ble dømt nord og ned.
– Mer alene kan du faen ikke bli, sier Alexander Wisting.
Kilder: Jan Helge Østlund/Alexander Wisting: Fehmers liste, Bonnier 2024 Anne Marie Breien – I hemmelig tjeneste, dokumentarfilm, NRK 2021
