Gisseldramaet i 1979
444 dramatiske døgn som gjorde Iran og USA til bitre fiender
Forholdet mellom USA og Iran var mer spent enn på lenge. En novemberdag i 1979 ble alliansen mellom de to landene til hat
Forholdet mellom USA og Iran er mer spent enn på lenge, etter at etter at den mektige generalen Qasem Soleimani ble likvidert i et amerikansk droneangrep den 3. januar.
De to stormaktene har hatt et svært anstrengt forhold til hverandre etter en skjebnesvanger november-dag i 1979.
Da ble alliansen mellom de to landene til hat.
Den 4. november 1979 var noe i gjære utenfor den amerikanske ambassaden i Teheran. En antiamerikansk protest hadde samlet tusenvis av militante studenter. At amerikanerne hadde gitt den forhatte, men styrtede sjahen Muhammed Reza Pahlavi opphold, hadde gitt ekstra næring til raseriet. Studentene krevde monarken utlevert.
– Tidlig den morgenen var jeg på vakt- og sikringstjeneste i andre etasje. Jeg tittet ut av vinduet og så tusener på tusener med mennesker utenfor porten. De skrek ikke, de bare beveget seg rundt, men du kunne høre en underlig summing, fortalte tidligere US Marine og sikkerhetsvakt på ambassaden, William Gallegos, til det amerikanske magasinet GQ i 2009.
I 1979 hadde antiamerikanske strømninger i Iran gjort det farlig å være amerikaner i Iran.
I november 1978 var det anslagsvis 45 000 amerikanske borgere i Iran. Januar 1979 var tallet nede i 12 000. Det skyldes blant annet hendelser som i Isfahan i desember 1978. Da ble hovedkvarteret til U.S. Grumman Aircraft Corp brent ned til grunnen av opprørere.
Innsatt etter kupp
Muhammed Reza Sjah Pahlavi hadde regjert som sjahen (monark) i Iran siden 1953 da han ble innsatt etter et kupp med god hjelp av britiske og amerikanske etterretningstjenester. I 2013 publiserte det amerikanske nasjonalarkivet deklassifiserte CIA-dokumenter der etterretningsorganisasjonen vedgikk å ha vært involvert i kuppet.
Av mange iranere ble monarken ansett som en nikkedukke for amerikanerne. Misnøyen med hans autoritære styre, dekadente livsstil og vestlige orientering var økende, og i 1978 brøt det ut voldsomme protester og streiker. Brutaliteten til den nasjonale sikkerhets- og etterretningstjenesten Savak kunne ikke lenger stanse protestene. Det var både liberale, sekulære og marxistiske protestbevegelser, men etter at den fundamentalistiske og sjiamuslimske lederskikkelsen Ruhollah Khomeini returnerte til Iran i februar 1979, tok den iranske revolusjonen stadig mer form som en islamistisk revolusjon.
En delikat affære
Khomeini hadde oppholdt seg i eksil i Irak og senere som politisk flyktning i Frankrike. Fra en landsby utenfor Paris hadde han hatt sterk innflytelse på oppstanden mot sjahen. Khomeinis kongstanke var å renske Iran for vestlig innflytelse og innføre et strengt, religiøst prestestyre tuftet på islam.
En måned før Khomeini returnerte, var sjahen tvunget på flukt og i eksil. Få land var lystne på å gi ham opphold. Han fikk til slutt opphold i Egypt. Men da han fikk påvist kreft, ville han til USA for behandling. Det var en delikat sak for daværende president Jimmy Carter. Sjahen var blitt en persona non grata.
Carter ble advart på det sterkeste mot å gi sjahen husrom, blant annet av ambassadør William H. Sullivan. Reaksjonen i Iran kunne bli katastrofal.
Ga etter
Argo-operasjonen
28. januar 1980 greide seks amerikanske ambassadeansatte å komme seg ut av Iran under dekke av å være et kanadisk filmteam. De seks hadde unngått å bli tatt som gisler ved å søke tilflukt i hjemmene til kanadiske ambassadefolk da den amerikanske ambassaden ble angrepet. I 1997 ble det avslørt at CIA i samarbeid med kanadiske myndigheter hadde arrangert den dristige flukten ut av Iran. Filmen «Argo» fra 2012 er basert på hendelsen.
– Det vil nærmest garantert resultere i en umiddelbar voldelig reaksjon, advarte den nå avdøde Sullivan, som ble den siste amerikanske ambassadøren i Iran.
Men Carter ga etter for påtrykk fra lobbyen med blant andre tidligere utenriksminister Henry Kissinger og tidligere visepresident Nelson Rockefeller. De mente man skyldte en gammel alliert beskyttelse og opphold.
Sullivan fikk rett. Sjahens opphold gjorde iranerne rasende. De ville ha ham stilt for retten i Iran. Mange fryktet også at et nytt USA-regissert kupp var under oppseiling for å gjeninnsette sjahen.
Fikk ingen forsikringer
USAs ambassade i Teheran lå forskanset bak en tre meter høy mur midt i millionbyens menneskemylder, blant larmende trafikk og grå betongbygg. Den besto av en hovedbygning på to etasjer, en bolig for ambassadøren og en for viseambassadøren, et boligkompleks for de ansatte, hager med trær og grønne plener. Kontrasten til de det triste nabolaget var enorm.
Inne i «oasen» ble staben mer og mer bekymret. Protestene utenfor porten hadde eskalert. De hørte hva som ble ropt: «Død over sjahen!» «Død over Carter!» «Død over USA, den store Satan!»
Carter hadde et halvt år i forveien utnevnt en ny ambassadør, men Khomeinis nye regjering nektet å godkjenne ham. Ambassaden ble derfor ledet av en midlertidig stedfortreder, Bruce Laingen. Sammen med sin nærmeste medarbeider og sikkerhetssjef, Mike Howland, dro han 4. november til Irans utenriksdepartement for å få forsikringer om at ambassaden ikke ville bli angrepet. Amerikanerne ble så kjølig mottatt at Laingen ikke trodde katastrofen kunne unngås. Han sendte derfor beskjed til staben på ambassaden om å låse pengeskapet med viktige papirer.
Truet med våpen
Laingen fikk rett. Klokken kvart over 10 samme morgen brøt demonstrantene opp porten og klatret over murene.
– Jeg var rett foran porten, og så lenge jeg lever vil jeg aldri glemme synet av de to iranske vaktene som var satt til å beskytte oss. De bare ruslet inn i vaktbodene sine som om ingen ting hadde skjedd, uttalte Rocky Sickmann i 2009. Han var US Marine og sikkerhetsvakt ved ambassaden.
Horder med rasende iranere bevæpnet med stokker, gummislanger, køller og jernrør fylte ambassadekomplekset. De ansatte hadde ingen steder å flykte. De var fanget inne i ambassadebygget. 10 ansatte låste seg inn i et hvelv bak en 15 centimeter tykk ståldør, og satte i gang med å destruere sensitivt materiale. Tusenvis av dokumenter ble makulert, kodebøker ødelagt.
Ut på gaten
Like etter at okkupantene hadde inntatt ambassadeområdet, ble Mike Howland oppkalt av sikkerhetsoffiser Al Golacinski som ville forsøke å gå i dialog med lederne for okkupantene. Howland var sterkt imot forslaget, men før han hadde rukket å konsultere Laingen, hadde Golacinski gått ut av bygningen og ut i den fiendtlig innstilte menneskemengden.
– Å gå ut der var i strid med omtrent alle retningslinjer, men jeg tror ikke det endret begivenhetenes gang. Jeg gikk ut av bygningen og ga fra meg våpenet. Først roet situasjonen seg ned, men brått snudde stemningen. De dro meg bort foran bygningen, bandt meg, ladet et våpen og satte det mot hodet mitt, har Golacinski fortalt til GQ i ettertid.
– De dreper meg
Over radioen kunne Howland høre Golacinski skrike: – De dreper meg dersom dere ikke åpner døren!
På den andre siden av døren så amerikanerne på en skjerm hva som skjedde utenfor. De tok for gitt at Golacinski ville bli henrettet dersom de ikke ga etter. Så gikk den politiske rådgiveren John Limbert ut.
– Alle var rådville, så jeg gikk ut for snakke med dem på farsi. Jeg hadde lært språket i Iran. «Hva er det dere driver med? Dere gjør skam på dere selv!»
Ydmykelsen var verst
Så fikk også Limbert et våpen rettet mot hodet. På innsiden av ambassaden så man ingen annen løsning enn å åpne døren. Der sto Mohammad Hashemi, en av lederne i den militante islamistiske grupperingen «Muslimske studenter som følger Imamens linje». Ambassaden hadde falt. 63 amerikanere var nå gisler. Snart fikk de selskap av Laingen, Howland og sjåføren. 66 amerikanere var overgitt en ekstremt fiendtlig mobb. De ansatte ble anklaget for å være spioner og truet med henrettelse. Deretter ble de fordelt på rom under strengt oppsyn.
– Vi fikk ikke lov til å snakke med hverandre. Vi ble svinebundet på hender og føtter. Man følte seg som et stykke kjøtt, har Barry Rosen uttalt. Han var presseattaché ved ambassaden.
19. november ble 13 gisler sluppet fri- Kvinner og amerikanere med afrikansk bakgrunn ble frigitt i et propagadafremstøt. Litt senere ble enda et gissel satt fri av medisinske grunner. De resterende 52 satt dagen lang bakbundet på hver sin stol.
– Ydmykelsen var verst. Vi kunne ikke gå på toalettet eller spise uten tillatelse, fortalte Golacinski til GQ.
Reagan på banen
Det var ikke første gang ambassaden i Teheran var inntatt av okkupanter. Det hadde skjedd i februar samme år også, angivelig av venstreradikale opprørere. Da grep regimet inn og fjernet okkupantene. Men dette var mens den mer demokratisk innstilte Mehdi Bazargan var statsminister i Iran. 6. november gikk han av. Etter det var Iran helt og holdent i hendene på Revolusjonsrådet ledet av Khomeini. Helt i begynnelsen skal Carter ha vært overbevist om at den iranske regjeringen ville knuse okkupantene. Det ble raskt klart at noe slikt ikke kom til å skje. Carter forlangte at gislene måtte settes fri, men ble blankt avvist. «Du skal få dem i bytte mot sjahen,» var svaret. Kravet ble støttet av Khomeini. USA avviste kravet, og reagerte med handelsblokade. Alle iranske verdier i amerikanske banker ble fryst.
I april 1980 var situasjonen fortsatt helt fastlåst, og Carter ga grønt lys for en militær redningsaksjon som feilet katastrofalt (se undersak). Samme år var det valgår i USA og motkandidaten i presidentvalget, Ronald Reagan, brukte gisselsaken for alt den var verdt. Han karakteriserte Carter som for svak og handlingslammet. Da valgdagen kom var gisselsaken like fastlåst. Carter ble knust av Reagan.
Årsaken døde
I juli 1980 døde sjahen av kreft i Egypt og Khomeini endret betingelsene for å sette gislene fri: Sjahens verdier måtte tilfalle Iran og landet må få tilgang på midlene som var fryst. Kanskje var det virkningene av handelsblokaden og påtrykk fra mange andre nasjoner om å slippe gislene fri som virket, for i januar 1981 ble det omsider fremforhandlet en avtale ved hjelp av den algeriske regjeringen som mellomledd om å frigi gislene. I bytte mot frigjøring av midler og immunitet mot søksmål, gikk Iran med på å frigi gislene.
Men de fikk gitt Carter et siste stikk: De ventet til Reagan var blitt tatt i ed som president med å frigi gislene. Det skjedde 20. januar 1981 da Reagan hadde vært president i 20 minutter. Men Reagan ga Carter status som offisiell utsending så han kunne ta imot de frigitte gislene da de landet på Wiesbaden i daværende Vest-Tyskland. Ifølge GQ nektet noen av dem å møte Carter. De følte seg forrådt av Carter som hadde satt livene deres på spill da han slapp sjahen inn i USA. Gisseldramaet var over, men det har siden kastet lange skygger over forholdet mellom Iran og USA.
Allianse ble hat
– Gisselkrisen ødela relasjonene mellom USA og Iran. Gjensidig mistenksomhet og hat gjør det vanskelig med tilnærming mellom de to landene. Der sjahen var en lojal sikkerhetspartner, ble Khomeinis Iran en konstant strategisk rival i Midtøsten og i forholdet til så forskjellige land som Irak, Libanon, Saudi-Arabia og Israel.
Rivaliseringen bidro til strategiske feilgrep som å støtte Saddam Husseins Irak på 80-tallet, skriver Peter L. Hahn i The Washington Post. Hahn er professor i historie ved Ohio State University. Han mener Carters avgjørelse om å gi sjahen opphold var et utilgivelig feilgrep, at presidenten burde ha sørget for mer informasjon og at han undervurderte de større geopolitiske konsekvensene.
– Gisseltagningen i 1979 var en nasjonal ydmykelse for USA. USA var vant med å være verdenspoliti, her ble de angrepet og måtte revurdere synet på USA ute i verden, sier Sverre Lodgaard til VG. Lodgaard er seniorforsker ved NUPI med Iran som spesialfelt.
Charles Scott var liaisonoffiser ved den amerikanske ambassaden og satt selv som gissel i 444 dager. Han ble intervjuet av GQ i 2009. Scott mente at gisselkrisen ga radikal islam den nødvendige troen på at terror virket.
Den fatale redningsaksjonen
Forsøket på redde gislene ut med en militær aksjon i 1980,
slo fullstendig feil.
I april 1980 tok president Carter en drastisk beslutning. Han tillot en militær redningsaksjon kjent som Operation Eagle Claw. Planen var at seks Hercules C130-transportfly med soldater fra blant annet Delta Force skulle møte åtte helikoptre av typen Sikorsky RH-53 Sea Stallion fra hangarskipet USS «Nimitz» på en flystripe i den avsidesliggende Tabas-ørkenen sørøst for Teheran. Der skulle helikoptrene tankes og fly videre med soldatene til et område 84 kilometer fra Teheran som skulle være selve utgangspunktet for Eagle Claw. Aksjonen fikk store problemer allerede fra start. To helikoptre fikk mekaniske problemer og måtte snu. En sandstorm reduserte sikten og forverret situasjonen ytterligere. Av de seks helikoptrene som landet i ørkenen, ble ett funnet uegnet for fortsettelsen. Aksjonen kunne ikke gjennomføres med bare fem helikoptre og måtte avbrytes. Fiaskoen og tragedien var komplett da et av helikoptrene krasjet med et Hercules under takeoff. Fem av personellet i transportflyet ble drept sammen med tre marinesoldater. Resten av soldatene ble hurtig evakuert. Igjen lå de døde sammen med helikoptre, våpen og kart. Carter-administrasjonen var latterliggjort. Aksjonen markerte starten på US Armys Delta Force-avdeling og ledet til utviklingen av antiterror-spesialavdelinger som SEAL Team Six.
– Et klart brudd på internasjonal lov fant sted og ingenting ble gjort overfor landet som begikk lovbruddet. Det ble begynnelsen på ekstrem islamistisk terrorisme.
Arkitekten bak aksjonen
I ettertid av gisseldramaet i Teheran har flere av lederskikkelsene innrømmet at de ble utnyttet av Khomeini og at de ikke ante rekkevidden av sine handlinger.
– Det skulle være en liten og kortvarig aksjon. Vi var bare en gjeng studenter som ville uttrykke vår misnøye med USAs imperialisme. Men det kom ut av kontroll. Etter hvert ble vi selv som gisler, sa Ebrahim Asgharzadeh til GQ i 2009. Han regnes som hovedarkitekten bak angrepet på ambassaden.
– Alle revolusjoner har fra start en idealistisk motiv og et ønske om å forandre verden. Men i praksis vil de revolusjonære etter en stund blir konfrontert med realitetene, uttalte han til LA Times i 1999
Han har senere ønsket å reformere det iranske styresettet og har vært fengslet for ytringer mot det geistlige regimet.
– Vi var ikke fundamentalister. Faktisk så vi fundamentalisme som en trussel.
Et bakteppe av olje
I april 1951 vedtok parlamentet i Iran å nasjonalisere oljeindustrien som lenge hadde vært styrt av det britiske selskapet Anglo-Iranian Oil Company – forløperen til BP, British Petroleum. Nasjonaliseringen gjorde at Iran kom i konflikt med Storbritannia og USA og mektige handelspartnere. Det resulterte i en maktkamp mellom sjahen av Iran, Reza Khan, på den ene siden og den lovlige valgte og reformistiske statsministeren Mohammad Mossadeq på den andre. Mosseadeq surfet på en bølge av nasjonalistiske strømninger i Midtøsten,
og var selv leder for partiet Nasjonal Front. Sjahen ble tvunget til å forlate landet, men bare noen dager senere ble Mossadeq fjernet i et kupp ledet av general Fazlollah
Zahedi. Sjahen ble gjeninnsatt. Kuppet var gjennomført med støtte av britisk og amerikansk etterretning som
jobbet iherdig for å forsvare landets interesser. I perioden mellom 1953 og gisselaksjonen i 1979 ga åtte forskjellige amerikanske presidenter den upopulære
sjahen militær og økonomisk støtte i bytte mot olje og et strategisk nærvær i Midtøsten.
Kilder: GQ, AP News, Britannica, CNN, History.com, BBC, Wikimedia
