Bunadsgeriljaen:
Et kraftsymbol i 150 år: – Det er en nesten magisk kraft i bunadene
For over hundre år siden kunne du bli spyttet på om du gikk med bunad i byen. Du ble sett på som en opprører. Fortsatt blir bunaden brukt politisk; nå viser Bunadsgeriljaen muskler under broderiene.
På slutten av 1800-tallet begynte jenter fra bygder og folkehøyskoler å gå med bunad i byene.
Reaksjonene var sterke. De ble sett på som radikale. Viste de seg i byen med bunad, kunne de oppleve å bli spyttet etter.
Innvandrerfrykt
– Frykten for bondekulturen var datidens innvandrerfrykt. Det at noen ønsket å gjeninnføre bøndenes språk og klesdrakt i Norge, ble sett på som en demonstrasjon mot samfunnets elite og ikke minst unionen med Sverige. Men «opprørerne», både menn og kvinner, lot seg ikke skremme. De samlet seg og danset folkedans eller marsjerte gjennom Kristianias gater i bunadene sine. Det må ha sett ut som store brudefølger! Til stor ergrelse for borgerskapet i hovedstaden, sier kulturhistoriker Anne Kristin Moe.
Etter unionsoppløsningen i 1905 ble Hardanger-bunaden opphevet til selveste nasjonaldrakten og fikk navnet «Nasjonalen». Den var blitt mye brukt av kunstnere under den nasjonalromantiske perioden, blant annet i maleriet Brudeferd i Hardanger av Tidemand og Gude.
Bunad ble veldig populært i alle samfunnslag, og over hele landet begynte kvinner å sy sin egen Hardanger-bunad, eller noe som lignet.
– Den ble et kraftsymbol på norsk selvstendighet og norsk kulturell identitet. Slik gikk bunaden fra å være radikal og opprørsk til å bli nasjonalt samlende, forteller Moe videre.
Les også: Her er de fineste kongelige bunadene
Feiring og kamp
Etter krigsårene 1940–1945 ble bunaden igjen et aktuelt klesplagg. Den fikk på ny en sterk symbolsk betydning. Etter fem år under tysk okkupasjon ønsket nordmenn å feire frigjøringen. Det var da bunad-bruken virkelig eskalerte.
Det neste høydepunktet for bruk av bunad for å markere noe politisk, kom på 70-tallet, etter at folkeavstemningen om EF-medlemskap endte i et nei. Dette tiåret ble bunaden mye brukt for å revitalisere distriktspolitikken. Bunader ble laget fra stadig mindre steder i Norge.
Under åpningsseremonien for OL på Lillehammer i 1994 gikk menn og kvinner kledd i rekonstruksjoner av tradisjonelle folkedrakter foran utøverne. Bare bunadene som bygget på norsk folkedrakttradisjon, skulle vises frem. Selvsagt førte det til mange protester og avisskriverier om at ikke alle landets bunader fikk være med.
Sissel Kyrkjebø sang «La ilden lyse» i rekonstruert bunad fra Sogn.
Les også: Menn: Ikke gjør disse bunadstabbene!
Bunads-geriljaen
Det er ikke lenge siden bunaden på ny sto sentralt i kampen for noe.
I 2019 ble den en skikkelig kamp-uniform igjen, da kunstner og tobarnsmamma Anja Cecilie Solvik (46) startet Bunadsgeriljaen.
Anja fikk bunaden sin til 40-årsdagen av ektemannen. Da hun tok den på for første gang, så hun i ektemannens rørte blikk hvilken kraft plagget hadde. Hun følte det selv også. Bunaden gjorde noe med henne, og det er grunnen til at hun valgte plagget som «kampdrakt» for å protestere mot nedleggelsen av fødeavdelingen i Kristiansund. Det var her hun selv ble født, og det er herfra bunaden hennes kommer.
Massiv respons
1. april 2019 la hun ut et bilde av seg selv på sosiale medier utenfor fødeavdelingen, iført bunad og med et kroppsspråk som signaliserte «ligg unna!». Hun oppfordret kvinner til å bli med på protesten ved å ta på seg bunaden og la seg avfotografere strategiske plasser på Nordmøre.
Tre dager senere eksploderte responsen. Kvinner og menn fra hele landet ville være med og kjempe for lokale fødeavdelinger, og flekset muskler i bunadene sine på Facebook og Instagram.
I motsetning til de bunadkledde på 1800-tallet, ble de ikke spyttet etter, men tvert imot heiet på.
Les også: Slik fjerner du flekker på bunaden
Dette har Bunadsgeriljaen oppnådd
23. februar fikk Bunadsgeriljaen en viktig seier i sin kamp for å bevare fødeavdelingen i Kristiansund. Stortinget ba da regjeringen sørge for at Helse Møre og Romsdal HF
tilføres de nødvendige faglige og økonomiske ressursene
til å sikre forsvarlig drift av fødeavdelingen i Kristiansund, og informere Stortinget på egnet måte.
Dette har Bunadsgeriljaen kjempet for siden starten i 2019. De har deltatt på høringer i Stortinget, laget analyser, syklet landet på langs i bunad, rodd en høygravid kvinne fra Smøla til Kristiansund, aksjonert og holdt appeller foran Stortinget, vært i dialog med statsministeren, helseministeren og våre folkevalgte på Stortinget.
De fikk også endret planene om ett sykehus på Helgeland. I dag er de 94 000 medlemmer. De har samlet inn tusenvis av underskrifter og over 150 000 kroner i stipend til en gynekologstilling som kan bevare fødetilbudet. Målet er en halv million.
Bunadsgeriljaen kjemper fortsatt. Film og bok er under arbeid, samt en utstilling i sommer på Kvinnemuseet på Kongsvinger om de bunadskleddes kamp for at kvinner skal få føde sine barn der de bor.
– Det har vært tøft. Det har krevd utallige arbeidstimer, men det har også vært helt fantastisk, sier geriljaleder Anja Cecilie Solvik. – Alle de «vanlige» damene som ble aksjonister over natten! Det er en nesten magisk kraft i bunadene, og sammen med kvinnenes urkraft ble det så sterkt! Når noen truer våre nyfødte, da reiser vi oss! Vi har blitt fødekvinnenes talerør. Vi synes, og vi setter dagsorden.
Anja har nesten slitt ut bunaden sin. Hun har brukt den hver dag i 15 måneder – til og med i svømmehallen.
– Jeg har god bunadstrening, ja! Den funker overalt! Det er mange flotte bunader, men min må være en Nordmørs-bunad, sier en stolt geriljaleder.
