Fem mann kuppet Grønland fra danskene. Så startet bråket

Hallvard Devold hadde brukt formiddagen på formuleringene i meldingen som ble sendt ut fra fangsthytta i Myggbukta på Øst-Grønland. Den ville nok sette fart i politikerne der hjemme, tenkte han.

Den lød: 

– I dag kl. 5 har vi heist det norske flagg og tatt landet fra Carlsbergfjorden i syd til Besselfjorden i nord i besittelse i H.M. Kong Haakon den 7.› s navn, og kalt dette område Eirik Raudes Land. 

Meldingen var datert 27. juni 1931, og underskrevet av Hallvard Devold, Ingvald Strøm, Søren Richter, Eiliv Herdal og Thor Halle. 

Uvanlig

Mennene hadde ventet til skodden lettet, gått bort til den enslige stolpen og heist det norske flagget til topps. De stilte seg opp på linje, og hørte klikket fra selvutløseren på fotografiapparatet da det historiske øyeblikket ble foreviget. Bildet viser for øvrig at Thor Halle gjennomførte okkupasjonen av Grønland i lange underbukser. 

Mennene var uansett grepet av stunden. 

– Vi har foretatt en høytidelig handling i dag. Vi antar at stemningen hjemme er på vår side. Alle vi fem som for tiden ligger i Myggbukta, skrev under på å dele ansvaret. Hallvard sa at han ikke ville være alene om det, hvis det går galt. Det får stå sin prøve, skrev Thor Halle i dagboken. 

– Vi følte en viss høytid. Vi var tausere enn vanlig den kvelden. Det hadde passet med et lite beger for anledningen, skrev Devold. 

Han var oppstemt med rette. Det var tross alt ikke dagligdags at fem vanlige nordmenn okkuperte land på vegne av Kongen.

Uten å ha informert ham på forhånd. 

Arven fra sagatiden

Flaggheisingen i Myggbukta var ingen impulsiv handling. Det var et siste, velregissert forsøk på å sikre seg et land som fangstmennene og veldig mange andre nordmenn følte som sitt. Danmark mistet Norge til Sverige i Kiel-traktaten av 1814, men noen fikk lurt inn en setning om at Island, Færøyene og Grønland ikke tilhørte kongeriket Norge. 

For rundt 100 år siden, i takt med at stadig flere norske skuter og ekspedisjoner dro på fiske og fangst i ishavet, begynte mange å påpeke at det virket noe urettferdig at Norge ikke satt igjen med noen av landene vi hadde befolket i riktig gamle dager. Kunne noe fortsatt reddes tilbake til kongeriket? Øst-Grønland, for eksempel, det hadde visst ikke danskene mye nytte av. Lå der bare som et stort ingenmannsland. 

– Det er nordmenn som har drevet og driver selfangst, fangst av hvalross, jakt av moskusokser og fangst av pelsdyr. Vi er fangstfolk. Danskene har aldri vist noen interesse for disse næringsveiene, og er vel heller ikke i stand til å drive dem, skrev Hallvard Devold. 

Han var egentlig bankfunksjonær, men kjente pionertidens dragning mot eventyr og jakt i de polare strøk. Han skaffet seg erfaring gjennom opphold som værobservatør i Finnmark, kullgruvearbeider på Svalbard og radiotelegrafist på Jan Mayen, men hele tiden med hovedmålet i sikte: Drømmen om overvintring og fangst på den øde østkysten av Grønland, dit bare fangstskuter fra Tromsø og Sunnmøre våget seg. 

– Men bare vent. Straks vi har vist at det er noe å hente, vil danskene svindle til seg østkysten, også, sa Devolds sjef, direktør Ole Krognæss ved Det geofysiske institutt. Devold ankom Myggbukta høsten 1926 i en seksmannsekspedisjon, som satte i stand en forlatt, norsk radiostasjon og sørget for daglige værmeldinger. 

Det ble Devolds første av mange overvintringer der. At navnet på stedet ikke var tilfeldig valgt, og at myggen gjorde det nærmest umulig å oppholde seg utendørs når det var vindstille om sommeren, ble fort glemt når den kalde tiden kom. De lange jaktturene bak hundespannet gjorde ham stadig sikrere i sin sak. Dette var land verdt å kjempe for. Litt mer furet, litt mer værbitt, men absolutt norsk.

Førstemann frem

I Norge var det stadig flere som delte det synet. Det dannet seg grønlandslag og ishavsråd, som presset regjeringen med krav om norsk overhøyhet over områdene som ble brukt av norske fangstmenn. Dosent Adolf Hoel, i spissen for private forretningsmenn, sendte ut en stor ekspedisjon for å understreke det norske nærværet. Våren 1931 svarte danskene med planer om en egen, storstilt ekspedisjon over tre år, med formål om å opprette faste bosettinger. 

Det var blitt et kappløp. Og som en av de norske fangstmennene, John Giæver, skrev:

– Er det noe dette landet har lært oss, er det å handle først. 

Hallvard Devold hadde møtt, og alliert seg med, Hoel under et opphold hjemme i Norge. De holdt jevnlig kontakt. En dag mot slutten av juni 1931 tikket det inn en kodet beskjed gjennom telegrafnøkkelen på stasjonen i Myggbukta.

Forårsaket røre

Danskene, under sin store polarforsker Lauge Koch, var på vei for å underlegge seg landet der nordmennene drev fangst, nord for Scoresbyfjorden, fikk de vite. 

– I Norge er det sterk stemning for norsk okkupasjon, men statsmakten nøler. Ansporende handling fra nordmennene på Øst-Grønland er derfor nødvendig i nåværende situasjon, sto det videre.

Instruksene var greie. Heise flagget. Sende telegrammet til aviser på den borgerlige siden, som var de mest vennligstilte til forkjemperne av okkupasjonslinjen. Vente to dager. Be Regjeringen om å godta okkupasjonen.

Devold husket at det hadde vært fremme en alternativ metode. De kunne erklært Øst-Grønland som en selvstendig nasjon. Men innbyggertallet var i minste laget.   

Og da mennene i Myggbukta fikk inn radionyhetene etter flaggheisingen, skjønte de raskt at handlingen hadde vært ansporende så det holdt.

– Hvilken røre vi hadde forårsaket! skrev Devold lykkelig. 

Takt og konduite

I første omgang besto røren av statsråd på slottet langt utover natten, og hektisk utveksling av noter mellom norske og danske myndigheter. I København skrev avisene om «overgrep mot Danmark», begått av «fem latterlige soldater». I Norge var meningene delte, men mange var begeistret. Okkupantene kunne glede seg over telegram med lykkønskninger fra magasinet «Norske Kvinder», deltagere på landsskytterstevnet i Bodø og Devolds far. 

– Utmerket, skrev han.

Men viktigst av alt: Kong Haakon 7. syntes også okkupasjonen var utmerket. Norges ferske, men svake Bondeparti-regjering, med Peder Kolstad som statsminister og Vidkun Quisling som forsvarsminister, annekterte derfor det nye Eirik Raudes Land 10. juli 1931. Myggbukta var blitt hovedstad, Hallvard Devold politimester. I instruksene fra Justisdepartementet het det at nordmennene skulle opptre med takt og konduite overfor alle utenlandske ekspedisjoner, også de danske. 

– Det utløste en viss munterhet. De trodde øyensynlig at vi var en samling desperados, som måtte stagges, skrev Devold. 

I det hele tatt foregikk hele konflikten med takt og konduite. En dansk politiker foreslo riktignok å samle sammen den norske befolkningen på Grønlands østkyst og sende dem tilbake, med makt om nødvendig, og visst var den senere så beryktede Quisling (som allerede på den tiden var stemplet som «halvgal» i arbeiderpressen) forsvarsminister med tilgang til marinen – men krigersk ble det aldri. Danmark protesterte mot annekteringen og førte enkelt og greit tvisten inn for den internasjonale folkedomstolen i Haag. 

– I andre land støper man kanskje kanoner. Her i nord støper vi traktater, sa statsminister Kolstad fra talerstolen. 

Helge Ingstad-land

I påvente av dommen fortsatte nordmennene med sitt. De skjøt moskus og blårev, og bygget hytter langs de lange jaktrutene. De ville bevise retten til området gjennom aktivitet. 

Sommeren 1932, etter sin tredje strake overvintring og ett år som embedsmann, forlot Hallvard Devold det okkuperte Grønland for å delta i en ekspedisjon til Antarktis. I hans sted ble Helge Ingstad utpekt til sysselmann. Han var da tidlig i 30-årene, og nylig hjemvendt fra oppholdet i Canadas villmark som førte til berømmelse gjennom boka «Pelsjegerliv». Ingstad likte seg i det han døpte «landet øst for den store bre». Han syslet mest med fangst fra stasjonen Antarctichavn. En ettermiddag i mai 1933 tente han pipen etter middag, og stirret gjennom vinduet ut på alt det hvite. De ventet på bud fra syd, de tre i hytta. Fra Haag.   

– Vi tviler ikke på at Norge får sin rett, skrev Helge Ingstad. Men da han leste telegrammet han fikk i neven, gikk han ut. Han sto stille og så ut mot fjorden der isen pleide å skru seg til værs, og haugen der den første moskusen falt. Slik avsluttet han senere sin beretning om oppholdet i Eirik Raudes Land:

– Bakom stiger landet forjettende fram, alt dette vi har levd oss inn med og regnet som vårt. 

Nederlag

Hallvard Devold var på havet langt sør da han fikk nyheten om at okkupasjonen var kjent ugyldig. Grønland var dansk, også østkysten. Domstolen pekte først og fremst på Kiel-traktaten, og at Norge dessuten så sent som i 1919 lovet ikke å okkupere Grønland, mot at Danmark ikke ville motsette seg norske krav på Svalbard.

Devold fikk en søvnløs natt. Mest skuffet var han over at Norge ikke hadde klart å stå samlet i saken. 

– Det var pinlig med så stor uenighet på hjemlig front, skrev Devold. 

Nordmenn fortsatte med fangst i noen år, men etter krigen ble stasjonene lagt ned og solgt til danskene for 50 000 kroner. 

Slik endte i bunn og grunn okkupasjonen av Øst-Grønland. Med et sviende nederlag. Og det er, så vidt vi vet, ingen nordmenn som har forsøkt å rappe landområder fra en annen nasjon siden den gang. Og de har definitivt ikke gjort det i lange under­bukser. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 02 2023

Kvinner elsket ham og menn beundret ham. Men supertalentet endte opp som en av Norges mest forhatte menn

I Norge var Nansen og Amundsen nasjonalhelter – i Sverige ble de hatet