slagskipet Tirpitz
Fikk tilslaget til gi-bort-pris. Vraket ble en gullgruve
Vi Menn avslører hva som skjedde i kampen som fulgte etter senkingen av slagskipet.
12. november 1944 ble det tyske slagskipet Tirpitz ble bombet og senket utenfor Tromsø.
Den dag i dag kjører og går Oslos innbyggere stadig over stålplater fra Tirpitz.
– Det er den sterkeste platen vi har i Vann- og avløpsetaten, sa ingeniør Dominic Henshaw i Oslo kommune til VG for noen år siden.
Skipsstålets vei fra fjæra ved Tromsø til Oslos gater var mer preget av kald krig og Sovjet-frykt enn hva som hittil har vært kjent.
Nå kan Vi Menn avsløre hva som skjedde i kampen som fulgte etter senkingen av slagskipet; kampen om tusenvis av tonn spesialstål, kobber og verdifulle metaller.
Sentrale medlemmer av Kompani Linge kjøpte i august 1946 vraket av det tyske slagskipet Tirpitz i Tromsø.
Stålet var gull verdt, men ble solgt for en symbolsk pris: 30 000 kroner.
Motstandsmann
Hittil ukjente dokumenter etter det britiske marinekontoret i Norge avslører spillet om restene av Tirpitz. Avsløringen gir salget av vraket en ekstra dimensjon, og reiser nye spørsmål ved britenes salg av verdens mest fryktede slagskip. Vraket kan nemlig ha fått en nøkkelrolle i oppbyggingen i det norske forsvaret tidlig under den kalde krigen.
Til nå har det vært allment akseptert at den avdøde Milorg-telegrafisten Einar Høvding sto bak transaksjonen som ble grunnlaget for millionforetaket Høvding skipsopphugging i Sandnessjøen, Norges mest kjente og omtalte selskap i bransjen.
Men den første henvendelsen kom ikke fra Høvding. Den kom fra fenrik Oddvar Sandersen, fremstående medlem av motstandsgruppen Kompani Linge, medstifter av Linge-klubben og bærer av St. Olavsmedaljen med tre eikegrener, British Empire Medal og andre høye dekorasjoner fra krigstiden.
«Det er en ære å meddele de høye Lorder at en forespørsel er kommet fra Norwegian Independent Company (K. P. L) i Oslo, et nyetablert bergingsselskap, som vil kjøpe Tirpitz,» het det 11. april 1946 i et brev fra Royals Navys øverste representant i Oslo, kaptein Ian Black, til Admiralitetet.
«Selskapet har bedt om kopier av skipets tegninger da disse ikke finnes i Norge.»
Les også: (+) Det norskeide gigantskipet forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Sprengningseksperter
Selv om Royal Navys øverste representant i Norge trodde det dreide seg om henvendelse fra et bergingsselskap, var The Norwegian Independent Company det britiske navnet på Kompani Linge, vanligvis forkortet KPL.
Og da Oddvar Sandersen senere ba om en avgjørelse, la han ikke skjul på hvem som skulle jobbe med bergingen: «Noen av firmaets medlemmer har under krigen tilhørt norske sabotasjegrupper. Vi vil derfor ha personell som vil ta alle nødvendige forholdsregler for å unngå risiko og tap av menneskeliv. Partnerne – Sandersen og Høvding – er nettopp blitt demobilisert og ønsker å starte en sivil tilværelse så snart som mulig. Vi vil derfor være takknemlige for et raskt svar.»
Les også: (+) Verdens største skip var norskeid: Trengte åtte kilometer for å stanse
Undergangen
Tirpitz’ undergang kom fort søndag 12. november 1944 da 32 Lancaster-bombere fra 9. og 617. skvadron – RAFs berømte Dambusters – gikk til angrep på slagskipet som lå ved Håkøya utenfor Troms sentrum.
I alt 29 Tall Boy-bomber, som hver veide 5,5 tonn, regnet over det oppankrede 60 000 tonn store skipet. To av de aller første traff Tirpitz midtskips på babord side og eksploderte med uhyggelig kraft.
Slagskipet tok inn store mengder med vann og krenget nesten 20 grader. Mange av våpnene kilte seg. Det ble vanskelig for besetningen å holde seg oppreist. Da slagsiden nådde 40 grader klokken 09.45, kom ordren om å rømme de nederste dekkene. Det var for sent for mange.
Fange i kanontårnet
Få oppfattet evakueringsordren. Gasten Adolf Flauger som hadde stasjon på nederste plattformdekk, oppdaget plutselig at telefonen var død. Da han klatret inn i B-tårnet, var det ingen der.
«Jeg forsøkte å åpne luken til dekket, men den hadde kilt seg og telefonen var død. Skipet la seg stadig hurtigere mot babord. Jeg ble rammet i hodet av en fallende gjenstand og våknet ikke før jeg sto til hoftene i vann. Nødlysene brant, men jeg var alene og full av blod. Det gikk sakte opp for meg at jeg var fanget i kanontårnet.»
Om bord utspilte det seg redselsscener. Nærmere ett tusen mann var innesperret i det kantrende skipet. Panserdøren til kommandoposten var umulig å rikke. Kaptein Weber og resten av skipsledelsen kom seg ikke ut. I de dype korridorene kjempet mannskapene mot olje og vann som fosset inn gjennom åpningene i skroget.
Rødhvit stikkflamme
Fem minutter senere gikk det en voldsom rystelse gjennom skipet. En rødhvit stikkflamme sto himmelhøyt til værs. Et magasin hadde eksplodert. Det over ett tusen tonn tunge C-tårnet ble slynget til værs som en balsamodell. Tirpitz gikk helt rundt på sekunder og ble liggende med bunnen i været.
«Jeg klamret meg fast til plattformen da skipet gradvis la seg over,» sa luftvernoffiseren Hein Hellendoorn. «Det var ikke lenger mulig å bruke våpnene. Jeg ga folk ordre om å ta på redningsvestene. Jeg hadde ikke min egen med, men jeg var en god svømmer.»
En ikke-svømmedyktig gast fikk panikk og hoppet over bord. «Jeg hadde ikke noe valg, men hoppet etter. Panikken hadde gitt ham uhyggelige krefter, men jeg greide etter en voldsom kamp å manøvrere oss begge forsiktig mot land. Det som var verst for meg var oljen. Den la seg i øynene og gjorde meg blind.»
Storalarm
Skrekkslagne tilskuere på land og om bord i hjelpefartøyene hadde sett stålkolossen legge seg over og kantre på bare ti minutter. Det ble slått storalarm i Tromsø. I løpet av de nærmeste timene ble flere hundre plukket opp fra sjøen og strendene på Håkøya. Det var åtte kuldegrader, og vannet var iskaldt. Mange hadde alvorlige frostskader.
De første som kom til vraket, hørte bankelyder innenfra. Mange hundre var innesperret i luftlommer og forsøkte desperat å tilkalle hjelp.
«Jeg fant et brekkjern som noen hadde slengt fra seg og begynte å dunke rytmisk mot skottet i tårnet,» sa Tirpitz-gasten Adolf Flauger.
«Jeg hadde antagelig holdt på to-tre timer, da en luke gikk opp. Ytterligere 16 gaster hadde kravlet gjennom en kabelkanal til rommet der jeg var. Jeg var utslitt i armen og glad for at jeg fikk hjelp til å signalisere. Jeg husker at jeg hadde 17 sigaretter i en pakke. Det ble akkurat en røyk til hver.»
Skjærebrennere
Turbinmaskinist Walter Sommer tok kommandoen på ulykkesstedet og organiserte skjærebrennere fra Tromsø og verkstedskipet Neumark. Det ble arbeidet intenst på toppen av det sleipe skroget, men panseret var tykt og arbeidet gikk sakte. Først klokken 20, over ti timer etter kantringen, kunne Flauger og hans 16 kamerater klatre ut i friheten.
Før redningsarbeidet ble gitt opp fire døgn senere, var i alt 87 overlevende reddet ut av vraket. Mange var traumatisert etter det lange oppholdet i oljestinkende bekmørke rom, der vannet stadig krøp oppover skottene: «Det var et angstfylt helvete!»
Nærmere tusen tyske offiserer og gaster druknet da kolossen kantret på 35 meters dyp – med kjølen og deler av skroget over vann. Og der ble skipet liggende som en enorm påminnelse av hvor utdaterte slagskipene var i ferd med å bli i møte med effektive luftstridskrefter.
Les også: (+) Skattejegeren Johnny hadde hørt historiene og ryktene. Så gjorde han et funn
Ekstremt farlig
Norge ble formelt frigjort av britene seks måneder senere, og alt som kunne betegnes som krigsbytte tilfalt de tre store allierte: Storbritannia, USA og Sovjetunionen. Eksperter fra den britiske etterretningstjenesten hadde like etter Nazi-Tysklands kapitulasjon i mai 1945 saumfart skroget. Prøver av det avanserte panserstålet, instrumenter og propeller var i all hemmelighet blitt fjernet og brakt til våpenlaboratoriene i England for testing og analyse.
I 1946 var det få hemmeligheter igjen. Vraket lå som en strandet hval ved Håkøya, fylt av tyske lik og tusenvis av ueksploderte granater. Noen av granatene var av kaliber 38 cm, veide 800 kilo og utgjorde uten tvil en trussel for bosetting og ferdsel i nærområdet.
Men de allierte ville ikke betale kostnadene ved å fjerne stålmonsteret. De ville bli kvitt et ubehagelig problem, og aksepterte gjerne en lav pris.
«Det finnes gass, bomber, eksplosiver, olje og torpedoer inne i vraket,» skrev fenrik Sandersen. «Omtrent 800 lik er lokalisert, og stanken er fryktinngytende. Arbeidet vil bli ekstremt vanskelig, dyrt og farlig.»
Sandersen og Høvding, som i mellomtiden hadde endret navn fra Norwegian Independent Company til Høvding skipsopphugging, forsto situasjonen og bød først 20 000 kroner. Da et svensk selskap meldte interesse, økte de til 30 000 – og fikk tilslaget.
Holdt liv i Milorg?
Det synes helt åpenbart at britene, som hadde stor respekt for Sandersen, ville gi tidligere Linge-soldater en håndsrekning for å trygge overgangen fra en militær til en sivil tilværelse.
«Sandersen kom til Shetland i en fiskebåt i juni 1941, og meldte seg umiddelbart som frivillig til Kompani Linge,» skrev sjefen for sabotasjeorganisasjonen Special Operations Executive, SOE, generalmajor Colin Gubbins, om trettiåringen fra Sarpsborg.
«Han ble droppet i fallskjerm på Østlandet for å arbeide for Milorgs sentrale ledelse. Gjennom 15 måneder, ofte under farlige og krevende forhold, opprettet han og drev radioforbindelsen mellom Milorg og SOE. Han var med på å senke en tysk lastebåt på 2000 tonn med miner, og deltok i flyslipp og trening av folk som skulle likvidere angivere.»
Sommeren 1946 ble det stadig klarere for de informerte at det gikk mot en ny global konfrontasjon, denne gangen med krigstidens allierte, Sovjetunionen. Spørsmålet er om britene allerede nå så behovet for en videreføring av krigstidens hemmelige organisasjoner og derfor lot Tirpitz gå på billigsalg til SOEs venner i Norge?
Dag Ammerud, som i dag har overtatt Høvding skipsopphugging, kjenner ikke til forhandlingene mellom britene og medlemmene av Kompani Linge.
– Kontrakten i selskapets arkiv er fra et litt senere tidspunkt, sier Ammerud.
– Den er inngått mellom Høvding skipsopphugging og Direktoratet for fiendtlig eiendom og gjelder bergingsretten til vraket, ingenting annet.»
«Katakombe»
Da Einar Høvding, som gradvis tok kontrollen over det nye bergingsselskapet, klatret gjennom åpningene i skroget i 1946, var det fortsatt som å komme inn i en katakombe.
«Vi famlet oss vei i lysskjæret mellom kabelganger, innfiltrede ledninger, knuste skott og oljeglatte jernplater,» fortalte han til Dagbladet mange år senere.
«Skroget ga en uhyggelig sugende lyd hver gang det rørte seg under flo og fjære. Vi fant 30–40 døde i underoffisersmessen, gyroskoprommet og tårnet. Det var håpløst å få alle de omkomne opp. Med granater overalt var jobben for farlig.»
Personlige eiendeler ble samlet inn: klokker, fyllepenner, brev, fotografier, skipsorkesterets instrumenter, filmruller med propaganda og juletrær med pynt.
Bare rester igjen
Da Roland Hasche fem år senere, i 1951, kom til Tromsø og forlisstedet som dykker, var opplevelsen tung. Han hadde selv tjenestegjort om bord i Tirpitz og påtok seg jobben med å fjerne granatene til slagskipets hovedskyts. Hver av dem veide 800 kilo.
«De lekket og var fortsatt i høyeste grad levende og farlige. Håndteringen var ekstremt vanskelig, og vi fikk utslett over hele kroppen.»
Han var blitt oppfordret av gjenlevende offiserer å behandle de døde med verdighet. «Dessverre var det lite jeg kunne gjøre. Mesteparten var gått i oppløsning. Resten var sprengt med dynamitt. Det var bare enkelte beinrester å finne.»
Høvding avsluttet huggearbeidene i 1957, vel ti år etter starten. Trolig var rundt 30–40 000 tonn panserstål og andre metaller solgt til kjøpere over hele verden. Mye ble smeltet om. Men plater fra Tirpitz av stål, nikkel og krom var uslitelige og brukes fortsatt til dekning av hull i veibanen, blant annet i Oslo.
Eksakt hvor mange millioner utbyttet av innsatsen på 30 000 til slutt ble, er aldri offentliggjort. Det dreide seg om mange titalls millioner. Om og hvor mye Kompani Linge eventuelt fikk, er ukjent.
Vrak-kongen
Einar Høvding fortsatte suksessen da han i 1946 kjøpte rettighetene til alle krigsvrak på Norskekysten for et nytt minimumsbeløp, 60 000 kroner. Med eiendomsretten til 300–400 vrak var han blitt Norges største skipsreder – under vann.
