Landssvikpolitiet brukte Henry Rinnan etter krigen
Den hemmelige planen ble en fiasko: Slik endte Rinnans flukt fra fengselet
Angiveren og landssvikeren Henry Oliver Rinnan skulle være norske politifolks agent i jakten på kommunister i månedene etter freden i 1945. Rinnan skulle settes på frifot og lede politiet til en trøndersk kommunistcelle. Det var i hvert fall planen.
De to mennene hadde utkjempet krigen på hver sin side. Den ene var krigshelt, den andre ventet dødsdom for angiveri, drap og landssvik.
Men før rettssaken skulle de tidligere bitre motstanderne bli nære allierte.
For kommunistfrykten ble raskt mer presserende enn behovet for hevn mot Norges kanskje verste nazist i månedene etter fredsslutningen. Den hatede og fryktede angiveren Henry Oliver Rinnans konspirative evner og kontakter kunne bli gull verdt i avsløringen av kommunistiske grupper.
Linge-offiseren Kjell Sørli skulle bli Rinnans føringsoffiser.
Midlertidig etterforsker
Kjell Sørli var yngst av tre brødre − alle med solide meritter fra krigen. Selv kom han for alvor med i motstandsarbeidet siste krigsvinteren. Han ble kurer på svensk side for Operasjon Rype, en norskamerikansk sabotasjegruppe i Nord-Trøndelag ledet av den senere CIA-sjefen Willam Colby. Flere i den norsk-amerikanske gruppa ble en del av kommunistjakten etter krigen, og inngikk i den hemmelige Stay-behind-gruppen.
I september 1945 ble Kjell Sørli engasjert i en midlertidig stilling som landssviketterforsker. Han deltok ivrig i registreringen av trønderske kommunister.
Etterforskerne hadde base på Misjonshotellet i Kongens gate i Trondheim, i de samme lokalene Gestapo hadde hatt tilhold fra 1941 og ut krigen.
Kommunist-eksperten
I Trondheim hadde Henry Oliver Rinnan skammens rampelys for seg selv denne høsten. Alle hans «kolleger» i Det tyske Sikkerhetspolitiet, Walter Gemmecke og Gerhard Flesch, var sendt til Oslo. Saken mot Rinnan-banden var langt fra ferdig etterforsket.
Landssviketterforsker Kjell Sørli innkalte Rinnan til stadige avhør. I kulissene ventet den nystartede hemmelige britisk styrte Stay Behind-hæren.
Rinnan hevdet at han hadde et kommunistarkiv med 5000 navn, og anså seg selv som kommunistekspert. I motstandsbevegelsen hadde man registrert hvordan Rinnan hadde infiltrert den kommunistiske delen av bevegelsen, hvordan han først hadde skaffet utstyr til å trykke illegale aviser og løpesedler og deretter anga kommunistene til tyskerne.
Et tilbakevendende tema i avhørene mellom Sørli og Rinnan var tvillingbrødrene og kommunistene Tormod og Øistein Johnsen. Under krigen hadde brødrene tidlig markert seg som aktivister og motstandsmenn. De var sterkt preget av at så mange av deres kamerater ble fengslet og henrettet. Øistein ble også mishandlet en tid han satt fanget.
Agent-forvirring
En av de dyktigste tyske sikkerhetsfolkene i Trondheim, Gestapo-sjefen Walter Gemmecke, jobbet langsiktig med press og smiger, trolig for å «snu» Øistein Johnsen. Han slapp Øistein fri fra fengselet mot et løfte om at han ikke skulle rømme til Sverige. Øistein rømte likevel.
Kort tid etter ble Øistein Johnsen vervet som kurer for motstandsmannen og sosialisten Knut Løfsnes ved den norske etterretningsavdelingen FO2 i Stockholm og fikk i oppdrag å frakte en radiosender til Norge. Øistein tok også på seg et annet og svært farlig oppdrag for kommunistenes etterretningsorganisasjon: På reisen til Norge mot slutten av krigen, oppsøkte han nazi-politimannen Walter Gemmecke og tilbød ham å bli sovjetisk agent.
Gemmecke avslo tilbudet, men lot likevel Øistein gå.
Øistein Johnsen ble arrestert øyeblikkelig da han vendte tilbake til Trondheim i mai 1945: Nazi-etterforsker Walter Gemmecke hadde pekt ut Johnsen som tysk agent. Johnsen ble plassert i celle sammen med Henry Oliver Rinnan.
Rinnan begynte å pumpe Johnsen for informasjon om venner og internasjonale kontakter − nærmest som om han var politietterforsker, bemerket Johnsen senere.
Først 5. november 1945 ble Øistein satt fri. Walter Gemmecke hadde trukket alle sine påstander om at Øistein var tysk agent. Men tidens ånd var ikke preget av tillit: Hver dag måtte Øistein Johnsen melde seg for landssviketterforskerne på Misjonshotellet for sikkerhets skyld.
Alene med Rinnan
En dag møtte Johnsen landssviketterforsker Helge Wilmann som ba ham om en tjeneste: Det var snart jul og lang ventetid på vaskeriene. Ettersom Øisteins kone arbeidet på et vaskeri, kunne han kanskje ordne rensingen av hans uniformer utenom køen?
Øistein ville hjelpe.
11. desember 1945 løp Øistein Johnsen opp trappene til Wilmanns kontor for å hente de skitne uniformene. Til hans store overraskelse satt Henry Oliver Rinnan i avhør hos Wilmann.
− Uniformene ligger en etasje opp, sa Wilmann.
Sammen gikk det underlige trekløveret opp for å hente dem.
Wilmann sa han trengte noe innpakningspapir til uniformene, og ba Rinnan og Øistein vente. Selv måtte han en etasje ned for å hente papiret, en tur som ville ta noen minutter.
Henry Oliver Rinnan kastet ikke bort tiden:
− Øistein, jeg må snakke med deg en av dagene. Det er svært viktig. Etterforsker Kjell Sørli holder kontakten mellom oss, sa Rinnan.
Renkespill
Dagen etter møtte Øistein Johnsen midlertidig landssviketterforsker Kjell Sørli på gaten i Trondheim. De avtalte et møte påfølgende fredag kveld på Misjonshotellet.
Da Øistein Johnsen ankom etterforsker Kjell Sørlis kontor i andre etasje fredag kveld, satt Rinnan henslengt på skrivebordet. Øistein Johnsen fortalte senere:
– Sørli gikk ut, og vi fikk være alene. Rinnan fortalte at en hemmelig organisasjon under ledelse av britisk etterretning var etablert, og at han arbeidet for denne organisasjonen som kommunistekspert.
Johnsen spurte Rinnan om hva slags avtale han hadde med etterforsker og kommunistjeger Kjell Sørli.
− Rinnan svarte at han skulle bruke sine kommunistkontakter under en arrangert flukt. Opplegget for «flukten» var at Rinnan skulle hentes på cellen av Kjell Sørli, som så skulle la Rinnan flykte ut gjennom et vindu i andre etasje. Når Rinnan så ble arrestert sammen med kommunister, ville det sverte kommunistene.
Men: Rinnan gjorde det klart overfor Øistein Johnsen at han slett ikke var interessert i å knuse den kommunistiske bevegelse eller sverte den. Tvert imot. Rinnan var skyld i at 20 kommunister var blitt skutt under krigen. Dette angret han, og ville gjøre det godt igjen, sa han.
Landssvikeren og torturisten ville derfor ha Øisteins hjelp til å flykte på ordentlig. Vel ute i frihet skulle han så avsløre hele komplottet mot kommunistene, om bare Øistein Johnsen hjalp ham i dekning.
Skulle la Rinnan flykte
Øistein Johnsen lot som han var interessert. Dette fantastiske spillet ville han avsløre.
Utfordringen var at Rinnan ville rømme så raskt som mulig. De to ble enige om at Rinnans flukt skulle skje fire dager senere; tirsdag 18. desember.
Et nytt møte på Sørlis kontor ble avtalt. Her skulle planer finpusses under fire øyne. Møtet varte i 18 minutter. Da kakket Rinnan tre ganger i skrivebordet og Sørli kom tilbake på kontoret.
Kjell Sørli benektet senere at møtet fant sted, men Sørlis kollega, landssviketterforsker Arnold Mathisen, sa i et senere politiavhør at han denne dagen hadde sett Øistein Johnsen i brun skinnjakke på Kjell Sørlis kontor. Dessuten viste politiets avhørsprotokoll at Kjell Sørli hadde Rinnan til avhør 14. desember mellom klokka 19.12. og 19.30.
Vil avsløre komplottet
Dagen etter oppsøkte Øistein sin tvillingbror Tormod og fortalte om operasjonen. Sammen gikk de til Øisteins advokat Johan Margido Mjøsund.
Både Øistein og Mjøsund ville la fluktplanen gå sin gang, og først varsle når flukten skulle skje. Da skulle brødrene ta kontakt med en politimann de stolte på og avsløre komplottet.
For sikkerhets skyld skrev advokat Mjøsund ned Øisteins versjon av møtet med Rinnan på Sørlis kontor og den detaljerte fluktplanen. Skrivet ble kopiert og deponert tre forskjellige steder i Trondheim.
Ifølge denne rapporten, kom Kjell Sørli hjem til Øistein Johnsen, 17. desember med et brev fra Rinnan. Brevet fra Rinnan var skrevet halvveis i kode, men beskjeden var klar: Øistein Johnsen skulle to kvelder på rad møte opp utenfor Folkerestauranten i Trondheim sentrum klokka 20. Herfra skulle han hjelpe Rinnan i sikkerhet.
Samme kveld ventet Øistein Johnsen på Rinnan som avtalt, men ingen kom: Selv om både britene og store deler av politiledelsen var villig til å følge Rinnan et stykke på vei i hans plan, hadde den sentrale ledelsen ved politikammeret satt bremsene på.
Kalde føtter
Stemningen blant etterforskerne på Misjonshotellet var tydelig nervøs. Rinnan hadde vært deres beste hjelper i etterforskningsarbeidet mot kommunistene. Nå var han blitt en belastning. Det etterforskerne oppfattet som fortrolige samtaler, brukte Rinnan nå mot dem i samtaler med andre. Med ett var alle vevd inn i Rinnans kløktige konspirasjon.
Julaften formiddag 1945 var Rinnan inne til sitt siste avhør. Under avhøret kom brødrene til Kjell Sørli innom politiets kontorer i Misjonshotellet for å ønske kolleger god jul. Også Rinnan fikk en julehilsen.
Klokka 16.20 ble Henry Rinnan låst inne på samlecellen i Misjonshotellet kjeller med broren Gisle.
Flukten
Brødrene Rinnan hadde vasket og stelt seg til juletilstelningen senere på kvelden. Samlecellen lå rett ved vaktrommet og kjellerens eneste utgangsdør. Kjellerdøren hadde bare én nøkkel, og denne lå hos vaktansvarlig i første etasje. De to fangevokterne i kjelleren satt derfor innesperret med fangene, og kom normalt ikke ut av kjelleren før dørene ble åpnet ved vaktskifte.
Klokken 17.10 hadde den ene av vokterne et kort ærend i etasjene over, og fikk låne nøkkelen av en etterforsker som kom innom kjelleren. I farten låste han hverken celledøren til brødrene Rinnan eller dørene i korridoren.
Henry Oliver Rinnan så sitt snitt: Han fikk sin bror til å rope på den gjenværende vokteren og be ham følge seg til toalettet.
Som vanlig trakk vokterne celledøra igjen uten å låse den. Vokterne følte seg trygge på at jerndøren var så tung at fangene ikke fikk den opp fra innsiden.
Rinnan hadde for lengst merket seg denne rutinesvikten. Han stakk en spiker inn i dørsprekken og bendte opp den ulåste celledøren. Vokteren som passet Gisle på toalettet, sto med ryggen til idet Rinnan smatt ut i kjellerkorridoren. Som han antok, var ingen av de to korridordørene låst. Rinnan spaserte derfor bort til trappa, snek seg forbi vokterne i første etasje og opp baktrappen til andre. Lommekjent gikk han rett til grønnsaklageret, åpnet en luke i veggen og tok et dypt drag av den kalde vinterlufta.
Rinnans nyvunne frihet ble kortvarig. I den tro at han hadde skaffet seg støtte blant kommunistene, oppsøkte han en kommunist i Trondheim. Her ble landssvikeren, angiveren og torturisten pågrepet etter halvannen time.
Rinnans juleflukt utløste en omfattende politietterforskning som fikk umiddelbare konsekvenser for Kjell Sørli. Han ble fjernet fra sin stilling med øyeblikkelig virkning. Saken lå i mange år i en skuff på politihuset.
Skandalen skulle forties.
Storebroren til Kjell Sørli, Odd, bidro selv til å legge et lokk på saken da han 1. februar 1947 ledet henrettelsen av Henry Oliver Rinnan.
Skrev bok med Rinnan
Kjell Sørli var en av tre brødre i Trondheim som deltok i motstandskampen. Etter krigen arbeidet Kjell Sørli som lege i Oppdal hvor han bodde frem til sin død i 1998.
Kjell var den yngste av brødrene, dekorert blant annet med «Den amerikanske frihetsmedaljen».
Broren Odd var i Kompani Linge, og ble allerede i 1943 tildelt «Krigskorset med sverd». På diplomet står det: «For fremragende personlig innsats for Norges sak». Av utenlandske utmerkelser fikk han som en av få nordmenn «Order of the British Empire» og «Den amerikanske frihetsmedaljen».
Etter krigen arbeidet Kjell og Odd en tid som landssviksetterforskere, men brukte utrolig nok deler av arbeidstiden til å skrive Rinnans biografi: Et kors i din panne. Skrivingen foregikk ved at Rinnan dikterte og brødrene skrev på skift. Etter at Henry Rinnan klarte å rømme fra fengselet julaften 1945, ble de nektet all kontakt med Rinnan. Fluktskandalen og etterforskningen som fulgte, førte til at deres manus aldri ble utgitt.
Først i 2007 ble bokmanuset bearbeidet og utgitt på Aschehougs forlag: Rinnans testamente.
