Borte-boerne
Eventyrlystne nordmenn kastet seg inn i den fremmede krigen. Flere måtte betale en skyhøy pris
De norske eventyrerne kastet seg inn i krigen for fremmede makter på et fremmed kontinent. Prisen for deltagelsen i den brutale krigen ble død, skader og fangenskap − og umenneskelige valg.
Flaksen måtte ta slutt for den eventyrlystne løytnanten Ingvald Schrøder-Nilsen fra Molde.
Så sent som dagen før hadde han kommet helskinnet fra fiendtlig kryssild. Fire kulehull − to i trøya, ett i hatten og ett gjennom bukselinningen, vitnet om at det hadde vært nære på.
Men denne dagen i slutten av september 1901 rant hellet ut. Under et rekognoseringsoppdrag i Sør-Afrikas høyland ble Schrøder-Nilsen tatt til fange. Som norsk offiser i tjeneste for nederlandskættede boere, tatt til fange av britiske soldater, ble han tvunget til gjør et valg:
For Schrøder-Nielsen innebar valget å begå forræderi eller bli henrettet.
Meldte seg til tjeneste
Ingvald Schrøder-Nilsen hadde kommet til Cape Town i Sør-Afrika i 1898. Han fant seg raskt til rette blant lokalbefolkningen i Den Sydafrikanske Republikk og Oranjefristaden som stammet fra Nederland, de såkalte boerne. Men samtidig fikk han nærkontakt med den ulmende konflikten med britene, som hadde base i og rundt Johannesburg lenger nord i det enorme landet.
Boere og engelskmenn hadde allerede vært i åpen væpnet konflikt. I 1881, i det som senere ble kalt Den første boerkrigen, hadde boerne vunnet. Men konflikten var langt fra løst. Rivalisering om innflytelse, friheter og rettigheter i det ressursrike landet fortsatte. Og da britene i 1899 kunngjorde at de ville danne en sørafrikansk union under det britiske imperiet, boerrepublikkene medregnet, smalt det igjen.
11. oktober 1899 startet det som i historiebøkene kalles Boerkrigen.
Mange nordmenn hadde allerede bosatt seg i det sørlige Afrika, og majoriteten av dem holdt til i boerkontrollerte områder. De fleste nordmenn støttet derfor boerne, og ble innrullert i en egen avdeling; «Skandinaviens Korps».
Ikke lenge etter etableringen i 1899 økte antall væpnede skandinaver fra 65 til 113. På det meste var det 13 norske infanterister i korpset.
Blant dem var løytnant Ingvald Schrøder-Nilsen.
Uten bedøvelse
Nordmennene kom raskt i kamp. I desember 1899 hadde boerne tatt stilling ved foten av Magersfontein-fjellet. En forpost ble dessuten etablert en kilometer ut i slettelandskapet. En norsk emigrant fra Drammen, Olaf Nilsen, var en av de 58 skandinavene som ble sendt ut til boerhærens forpost. Korpset hans var allerede kjent for sin aggressivitet og kampglød.
Nordmenn i boerkrigen
Totalt tjenestegjorde over 500 skandinaver, blant dem ca. 100 nordmenn, på begge sider i boerkrigen fra 1899–1902.
Mens nordmenn bosatt i Transvaal gikk inn i krigen på boernes side, var en god del skandinaver bosatt i Johannesburg, som ved krigens utbrudd var under britisk militær kontroll. De britiskvennlige skandinavene var aldri mange nok til å utgjøre et eget kompani, og skandinaver som vervet seg ble derfor satt i ulike regimenter i de britiske styrkene. Det finnes ingen oversikt over hvor mange av disse som var nordmenn, eller hvordan det gikk med dem i krigen.
Britene var hevnlystne etter et tidligere tap, og angrep i stor stil. Olaf Nilsen ble tidlig i slaget skadet i benet av en britisk kule. I flere timer lå han i den brennhete solen, og var henvist til å maktesløst se på hva som skjedde på slagmarken.
Til slutt måtte våpenbrødrene hans trekke seg tilbake til hovedstyrken ved fjellet. Nilsen ble liggende igjen som eneste overlevende. Rundt ham lå døde nordiske emigranter som hadde gitt sitt liv for boernes frihet.
Nilsen ble tatt til fange og fraktet til et britisk feltlasarett der han fikk medisinsk hjelp. Lasarettet var imidlertid gått tom for bedøvelse. Derfor, da det ble konstatert at Nilsens ben ikke kunne reddes, måtte det amputeres uten bedøvelse.
«Olaf Nielson was a true viking», noterte den britiske feltlegen i sin almanakk.
Men det var for sent. Senere samme dag, 12. desember 1899, døde Nilsen av blodtap og utmattelse.
Slaget ved Magersfontein endte med boersk og skandinavisk nederlag. 17 skandinaviske soldater falt, hvorav tre nordmenn. Blant de falne i Skandinaviens Korps var også dets grunnlegger og øverstkommanderende, svenske Johannes Flygare. Han ble funnet med fem kuler i kroppen.
Såret fem ganger
En mindre gruppe skandinaver kjempet på boernes side utenom Skandinaviens Korps. Axel Onsum fra Kristiania tilhørte denne gruppen. I sitt første sammenstøt med britiske styrker ble han skutt i hoften, men var tilbake på slagmarken etter kort tid. Han skulle bli såret fem ganger i løpet av sin krigstjeneste.
Onsum måtte ha hatt spesielle kvaliteter, for han ble adjutant til boer-generalen Louis Botha. I tillegg sendte nordmannen lange artikler til Morgenbladet hjemme i Norge. Noen av dem omhandlet tiden etter at han ble såret og tatt til fange i januar 1901. Som eneste nordmann ble Onsum sendt til en leir med tusen fanger nord for Lisboa i Portugal.
Etter noen måneder kunne Morgenbladets lesere merke et skifte i Onsums syn på boernes kamp. Nå var boerne etter hans mening bare latsabber som gjorde hva som helst for litt portugisisk vin.
«Boerne er tapre nok, men kan de få andre til å gå i sitt sted, forblir de helst i liggende stilling for å dyrke egen sløvhet», skrev Onsum.
Han hevdet dessuten bittert at «boersk unnaluring» hadde sendt mange skandinaver i døden i løpet av krigsårene.
Bevitnet henrettelse
Moldenseren Ingvald Schrøder-Nilsen skar klar av både kuler, skader og fangenskap helt til slutten av september 1901. Men da gikk altså boernes norske løytnant i britenes felle under rekognosering ved Rustenburg vest for Pretoria.
Schrøder-Nilsens offisersgrad gjorde ham svært interessant for britene, som målrettet forsøkte å bryte nordmannen ned psykisk. Verst var det at han ble tvunget til å bivåne henrettelsen av sin gode venn Piet Schuil. Schrøder-Nilsen skulle aldri glemme vennens tapperhet den siste natten i live og foran den seks mann sterke pelotongen dagen etter.
«Treff godt!» var hans siste ord. Så braket skuddene, og Schuil falt sammen i en voldsom krampetrekning.
For den sjokkerte Schrøder-Nilsen var problemet at han ikke bare var fange, men dessuten anklaget for å ha skutt to sårede britiske offiserer på slagmarken. Dette benektet han bestemt. Men det så avgjort ikke bra ut for den norske boerløytnanten.
Forhørene ble ledet av en major Brown, en tettbygd mann med grå, kalde øyne og gråsprengte mustasjer. Etter lange og intense forhør var Brown fortsatt usikker på hva han skulle gjøre med nordmannen. Det ble telegrafert til selveste Herbert Kitchener, britenes øverstkommanderende i Sør-Afrika (og senere Storbritannias forsvarsminister), med spørsmål om hva man skulle gjøre.
«Still ham for krigsrett. Jeg bekrefter en hvilken som helst dom», lød svaret fra Kitchener.
Slapp henrettelse
Etter hvert fikk major Brown åpenbart mer sans for sin veltalende og sympatiske norske fange. Han trodde stadig mer på Schrøder-Nilsens forklaringer, og forhørene gled over i nesten gemyttlige samtaler. Nordmannen ble sågar tilbudt tjeneste i britenes hær.
Schrøder-Nilsen avslo, og la til at det ville være forræderi. Major Brown så mer praktisk på tingene:
«Det er ikke hver dag vi har den ære og fornøyelse å fange en som Dem, og De vet selvfølgelig at De har kjempet for en tapt sak. Den største tjeneste De kan gjøre dette ulykkelige land er å bidra til at krigen får en ende jo før jo heller. Det er det jeg byr Dem anledning til å være med på».
Majoren ga Schrøder-Nilsen tre dager å tenke over hvorvidt han ville velge britisk uniform – eller døden.
Etter betenkningstiden ga Schrøder-Nilsen beskjed om at han foretrakk å dø fremfor å forråde sine kamerater.
Noen henrettelse ble det imidlertid aldri, uten at det ble gitt noen forklaring. I stedet ble Schrøder-Nilsen sendt til flere fangeleirer. Først i Pretoria og Ladysmith, og siden til Bermuda, hvor han satt til krigens slutt. Det var en skjebne han delte med mange. Tusener av boerfanger ble sendt til leire i britiske Bermuda, Ceylon, India, St. Helena (øy i Sør-Atlanteren) – og Portugal (etter spesiell avtale mellom de to kolonimaktene).
Hjemreise
Axel Onsum fra Kristiania ble etter boerkrigens slutt løslatt fra fangenskapet i Portugal, og reiste tilbake til gården sin i Transvaal i Sør-Afrika. Men forholdet til boerne var ødelagt. Noen få år senere returnerte Onsum til Norge.
Også Ingvald Schrøder-Nielsen var ferdig med Sør-Afrika etter at han ble løslatt fra britisk fangenskap. Tilbake i Norge startet han en karriere i Televerket. Men ferdig med å krige var han ikke. I en alder av nesten 70 år, tok han del i den norske motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten.
Dyr lærdom for britene
Rike forekomster av gull og diamanter lå i potten.
Da det britiske imperiet barket sammen med boerrepublikkene Transvaal og Oranjefristaten under Boerkrigen fra 1899–1902 stilte boerne med 40 000 mann, en hær som økte til det dobbelte i løpet av krigen.
Den britiske hæren i Sør-Afrika var langt fra krigsklar. De 27 000 britene var dårlig trent og dårlig ledet, men forsterkninger ble sendt fortløpende. Til slutt talte britenes hær 500 000 mann.
Sommeren 1900 gikk boerne over til geriljakrigføring. Overraskende angrep ødela britenes jernbaner, broer og depoter, og isolerte styrker ble nedkjempet. Britene møtte en godt skjult fiende som åpnet sterk ild på nært hold, og deretter galopperte vekk alt hva remmer og tøyler holdt.
En hel verden regnet med at striden ville bli avgjort i britenes favør i løpet av noen måneder, men det tok verdens mektigste makt nesten tre år å nedkjempe den lurvete boerhæren. Geriljakrigen ble tidenes lærepenge for britene.
Til slutt ble britenes overmakt likevel for stor, og den 31. mai 1902 måtte boerrepublikkene anerkjenne Storbritannias overhøyhet.
Kilder: Blant boerne i fred og krig. Ingvald Schrøder-Nilsen, 1925. Norwegian prisoners in the second Anglo-Boer war. Frederick Hale, 2000. I. Schrøder-Nilsen. Pieter Labuschange, 2013.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 25 2022
Denne saken ble første gang publisert 18/05 2022, og sist oppdatert 11/12 2022.
