Boerkrigen
Over 100 nordmenn var med og kjempet i Boerkrigen mellom 1898 og 1902.
På slutten av 1800-tallet drev europeiske stormakter et kappløp om å tilegne seg innflytelse over størst mulige deler av Afrika. Motstanden i de afrikanske landene ble raskt og enkelt slått ned, ofte blodig og brutalt, men etter hvert kom det også til sammenstøt mellom de europeiske nasjonene. Otto von Bismarck kalte sammen til en konferanse mellom de europeiske statene i 1884, for å unngå at kappløpet om Afrika skulle føre til en europeisk storkrig, og her ble Afrika rett og slett delt opp. Fullstendig uten hensyn til etniske eller geografiske forhold. Noe som den dag i dag er kilde til utallige konflikter.
Sør-Afrika var på denne tiden en del av det britiske imperiet, men nederlandske settlere, kalt boere, hadde lenge vært i konflikt med britene. Allerede i 1652 hadde det nederlandske ostindia-kompaniet etablert det som ble forløperen til Cape Town, og det ble konflikter da britene besatte Kapp-kolonien på begynnelsen av 1800-tallet. Etter hvert forbød britene slaveri, som boerne så på som deres gudegitte rett, og dette førte til at mange av boerne brøt opp og reiste nordover i landet.
Etter at det ble funnet først gull, og senere diamanter, i Sør-Afrika, blusset konflikten mellom boere og briter opp igjen, og den første boerkrigen (1880 - 1881) - Transvaalkrigen - endte med at boerne fikk sitt eget område, nettopp Transvaal.
På grunn av de store rikdommene reiste en rekke europeere til Sør-Afrika i disse årene, også mange nordmenn. Noen av dem bosatte seg i områder der boerne styrte, mens andre sluttet seg til britiske områder.
I 1898 blusset konflikten opp igjen for fullt, og den andre boerkrigen begynte. Den norske kolonien i Natal stilte opp på britisk side, mens det ble opprettet et frivillig skandinavisk korps på omkring 250 mann på boernes side.
Krigen varte i fire år, til 1902, og endte med full seier til britene. De var langt overlegne når det kom til antallet soldater, noe tapstallene tilsier: 22000 briter falt, mens bare 4000 på boernes side. Man regner med at omtrent 80000 kjempet for boergeriljaen på det meste, mens britene hadde en halv million soldater i Sør-Afrika. Britene ble for øvrig kjent for å opprette konsentrasjonsleire for kvinner, barn og andre som ikke var med i strid, og sperret på det meste oppimot 200000 inne i disse leirene. Mange døde av sult mens de satt sperret inne på denne måten, noe britene fikk mye kritikk for.
I neste ukes Vi Menn kan du lese mer om norske bidrag til konflikten, deriblant den fantastiske historien om Hilmar Brudevold fra Ørsta, sjømannen som stakk av etter en krangel med kapteinen i 1862. Derfra til plantasjearbeider, plantasjeeier i Durban (plantasjen Eidsvold), og så militsleder (mot "pågående" zuluer). Etterhvert med en afrikanisering av navnet, som ble til Bru-de-Wold (sic).
Det var urolige tider, og han ble snart innrullert i den britiske kolonihæren, hvor han gjennom tre kriger og flere skader raskt steg i gradene. Han ble pensjonert i 1907 som regimentsjef og oberst, høyt dekorert av den engelske kolonimakten. Det bladet finner du i butikkene fra mandag, eller du kan kjøpe digital tilgang gjennom Flipp.
Denne saken ble første gang publisert 26/02 2016, og sist oppdatert 02/05 2017.