Soldaten som nektet å dø

Han ble skutt i ansiktet, hodet, magen, ankelen, beinet, hoften og øret. Han overlevde to flykrasj, rømte fra en fangeleir ved å grave en tunnel og bet av sine egne fingre da en lege nektet å amputere dem.

Ja, den britiske krigshelten Sir Adrian Carton de Wiart var ikke som andre britiske soldater.

Å oppsummere Carton de Wiart krigskarriere på noen få linjer er vanskelig, men under kommer et lite utdrag av livet til kanskje historiens tøffeste mann.

Mislikte skolen - verver seg til hæren

Adrian Carton de Wiart blir født inn i en velstående familie i Belgia i 1880, men han tilbringer store deler av barndommen i England grunnet foreldrenes tilknyttning til landet. Da de Wiart er seks år gammel, dør moren. Etter dødsfallet, bestemmer Adrians far seg Leon for å flytte hele familien til Cairo i Egypt, hvor faren kunne utøve internasjonal lov.

Etter noen år i Egypt, hvor Adrian blant annet lærer seg å snakke arabisk, bestemmer faren og stemoren å sende den da 11 år gamle gutten på kostskole i Storbritannia.

Unggutten er ikke spesielt sterk akademisk, men klarer allikevel å komme seg inn på jusstudier på Balliol College i Oxford. På høyskolen viser det seg raskt at Carton de Wiart ikke har samme sans for studier og advokatyrket som sin far.

Etter en rekke dårlige eksamensresultater orker han ikke lenger studentlivet. Han droppet ut av Balliol College og verver seg til den britiske hæren under falskt navn og alder. Adrian oppgir at han er 25 år gammel, da han i realiteten knapt har fylt 20 år. I den britiske hæren går han under navnet «Trooper Carton».

«Trooper Carton» blir sendt til Afrika for å kjempe i den store boerkrigen, men den unge belgisk-britiske unggutten får et brutalt møte med krigens realiteter. Tidlig i konflikten blir han skutt i magen og skrittet, noe som fører til at han blir sendt hjem til England.

Det er først da Adrian er tilbake i England at hans virkelige identitet blir avslørt.

Adrians far Leon, som fortsatt arbeider i Cairo, har ikke den fjerneste anelse om at sønnen har utkjempet krig noen tusen kilometer sør på kontinentet. Han trodde sønnen fortsatt studerte i Oxford.

Til tross for at han er rasende over juniors valg, lar Leon sønnen fortsette sin karriere i hæren, men først etter en ny, kort periode på universitetet. Det tar dog ikke lang tid før de Wiart er på vei ut i strid igjen. Så raskt han er på beina etter skadene han pådro seg i Den store boerkrigen, blir de Wiart sendt tilbake til Sør-Afrika, før han så blir stasjonert i India.

Da første verdenskrig bryter ut, er de Wiart på vei til Britisk Somaliland, hvor britene ligger i krig med den somaliske stammelederen Mohammed Abdullah Hassan. Blant britene er Hassan bedre kjent som «Gale Mullah».

Og det er i Somaliland legenden om Sir Adrian Carton de Wiart virkelig begynner å ta form.

Under stormingen av et fort blir de Wiart skutt to ganger i ansiktet. Han mister venstre øyet og deler av øret. På grunn av disse skadene, går de Wiart med en svart lapp over det tapte øyet livet ut.

Etter å ha blitt skutt en tredje gang, ville nok de fleste av oss ha levert inn uniformen og lagt geværet på hylla.

Heldigvis for Storbritannia er ikke de Wiart som alle andre.

Han børstet bare av seg sanden fra Somaliland, pakker utmerkelsen «Distinguished Service Order » i kofferten og setter seg på første skip med retning mot Frankrike og førte verdenskrig.

På vestfronten leder han tre forskjellige bataljoner i kampen mot tyskerne, noe som vil koste militærmannen dyrt.

I løpet av første verdenskrig blir den engelske gentlemannen skutt syv ganger.

I slaget ved Somme blir han skutt i hodet og i ankelen. I slaget ved Passchendaele i Belgia blir han skutt i hoften. I Cambrai er det beinet som får smake på bly, mens i Arras flyr en kule igjennom det ene øret.

Det hele topper seg da de Wiart mister venstre arm etter å ha blitt truffet av noen granatsplinter, men først etter at han selv har revet av sine egne fingre da legen nekter å amputere dem.

Til slutt blir den skadete soldaten sendt tilbake til England hvor han blir forfremmet til major av 4th Royal Irish Dragoon Guards.

Etter krigen får han på nytt en rekke utmerkelser for sin krigsinnsats, men de Wiart er så vidt i startgropen på sin utrolige militærkarriere.

Ingen selvskrytskryt

Man skulle kanskje tro at en mann som har flere utmerkelser enn Ole Einar Bjørndalen har OL-medaljer er en arrogant og selvopptatt fyr.

Historien skal dog ha det til at advokatsønnen de Wiart er en beskjeden kar, i hvert fall når det kommer til egne bragder. Da han ga ut selvbiografien «Happy Odyssey» i 1950, nevner han ikke med et ord at han på et tidspunkt var blant de yngste i den britiske militærhistorien til å motta Viktoriakorset. De Wiart var 36 år gammel da han fikk den høyeste utmerkelsen en soldat kan tildeles for tapperhet, men det er forlaget som må skrive inn et paragraf om bragden i bokens hans.

På den annen side nevner krigshelten ei heller sin kone eller to døtre med et ord i boken. En skikkelig mannemann der altså.

Blant sine medsoldater blir de Wiarts beskrevet som «en herlig fyr med mye humor og som uten tvil besitter verdensrekorden i banning».

Oppdrag Polen

Etter å ha rundjult Trippelalliansen i første verdenskrig, blir de Wiart sendt til Polen av britiske myndigheter for å lede den britiske militærmisjonen i landet. Målet er å hjelpe Polen å bygge seg opp etter krigen, samt hjelpe og være konsulent i Den polsk-ukrainske krigen. De Wiart blir raskt en populær mann i landet.

Han hjelper blant annet til da Den røde armé hamrer på portene til Warsawa i 1920. De Wiarts er en sterk motstander av kommunismen og hans intense hat mot idelogien blir ikke bedre etter et tog han befinner seg på blir angrepet av kavaleriet til Den røde armé.

Mens toget enda er i fart, foregår det en væpnet kamp mellom den britiske ringreven og kavaleriet. De Wiart kommer seirende ut av det takket være pistolen sin, men i et øyeblikk ser det stygt ut for krigshelten. Midt under skuddvekslingen faller de Wiart av toget, men på mirakuløst vis klarer han å komme seg raskt nok om bord igjen.

Jakter på villsvin - med spyd

Det blir til slutt Polen som går seirende ut av konflikten. Den britiske soldaten blir igjen for på ny hjelpe landet komme seg på fote militært og med det internasjonale diplomatiet.

Etter å ha tilbragt størsteparten av sitt voksne liv i uniform, pensjonerer Adrian Carton de Wiart seg i desember 1923. Ranken hans er da generalmajor. De Wiart er 43 år gammel.

En lengre militær - og politisk karriere i Polen har gjort han til en respektert mann i landet, og den pensjonerte generalmajoren får tilgang til et større gods i området mellom dagens Hviterussland og Ukraina.

Store deler av pensjonisttilværelsen bruker han på jakt og fiske. En favoritt er villsvinjakt med spyd.

For hvem trenger gevær?

Tilbake i tjeneste

Men krig ser ut til å forfølge de Wiarts liv, og da tyskerne invaderer Polen i 1939 blir den pensjonerte krigshelten gjeninnsatt som sjef for den britiske militærmisjonen i landet.

Etter han nesten egenhendig redder stumpene av det polske forsvaret og marinen, må han til slutt rømme landet. Med både tyske og sovjetiske styrker i hælene og falske pass i lommen, setter han og deler av den polske regjeringen snuten mot den rumenske grensen.

På veien mot trygghet blir konvoien angrepet av tyske Luftwaffe, men nok en gang har de Wiart flaksen på sin side. Kona til en av hans medhjelpere blir drept, men den britiske gentlemannen slipper uskadd unna.

Tilbake i Storbritannia får den nå 60 år gamle krigsveteranen ansvaret for å lede en sammensatt gruppe av britiske og franske styrker i kampen om å gjenvinne Trondheim. Planen er at de Wiart skal lage base i Namsos og angripe fra nord, samtidig som allierte skip angriper byen langs kysten med støtte fra sør.

Planen er hurtig satt sammen, og oddsen taler imot operasjonen lenge før noen forlater de britiske øyene. Allerede på flyreisen til Namsos holder det på å gå galt.

Da flyet går ned for landing, blir det angrepet av et tysk kampfly. Flere soldater blir skadet og gruppen mister mye verdifullt utstyr.

Til tross for mangel på våpen, proviant og ski, leder de Wiart sine menn over fjellene og mot Trondheim. Da intet alliert skip dukker opp og tyske styrker nærmet seg, innser de Wiart at operasjonen er mislykket.

Med over 40 års erfaring fra mildt sagt farlige militære situasjoner, klarer de Wiart utrolig nok å få alle sine menn trygt ut av Norge.

Flykrasj

I 1941 ber Jugoslavia Storbritannia om militærhjelp i kampen mot den kommende tyske invasjonen. Storbritannia sender en ny militærmisjon, selvfølgelig ledet av én av deres mest betrodde menn.

Men for den som trodde at skjebnen ville gjøre krigen litt enklere for nå 60 år gamle de Wiart, må tro om igjen.

Etter at flyet hans har fylt drivstoff på Malta, svikter begge motorene over Middelhavet. Flyet krasjlander i havet litt over én og en halv kilometer utenfor kysten til det italienskkontrollerte Libya.

De Wiart blir slått bevisstløs i dét flyet krasjer i sjøen, men det kalde vannet vekker han brått til live. De overlevende i flyet rekker å komme seg ut av farkosten før det synker.

Med en arm og ett øye, svømmer generalmajoren og hans medsoldater til land. Her blir de alle tatt til fange av italienske myndigheter og sendt til fangeleir i Italia.

Krigsveteranen er en høyprofilert fange og har allerede (ikke overraskende) legendestatus blant de allierte fangene. Han blir derfor overført til en fangeleir for offiserer i Toscana.

Her møter han og blir raskt venn med en rekke andre britiske offiserer. Sammen planlegger de å rømme fra leiren.

Flere forsøk blir gjort, blant annet et hvor gjengen bruker syv måneder på å grave en tunnel. Ett rømningsforsøk er vellykket, men friheten er kortvarig.

I åtte dager klarer de Wiart å holde seg skjult fra myndighetene forkledd som en italiensk bonde.

Dette til tross for at han: A) ikke snakker ett ord italiensk, B) er 61 år gammel, C) går rundt med en meget avslørende øyelapp og D) har bare én arm.

Med tanke på at han befinner seg i tjukkeste Italia med et ansikt dekket av en rekke arr er det utrolig at det tar flere dager før avslører og fanger  ham.

Ironisk nok hadde den gamle ringreven fått utstedt en hjemsendelse av italienske myndigheter grunnet hans høye rang og mange militære skader. Beskjeden om hjemsendelsen ankom leiren først etter at de Wiart hadde klart å rømme.

Det er uansett lite trolig at 61-åringen hadde takket ja til hjemsendelsen. Hadde han gjort det, var et av kravene ingen videre deltakelse i krigen.

Etter to år i fangeleir, blir generalmajoren sluppet fri i 1943. Italienerne vil ut av alliansen med tyskerne og ønsker at de Wiart skal bringe beskjeden tilbake til britiske myndigheter.

August 1943 kommer soldaten endelig hjem til Storbritannia.

Diskuterte med Mao

Ferien varer dog ikke lenge. Rundt en måned etter hjemkomsten møter han statsminister Winston Churchill som forteller de Wiart at han ønsker å sende ham til Kina som hans personlige representant.

Churchill og de Wiart er gamle venner og kjempet blant annet sammen i Den store boerkrigen over 30 år tidligere.

De Wiart takker ja til tilbudet og tilbringer sine siste profesjonelle år som politisk observatør i Asia. Han rapporterer direkte til den britiske statsministeren om den spente situasjonen i verdensdelen, spesielt om den økende makten til kommunistene i Kina.

De Wiarts gadd sjeldent å skjule sitt hat overfor kommunisme. Ifølge den britiske historikeren Max Hastings, skal generalmajoren ofte ha omtalt Mao som «en galning».

En historie skal ha det til at de Wiart avbrøt Mao midt under en tale, bare for så å kritisere hans manglende militære motstand mot de japanske styrkene i landet. De Wiart mente Maos manglende vilje til å kjempe mot japanerne skyltes interne politiske stridigheter, og ikke mangel på militær styrke.

Ifølge historien skal Mao ha blitt stille noen sekunder før han brøt ut i latter.

Endelig pensjonist

I 1947 er det over for mannen med hva som må være verdens største og mest hårete brystkasse.

66 år gammel takker krigsveteranen nei til en fast jobb som diplomat i Kina og pensjonerer for siste gang.

Det var på tide å reise hjem til Storbritannia.

Man skulle kanskje tro at de Wiart hadde hatt nok uflaks for en mannsalder, men utrolig nok var det enda litt igjen i universet. På et besøk til en kamerat i Burma på hjemturen, klarer den enarmede og enøyede pensjonisten å skli i en trapp.

66-åringen blir slått bevisstløs og brekker ryggen, men overlever. Han blir sendt til England for operasjon og kommer seg heldigvis til hektene igjen.

I 1949 dør de Wiarts kone grevinne Friederike Maria Karoline Henriette Rosa Sabina Franziska Fugger von Babenhausen. To år senere har 71-åringen funnet seg en ny kone. Den utkårete er den 23 år yngre Joan Sutherland. Sammen flytter de til den lille byen Killinardish i Irland. Her tilbringer de Wiarts dagene med jakt og fiske.

I 1963 er det begivenhetsrike livet til kanskje historiens største tøffing over. 88 år gammel dør Sir Adrian Carton de Wiarts.

Så hva har en mann som har opplevd to verdenskriger, blitt skutt utallige ganger, mistet den ene armen, mistet et øye, overlevd flykrasj og sett mer faenskap enn det er mulig å forestille seg å si om krigen?

«Frankly, I enjoyed the war», som han skrev i selvbiografien.

(Kilder: Wikipedia, The Daily Mail, Store Norske Leksikon, Complex, Return of Kings, Bad as of the week, Oxford DNB)

Lik oss og del gjerne på Facebook!

Denne saken ble første gang publisert 19/02 2014, og sist oppdatert 11/12 2022.