kvinnen som ikke kunne synke
Hun overlevde dødsseilasene til «Olympic», «Titanic» og «Britannic». Mange år senere fikk hun en uventet telefon
Det skal egentlig ikke være mulig å ha så mye flaks som Violet Jessop. I tur og orden overlevde hun dramatiske ulykker med luksuslinerne «Olympic», «Titanic» og «Britannic». Ikke rart kvinnen fikk oppnavnet «Kvinnen som ikke kunne synke».
Døden skulle bli en følgesvenn for Violet Jessop. Men få har lurt døden flere ganger enn kvinnen, og i hvert fall ikke på mer spektakulært vis.
Violet ble født i oktober 1887 i Argentina. Foreldrene var opprinnelig fra Irland, men hadde krysset Atlanterhavet på jakt etter en bedre fremtid. Allerede som lite barn så Violet døden i øynene; hun fikk tuberkulose. Men selv om legene var svært pessimistiske, ble hun frisk.
Violets pappa, William Jessop, døde da datteren var 16 år gammel, og moren tok da med seg resten av familien tilbake til England. Violet gikk på skole, men måtte samtidig passe på småsøsknene sine, ettersom moren jobbet på et cruiseskip og var mye borte. 21 år gammel gikk hun selv til sjøs som messejente for Royal Mail Steam Packet Company.
I 1910 gikk Violet over til White Star Line – et velrenommert og kjent britisk rederi, spesielt berømt for sine luksuslinere.
Tre luksuslinere
Med mange års suksess bak seg, kontraherte rederiet White Star Line tidlig på 1900-tallet tre nye, svære og flotte skip fra verftet Harland & Wolff. Den første kjølen ble strukket i 1908, og det siste skipet ble sjøsatt kort tid før 1. verdenskrig brøt ut i juli 1914.
Violet mønstret på «Olympic» like før cruiseren la ut på sin jomfrutur i juni 1911.
Olympic fikk et langt liv sammenlignet med de to søsterskipene som fikk vann under kjølen noe senere, men heller ikke hun slapp unna dramatikk. 20. september 1911 dundret HMS Hawke, et britisk marinefartøy, inn i siden på cruiseskipet og boret et voldsomt hull i skroget. Kollisjonen skjedde i Solent-bukten like utenfor byen Cowes på Isle of Wight.
Det oppsto panikk om bord da vannet begynte å trenge inn, men ingen om bord kom til skade i sammenstøtet – heller ikke messejenta Violet Jessop.
Sammen med passasjerene og resten av besetningen kunne hun noen timer senere spasere rolig i land fra det hardt skadde skipet.
Men det skulle bli verre.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien en dødsfelle
Skiftet til Titanic
Noen måneder senere, 10. april 1912, la et luksuriøst passasjerskip ut fra Southampton med kurs for New York.
Skipets navn var Titanic.
Blant de rundt 2200 personene om bord, var Violet Jessop, ennå ikke fylt 25 år.
For da Olympic ble tatt ut av trafikk for å bli reparert etter hendelsen ved Isle of Wight, var Violet blant dem som ble overført til tjeneste på den nyeste giganten – det mest luksuriøse skipet som var sendt ut på de syv hav.
Fra Southampton gikk Titanic en sving over til Cherbourg i Frankrike og deretter via Cobh i Irland før kursen ble satt ut i Nord-Atlanteren.
Like før midnatt den 14. april skjedde så tragedien som er beskrevet på alle mulige slags vis gjennom mer enn hundre år. Titanic rente på et isfjell som rev opp en voldsom flenge i skroget på Titanics styrbord side. Til tross for alle vanntette skott, var det ingenting som kunne redde skipet. Klokken 02.20 om morgenen den 15. april sank Titanic på om lag 3800 meters dyp. Mer enn 1500 mennesker mistet livet.
Men Violet Jessop var ikke blant dem.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Berget forlatt baby
Da katastrofen rammet Titanic, hadde Violet gått av vakt. Hun lå i køya si, men hadde ikke sovnet skikkelig.
– Alarmen gikk, og jeg ble beordret opp på dekk kort etter at vi hadde truffet isfjellet. Passasjerene ruslet rolig rundt, det var ingen panikk. Men vi så kvinner som klamret seg til mennene sine før de ble ført til livbåtene og løftet om bord i dem. Like etter beordret en av offiserene meg og noen andre opp i en av livbåtene, fortalte Violet senere.
Idet livbåt nummer 16 ble svingt ut fra skipssiden og låret ned mot havflaten, ropte den samme offiseren som hadde beordret dem om bord: «Her, frøken Jessop, ta deg av denne babyen.» En liten bylt ble lagt på fanget hennes, og i mange timer satt hun og holdt den nyfødte ungen inntil sin egen kropp.
Da de overlevende omsider ble reddet, dukket babyens mor opp og rev til seg den lille ungen. Violet Jessop sier hun aldri fikk noen takk for at hun hadde tatt seg av barnet i de lange timene inntil redningen kom.
Redningen kom ved åttetiden om morgenen, seks-syv timer etter at Violet og de andre hadde gått i livbåten. Carpathia kom frem til havaristedet rundt klokken fire, etter å ha gått alt det remmer og tøy kunne holde gjennom natten. Men Titanic hadde sunket allerede litt etter klokken 02.00, og kaptein Rostron og hans folk måtte nøye seg med å lete etter overlevende.
I alt 705 personer som hadde kommet seg om bord i livbåtene, ble plukket opp. Ved nitiden om morgenen hadde den siste overlevende blitt hentet om bord, og Rostron ga ordre om å reise til New York. Carpathia ankom til New Yorks havn den 18. april.
Passasjerer og mannskap dro hver til sitt, Violet Jessop kom seg etter hvert hjem til England.
Hun valgte å holde seg til sin arbeidsgiver, og tenkte nok at nå måtte dramatikken være over for hennes del.
Det var den på ingen måte.
Les også: (+) Verdens største skip var norskeid: Trengte åtte kilometer for å stanse
Hospitalskip i krigstjeneste
Noen måneder før 1. verdenskrig brøt ut, ble det tredje av de luksuriøse skipene i Olympic-
klassen sjøsatt. Det fikk navnet Britannic. Året etter ble skipet rekvirert av den britiske marine for å bli hospitalskip.
I november 1915 ble Britannic satt inn i arbeidet med å evakuere sårede soldater og offiserer fra slagmarkene ved Middelhavet.
I løpet av temmelig nøyaktig ett år gjorde Britannic fem vellykkede tokt i denne trafikken.
Blant de ansatte om bord var Violet Jessop. Hun gjorde tjeneste som sykepleier på det mobile sykehuset som var rigget til på skipet.
Men heller ikke Britannic skulle få noe langt og lykkelig liv på de syv hav.
Hun hadde lagt ut fra Southampton noen minutter før klokken halv tre om natten til den 12. november med kurs for Napoli. Ifølge kaptein Charles «Iceberg Charlie» Bartletts offisielle rapport hadde skipet 1065 mennesker om bord, en besetning på 673 personer, 77 sykepleiere og 315 RAMC.
Hun ankom Napoli om morgenen fredag 17. november, som vanlig for å bunkre nye forsyninger, og gikk videre to døgn senere.
Om morgenen tirsdag 21. november 1916 brøt imidlertid helvete løs. Vinden blåste opp idet skipet var i ferd med å krysse Aegan-havet. Presis klokken åtte hadde kapteinen gitt ordre om å endre kurs for å gå inn Kea-kanalen.
Alt virket normalt.
I noen minutter.
Les også: (+) Tidenes uflaks? Hadde 570 000 kvadratkilometer å gå på – likevel krasjet ubåtene
Lang, rystende bevegelse
Men nå var flaksen brukt opp for det tredje av White Star-skipene.
Plutselig – klokken 12 minutter over åtte – hørtes en voldsom eksplosjon over store deler av skipet.
I spisesalen ble det akkurat servert frokost etter at pastor John Fleming hadde holdt morgenandakt. Blant frokostgjestene var også Violet Jessop.
I ettertid beskrev hun med egne ord hva som skjedde:
– Plutselig kom det et brøl som nesten gjorde deg døv, Britannic skalv, en lang rystende bevegelse fra baug til akter som rystet alt av servise på bordene, knuste massevis av saker før skipet roet seg. Vi visste alle at hun var truffet.
Reaksjonen i spisesalen var rask; leger og sykepleiere løp straks til sine poster. For Violet Jessop føltes det merkelig i forhold til roen om bord på Titanic etter kollisjonen med isfjellet.
Violet Jessop var erfaren nok til ikke å få panikk. Hun kom seg på dekk, vurderte situasjonen og fant raskt en plass i en av livbåtene som ble låret.
– Hun må ha vært en svært heldig kvinne, med like mange liv som en katt, skrev en avis om henne etter hendelsen.
Les også: (+) Dag (64) var i godt humør og koste seg på restaurant i Strømstad. Det var siste gang noen så ham
Livsfarlige propeller
For alle som kom seg vekk fra skipet, enten ved å hoppe i sjøen, eller om bord i en livbåt, var de roterende propellbladene under skipet livsfarlige. Violet Jessop valgte derfor å hoppe ut av livbåten før den ble dratt inn under propellen. Likevel var suget så sterkt at hun ble dratt inn mot bakenden av skipet, men av en eller annen årsak klarte hun å unngå å bli kappet i biter av de skarpe propellbladene. Hun ble dratt under. Da hun kom til overflaten igjen, stanget hun hodet i livbåten hun hadde hoppet fra, men hun ble løftet i sikkerhet av folk på en annen livbåt.
Violet ble berget, like bra gikk det ikke med Britannic.
Klokken 08.35 ga Bartlett ordre om at skipet skulle forlates. Tre nye livbåter ble raskt låret. Bartlett ga et siste støt i fløyta. Og mens skipet ble stadig mer fylt med vann, ble broen raskt oversvømt. Bartlett gikk rett fra brovingen og ut i sjøen.
Hva som forårsaket eksplosjonen som senket Britannic har aldri blitt brakt på det rene. De to mest sentrale teoriene er at Titanics ukjente søster gikk på en mine eller ble truffet av en torpedo fra en tysk ubåt.
En uventet telefon
Da krigen var over, fortsatte Violet å arbeide for White Star Line og to andre selskaper til hun omsider gikk i land i 1950.
Jobben brakte henne jorden rundt flere ganger. Hun giftet seg på et tidspunkt, men ekteskapet varte ikke lenge, og hun forble barnløs.
Da hun trakk seg tilbake fra yrkeslivet 63 år gammel, slo Violet Jessop seg ned i Suffolk, et par timers kjøring nordøst for London.
Hennes siste år var lite preget av dramatikk. Men noen år etter at hun flyttet til Suffolk, fikk Violet en telefon fra en ukjent kvinne som spurte henne om hun var den som hadde berget en baby under Titanics forlis. Da Violet bekreftet det, sa kvinnen kort at hun var den babyen – før hun la på røret.
Violet Jessop fortalte historien til sin venn John Maxtone-Graham som skrev boken om hennes liv. Hun bedyret at hun aldri hadde fortalt noen om barnet hun reddet, og at kvinnen derfor måtte være dette barnet.
Violet fikk kallenavnet «Miss Unsinkable.» Men heller ikke hun slapp unna livets bitreste realiteter. I 1971 døde hun stille og rolig av hjerteinfarkt i 1971, 84 år gammel.
Kilder: The vintage news, hmhsbritannic.webley.com, Wikipedia
Les også: (+) Mannen som drepte Christel (23) villedet Norges skarpeste etterforskere i flere måneder, men han gjorde én stor feil
Fyrbøteren som overlevde alt
Violet Jessop var ikke den eneste som overlevde de dramatiske hendelsene med alle de tre skipene i Olympic-klassen. Fyrbøteren John Priests historie er minst like spennende.
Priest var jevngammel med Violet og jobbet i det som ble kalt «The Black Gang.»
Allerede før han gikk om bord i Olympic hadde Prist vært i hardt vær på sjøen. En av hans første turer var på skipet Asturias som ble stygt skadet i en kollisjon på sin jomfrutur i 1908. Og da Olympic ble «torpedert» av HMS Hawke i 1911, var han også om bord.
Priest var også en av dem som fikk bli med over til Titanic. Da superskipet gikk ned, havnet han i livbåt nummer 15, og ble plukket opp av Carpathia. Priest hadde betydelige frostskader, men fikk ikke varige mén.
I februar 1916 var Priest å finne om bord på Alcantara – et cruiseskip som var gjort om til handelsskip året før. Den 29. februar ble skipet angrepet av det tyske krigsskipet Greif – forkledd som det norske handelsskipet Rena fra Tønsberg. 68 britiske sjømenn omkom – men John Priest overlevde.
Senere samme år mønstret han på Britannic. Da hospitalskipet eksploderte, ble det mer dramatisk for Priest enn på noen av de tidligere opplevelsene.
I et brev til en av søstrene sine beskrev Priest hva som skjedde.
– Jeg lukket øynene og sa farvel til denne verden, men så ble jeg truffet av en stor vrakdel og dyttet rett forbi propellen. Alt var svart for meg, men det var noen som dyttet ting til side så jeg kom meg til overflaten. Det var ikke mye om å gjøre.
En annen stakkar klamret seg til meg, men for å berge meg selv, måtte jeg riste ham av meg, han gikk under og forsvant.»
John Priest hadde så mye uflaks på havet at han senere påsto at mange sjøfolk ikke ville ta hyre på skip der han var blant mannskapet, de mente han brakte med seg ulykke.
John Priest ble ingen gammel mann. I 1937 fikk han en alvorlig lungebetennelse og døde, bare 49 år gammel.
