Drepte tre for småpenger
Skipperen Paul lot haikeren bli med. Han ante ikke at mannen de slapp om bord hadde grusomme hensikter
Mannen rodde vekk fra den synkende skuta med lite annet enn småtterier i lommene og tre menns blod på hendene. Rovmordene satte en brutal stopper for en familiebedrift bygget fra grunnen.
Skipper Paul Hellevik (66) var en fornøyd mann, der han sto på kaia i Trondheim og betraktet skuta si. Andre ville kanskje ikke kikket to ganger på den, men Hellevik kunne ikke tenke seg et flottere skue.
Han så noe mer enn ei frakteskøyte på 72 fot. Han så et liv. Noe solid å gi videre. To av sønnene var allerede medeiere. Én av dem, Peder (32), var med på denne turen med M/K «Hellevik».
Tredjemann om bord var Guttorm Marvoll (42), som var tremenningen til skipper Pauls syv barn. I Trondheim skulle skuta lastes for ferden oppover kysten. Det var mye som skulle med. Sement, motordeler, frukt, grønnsaker og en diger stabel trelast i høyde med brodekket.
En annen av Pauls sønner, Håkon, var i militæret i Persaunet leir. Han dukket opp på kaia for å hilse på. Storebroren Peder ble med på kino.
Den vernepliktige Håkon så aldri faren, broren eller tremenningen sin igjen.
Hjelper i knipe
For på kaia ble Hellevik-gjengen også oppsøkt av en kar fra Vikna. Han het John. De kjente litt til ham, fra lofotfisket året før. John tok i et tak med lasten, og fortalte snart at han trengte skyss hjemover. Paul Hellevik grunnet kanskje litt før han svarte. De hadde ikke ærend i Rørvik. Men … det var jo i leia nordover, og det lå ikke i hans natur å si nei.
Skipperen kunne selvsagt ikke ane at mannen hadde mørke baktanker. Haikeren var i pengeknipe. Og han hadde merket seg at det sto ei øks bak byssedøra.
To døgn senere, 15. oktober 1950, ble øksa brukt i det som senere, i retten, ble beskrevet som «en forferdelig forbrytelse» ute på Foldafjorden. Hverken mennene eller skuta kom hjem til bruket på Straumøya, over Saltfjorden fra Bodø.
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Klippfiskdrømmen
– Det ble svart i Hellevika, sier Dag Håkon Hellevik. Håkon som tok farvel med de andre på kaia i Trondheim den oktoberdagen for snart 72 år siden, er Dag Håkon Helleviks far. Selv er han født tre år etter tragedien på «Hellevik», men i voksen alder har han engasjert seg for å samle sammen bitene i den gamle slektshistorien.
– Det var min tante Hilma som brukte ordet «svart» for å beskrive tida etter drapene. Det var et livsverk som forsvant. Ikke bare var Paul og Peder borte, men hele virksomheten. Naboer mistet arbeidsplassen. Min bestemor Jenny fikk hvitt hår på noen uker, forteller Dag Håkon Hellevik.
Det var skuta som sto i sentrum for virksomheten. Paul Hellevik hadde eid den i en mannsalder.
– Hovedgeskjeften var klippfisk. Han fylte båten med salt, dro til Lofoten og kjøpte skrei. Fisken ble lagt ut over svabergene i Hellevika, forteller Dag Håkon Hellevik.
På 1940-tallet investerte bestefaren hans tungt i oppgradering av den gamle hardangerjakten, slik at seilskuta fremsto som ei moderne, motorisert frakteskøyte.
– Utenom lofotsesongen gikk «Hellevik» i fraktefart langs kysten fra Trøndelag til Tromsø. Mannskapet vekslet på disse turene. Selv hadde han jo også onna hjemme på småbruket å ta seg av, sier Dag Håkon Hellevik.
Men da oktober kom, kunne han dra ut på sjøen igjen. Så også i 1950. Han tok med seg et mannskap på to. Sønnen Peder, som i nærheten av barndomshjemmet hadde bygd hus for seg selv og kona og de to barna. Og slektningen Guttorm Marvoll fra Gillesvåg, ikke langt unna. Tobarnsfaren hadde vært lite hjemmefra i sitt 42-årige liv. Marvoll gledet seg til å se seg litt rundt.
De rodde lettbåten ut dit «Hellevik» lå ankret opp. Så tøffet de ut vika, og forsvant sørover. Mot Trondheim.
Les også: (+) Det 40 år gamle norske megaskipet er nesten ikke til å kjenne igjen
Øksen falt
Der hadde John, 27-åringen fra Vikna, gått formålsløst rundt i gatene i et par ukers tid. Byturen hadde ikke blitt som tenkt. Det hadde virket så lett på forhånd. Han skulle oppsøke en tidligere arbeidsgiver, en skipsreder, og true ham til å punge ut for å holde tett om en forsikringssvindel John mente å vite om.
Men motet hadde sviktet. John var like blakk som da han kom. Enda blakkere, faktisk, ettersom han hadde handlet en komfyr som han måtte få sendt hjem med ei skute. Han ordnet frakt på kaia. Av årsaker som aldri helt er klarlagt, spurte han ikke mannskapet der om å få bli med til Rørvik selv. I stedet spurte han Paul Hellevik om skyss.
Beskrivelsen av hva som hendte ute på Foldafjorden, vest av Abelvær, er hentet fra John forklaring i rettssaken som fulgte.
Jeg syntes jeg måtte drepe de to andre når jeg hadde drept én.
«Hellevik» var på vei nordover igjen etter et opphold natten over ved Sandviksberget. John drakk kaffe i byssa, og kom i prat med Guttorm Marvoll som forberedte middagen. Kanskje falt det noen ord som fikk John til å lure på om det kunne være en del penger om bord. I hvert fall dukket de opp igjen, tankene. På øksa, og det som ventet hjemme. Til familien hadde han forklart at han skulle til Trondheim og hente penger han hadde til gode, slik at de endelig kunne reparere våningshuset og fjøset på gården, som stadig forfalt. Men i lomma hadde han bare 12 kroner.
– Jeg greide ikke å tenke fornuftig. En mann klarer ikke det når han går med slike tanker, forklarte John.
Etter middagen, i totiden, hentet han øksen. Marvoll sto med ryggen til og vasket opp. John slo ham i bakhodet med øksehammeren. Marvoll falt i golvet uten en lyd. John gikk opp i styrehuset.
– Jeg syntes jeg måtte drepe de to andre når jeg hadde drept én, sa han.
Skipper Paul Hellevik sto til rors og så utover fjorden, og enset ingen fare før den butte enden av øksa traff ham i hodet. Han segnet om. Drapsmannen slo enda et slag. Nede lå Peder Hellevik og hvilte middag. Han ble slått i hjel i køya.
Les også: (+) 940 passasjerer skulle hjem til Norge til jul – så falt roret av i orkanen
Lommerusk
John fortsatte på sin makabre prosjekt. Han hadde erfaring som styrmann, og sørget for at «Hellevik» holdt kursen. Likene ble lempet i fjorden. Først tok han Pauls giftering og et par lommeur.
Drapsmannen stanset ved Geitholmen. Der ble skuta liggende for anker mens han begynte å lete etter pengene. Etter noen timers søk åpnet han bunnventilene. John visste at «Hellevik» ville synke ganske fort. Han rodde vekk fra den fortapte skuta i lettbåten. Alt han hadde funnet var noen pengesedler i en skuff og 37 kroner til i ei lommebok. Også det øvrige utbyttet var magert. Et par frakker og noen sko. Ei vekkerklokke, et par skiftenøkler, litt annet verktøy og en halv melsekk.
Ikke stort å reparere husene på gården med.
Det nærmet seg midnatt da han rodde i land på Lauvøya. Huset var stille. Kona og de to barna sov allerede. John fant seg noe mat før han selv la seg. Det tok litt lengre tid enn vanlig før han sovnet.
– Han tilsto drapene, men enkelte spørsmål er aldri helt besvart. Var det virkelig noe som bare «kom over ham», mens han drakk kaffe med Guttorm? undrer Dag Håkon Hellevik.
Ofrenes familie har alltid ment at det finnes tegn på at handlingen var mer planlagt enn som så.
– Ta denne komfyren han kjøpte i Trondheim. Det var jo beleilig at han sendte den med ei annen skute. I lettbåten hadde den ikke gått. Det er også et faktum at drapsmannen hadde vært om bord på «Hellevik» tidligere. Vinteren før hadde Paul kjøpt salt fra båten hans i Reine, og Paul pleide å invitere folk i lugaren for å gjøre opp. Han visste derfor at det var kontanter om bord, sier Dag Håkon Hellevik.
Uansett når planen tok form i hodet på 27-åringen, var det en elendig plan på alle vis. Innen en uke pekte alle spor mot ham.
Les også: (+) Det norske skipet hadde så vanvittig mye flaks at det ble legendarisk
Sjokkbeskjed foran radioen
Det tok fem dager fra «Hellevik» forlot Trondheim før det for alvor gikk opp for folk at noe var galt. Skuta ble meldt savnet da den aldri dukket opp til avtalt tid i Brønnøysund. Ei livbøye og noe vrakgods drev på land i Vikna. De første avisnotisene fortalte om en mystisk forsvinning og et mulig forlis. Det ble spekulert i om kutteren hadde gått på en mine.
– Min bestemor hørte det først på radioen. At mannen og sønnen hennes antagelig var døde, sier Dag Håkon Hellevik.
Da nyheten ble kjent, begynte det å melde seg vitner som hadde observert den fortøyde motorskøyta på Geitholmen. Ved søk ble det oppdaget ei trosse og oljesøl. «Hellevik» lå der, dypt nede i gjørma på rundt 60 meters dyp. Det gjør hun fortsatt.
I Trondheim oppsøkte soldaten Håkon Hellevik politiet og fortalte om den fjerde mannen. Andre hadde også sett ham. Ved å spørre litt rundt på kaia, var det lett for etterforskerne å få et navn. Trondheim-politiet varslet lensmannen i Rørvik.
Samtidig, på sitt hold, hadde folk på Lauvøya undret seg over færingen som lå i havna der. Ganske ny, med mye utstyr. De ble overrasket over å høre at det var naboen John som hadde kommet roende med den en sen kveld. Ikke hadde vel han råd til slikt? Det ble enighet om å ta kontakt med lensmannen.
Allerede i det første avhøret falt Johns historie fra hverandre. Han hadde fortalt naboene at han hadde kjøpt lettbåten i Trondheim, og at han hadde kommet med hurtigruta til Rørvik og rodd derfra. Men ingen om bord, eller på havna, hadde lagt merke til en passasjer med båt. John måtte innrømme at han hadde vært med «Hellevik». En stund prøvde han å legge skylda på Peder, og sa at han hadde rodd vekk i panikk for å redde livet. Men så fortalte han sannheten. Den grufulle historien sto i avisene dagen etter.
Taus tid
Ingen av de omkomne ble noen gang funnet. Pauls kone fikk tilbake gifteringen hans, det var alt. Det var ikke rart det ble svart i Hellevika.
Sonet 15 år
Trippeldrapsmannen fra Vikna ble i desember 1951 dømt til livsvarig fengsel, med ti års sikring.
Som motiv for drapene oppga han at han trengte penger til reparasjon av husene på gården. Han hadde fått for seg at det kunne være 2-3000 kroner om bord på skuta. Vitner beskrev ham som «lite energisk og uinteressert» i driften av småbruket, som hans svigermor eide.
De rettspsykiatrisk sakkyndige konkluderte med at 27-åringen hadde varig svekkede sjelsevner, men at han ikke var sinnssyk i gjerningsøyeblikket. I likhet med familiene til de tre ofrene, gikk også hans egen i oppløsning. Ifølge en artikkel i Årbok for Namdalen, døde kona hans kort tid etter dommen. De tre barna og svigermoren havnet på andre kanter av landet.
John sonet dommen på Botsfengselet i Oslo. Han ble løslatt i 1965. Han bosatte seg senere i Haugesund, hvor han døde i 1997.
– Paul hadde bygd opp bedriften gjennom et helt liv. Plutselig var både han og sønnen som skulle overta driften, borte. Oppå den dype sorgen over å miste noen på den måten, kom de økonomiske konsekvensene, sier Dag Håkon Hellevik.
Da drapsmannen senket skuta for å skjule forbrytelsen, gikk også selve grunnlaget for familievirksomheten til bunns. Ombyggingen av skuta hadde vært viktig for å sikre fremtiden, men den kostet også så mye at Hellevik måtte prøve å spare inn der han kunne. Han stolte på sjømannskapet, og knep inn på forsikringspremien. De etterlatte sto igjen med et tap på over 50 000 kroner. Tragedien og følgene gjorde inntrykk, og året etter kunne Nordlandsposten fortelle om en stor innsamlingsaksjon til inntekt for de berørte familiene. Småbruket ble drevet videre. Klippfisken var imidlertid borte for godt fra svabergene.
En kollektiv taushet la seg over nabolaget. I mange år visste Dag Håkon Hellevik, som ofte tilbrakte feriene hos slekta der, ingenting.
– Ingen sa noe. Jeg var 16 år da jeg første gang, via omveier, fikk høre om det. Selv da ble det bare mumlet noe om en båt som hadde gått ned. Det var en måte å takle sorgen på. Å stenge den ute. Det tjente ingen hensikt å si noe, sa faren min senere. «Hvis mamma var i nærheten, begynte hun bare å gråte, og jeg følte ikke noe behov for å snakke med noen andre om det, heller», forklarte han.
Dag Håkon Hellevik har lensmannens gamle liste over det totale utbyttet av rovmordene på Folda. Fra sigarettpapir til færing. Lensmannen anslo at den totale verdien på beslaget var rundt 1100 kroner. I tillegg hadde John dagen etter hjemkomsten vært inne i Rørvik og betalt noe gjeld, og kjøpt en vannlås og noen rør.
Mange liv var ødelagt for småpenger.
Brev fra drapsmannen
Fem år etter trippeldrapene kom det et brev til Jenny Hellevik, enken etter Paul.
Det var fra sognepresten i Bodin, og inneholdt en henvendelse han «kviet seg for å bringe videre». Drapsmannen hadde kontaktet ham. Han ville søke om benådning, og ønsket seg en uttalelse fra de dreptes etterlatte om at de ikke ville motsette seg det. Da ville sjansen øke for å få søknaden imøtekommet når det ble aktuelt, formidlet sognepresten. Fem av barna hennes og enken etter Guttorm Marvoll mottok samme brev.
Håkon Hellevik var den eneste som svarte.
– Han skrev at dommeren i 1951 hadde sagt at det var fare for gjentagelse, og hvis det stemte, burde han fortsette å sitte inne. Da var det ikke noen fare for at andre familier måtte gjennomgå det samme, forteller sønnen hans, Dag Håkon Hellevik.
Familien oppfattet aldri drapsmannen som noen angrende synder. To av familiemedlemmene var til stede i Lagmannsretten. Ole, som mistet faren og broren, fulgte rettssaken i lag med svogeren Johan.
– Han sto og forklarte seg som om han snakket om helt dagligdagse ting. Han var helt følelseskald, mente Ole Hellevik. Journalistene som var til stede, istemte. Han virket forbausende rolig og uberørt, skrev Adresseavisens mann. Nordlandsposten trakk frem den friske hudfargen og de frie bevegelsene, og påpekte at tiltalte ikke så spesielt avskrekkende ut.
Men forklaringen hans var som fra en skrekkfilm. Han fortalte at han allerede dagen etter drapene hadde brukt noe av pengene på å legge inn vann.
– Tenkte De ikke mer på det De hadde gjort? spurte aktor.
– Jo, litt. Men litt utpå dagen sluttet jeg å tenke på det, og arbeidet som vanlig på gården, svarte han.
