63 år fra hverandre
Frans og Gretes rørende gjensyn etter 63 år: «Er det godgutten min?»
Da Hans var to år da han ble tvangsplassert på barnehjem der Grete ble som en mor for ham. Men de to fikk aldri tatt farvel. I sommer skjedde det utrolige.
Da «tante» Grete dro fra barnehjemmet, dro hun uten å si farvel til det aller minste barnet – gutten hun hadde tatt seg ekstra godt av. Hun skulle utdanne seg til sykepleier og orket ikke den vonde avskjeden.
En sovende Frans fikk et lett kyss på pannen.
Senere kom hun tilbake ferdig utdannet, men igjen tok følelsene overhånd da hun skulle videre i ny jobb etter to år. Hun reiste i det stille. Og det skulle gå 63 år før de to møttes igjen.
Grete ble aldri kvitt den dårlige samvittigheten, men i sommer skjedde det et mirakel. Det mener iallfall Frans Pettersen (70) og Grete Bekkevahr Tobiassen (90).
Gutten som i dag er en godt voksen mann fikk melding om at tante Grete levde og var kvikk i toppen. Hun fikk høre at Frans gjerne ville besøke henne i Arendal.
Kontakten ble opprettet etter en lang telefonsamtale og noen tårer. Selvsagt ville hun møte ham.
«Er det godgutten min?» For første gang på 63 år får Grete øye på han hun ble så nært knyttet til for så mange år siden.
Frans nikker og omfavner kvinnen som betydde alt for ham som guttunge. De vil ikke slippe hverandre.
Han har vært anspent og stresset under bilturen fra Rælingen sammen med lillesøster Nora (51) og datteren Linn (44). De to har insistert på å være med til Grete for å få noen flere svar på det de også har lurt på. Hvordan var bror og far som liten?
Grete har noen av de brikkene som mangler i puslespillet. For når en barndom ikke kan gjenfortelles av foreldrene, hvem skal da gjøre det?
Tatt med makt
Saken er at Frans ble tatt med makt fra sin mor og far mens han fortsatt brukte bleier. Årsaken var at han var født inn i en taterfamilie.
I perioden 1896–1986 drev den norske staten et organisert arbeid for å fjerne taterkulturen i Norge. Det var bred politisk enighet om at det å være tater var en uønsket livsform. Derfor måtte denne kulturen bort.
Foreningen Norsk misjon blant hjemløse hentet barn over hele landet, og det kunne skje at et reisefølge bare ble stoppet. Plutselig hadde ikke foreldrene ungene sine hos seg lenger.
Hendelsen med Frans skjedde i Skoger ved Drammen 3. september 1955. Moren Sofie, som var tater, hadde banket på noen dører i bygda for å selge varer hun hadde med, blant annet broderte duker og knapper.
Omstreiferne hadde slått leir like i nærheten. Dit kom lensmannen på vegne av «Misjonen», som ville ta den vesle gutten fra den 20 år gamle moren og hennes ektemann Edvin.
Det ble bråk. Bestefaren holdt en hatt foran ansiktet til Frans, slik at han ikke skulle forstå hva som skjedde. Men da moren kom tilbake til teltet etter dagens handel, var det kun noen leker og en sparkebukse igjen. Og et stort tomrom.
Bare en snau måned tidligere var hun fratatt de enda yngre tvillingene, en sønn og en datter. Det skulle gå ett år før hun fikk se Frans igjen, og i mellomtiden visste hun ikke engang at han var plassert på Eilert Sundts barnehjem på Eidsvoll.
Da hun endelig fikk komme på besøk, fikk hun klar beskjed om at hun ikke skulle fortelle at hun var moren hans.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over
Ropte på moren
22 år gamle Grete fra Tønsberg fikk ekstra ansvar for minstemann i flokken på et hjem med 10–12 andre barn av tatere.
Allerede som liten, bare fem-seks år gammel, sa hun til sin mor at hun ville ha ti barn, men ingen mann. Moren svarte: «Men de må jo ha en pappa!» Datteren fortalte at hun ville hente dem fra et barnehjem.
Nå hadde hun fått jobb på barnehjemmet på Eidsvoll.
– Jeg husker at da du kom, sto du ute ved tuntreet og ropte «Å Bia mi, å Bia mi», sier Grete.
– Moren vår ble kalt Fia. Han må ha ropt på henne, mener Nora.
Da Grete nevnte dette første gang i telefonsamtalen få dager før møtet i sommer, ble Frans helt satt ut. En liten gutt, bare drøye to år gammel, roper på mammaen sin, omgitt av fremmede. Det er hjerteskjærende.
'Men Grete ble den trygge, hun som ga omsorg og brydde seg ekstra mye om Frans.
– Jeg var veldig glad i deg, sier han nå.
– Jeg var glad i deg også, svarer hun.
Frans må tørke noen tårer.
Liten og redd
De husker begge at Grete hadde et lite rom i bygningens annen etasje, ikke langt unna rommet til Frans.
– Du var liten og litt engstelig, og jeg fikk beskjed om å passe på deg. Da du la deg om kvelden, satt jeg på rommet mitt med døren på gløtt. Jeg sa: «Jeg sitter her,» og så nynnet jeg litt. Da sovnet du fort.
– Det har jeg alltid gjort, kommenterer Frans leende.
På barnehjemmet var det aftenbønn hver kveld.
– Da lå du på kne ved fotenden av sengen. Når jeg foldet hendene, la du alltid haken din i hendene mine, forteller Grete.
– Jeg var trygg da, mener Frans.
Frans har tatt en tur ut på verandaen utenfor Gretes leilighet i omsorgsboligen. Han må lufte tankene. Inntrykkene er sterke.
I årenes løp har han hatt så mange spørsmål. Hvem er jeg? Han lar blikket gli ut mot sjøen og Tromøya. Tar seg en blås og kjenner på den gode følelsen. Tenk at han skulle møte Grete igjen.
På 1980-tallet gjorde begge forsøk på å finne hverandre. Hun sendte ham et brev med bilder. Han ringte tilbake. Da sa Grete: «Dette er den beste julepresangen jeg noen gang har fått». Så mistet de kontakten igjen.
Les også: (+) Mannen som fløy mellom rådhustårnene: – Det føltes som om jeg skrapte hustakene
En del av familien
Gretes datter Ida bryter inn – hun har også noe viktig å fortelle:
– Vi hørte alltid om Frans. Han var en del av vår familie.
For da Grete giftet seg med arendalitten Tom Tobiassen i 1967, som var enkemann med en datter på 14 år, fikk paret etter hvert en sønn og en datter. De følte alltid tilhørighet til Frans og alt Grete kunne fortelle om ham.
På bordet er det kommet bløtkake, boller, frukt, brus og bananer. Og et flagg.
– Jeg flagger for deg, sier Grete henvendt til Frans ved sin side i sofaen, før hun skynder seg å legge til: – Og litt for de andre.
Grete var en flittig fotograf og henter frem fotoalbumet. Der sees alle ungene fra barnehjemmet.
– Jeg syntes det var så viktig at du fikk bilder av deg selv, hvis du eventuelt fikk barn. At de fikk se pappaen som liten.
Nå er det Frans' datter Linn som blir rørt og må tørke en tåre. Grete peker på et bilde der veslegutten sitter ved et bord.
– Alle skulle få invitere en kamerat til juleselskap. Du ville skrive innbydelser akkurat som de større ungene. Jeg fant frem blyant og papir. Er du ikke søt?
Mye på hjertet
– Du var snill og god. Jeg var veldig glad i deg, gjentar Frans og ser på sin kjære «tante» Grete, som raskt repliserer:
– Jeg trollet en del, så ikke gjør meg for god!
Alle ler, før Grete hevder at det er noe godt i alle mennesker.
Selv har hun også en historie, fordi hun tidlig ble foreldreløs. Faren døde da hun var fire år, moren da hun var 13. Mormoren tok seg av både Grete og hennes to eldre søsken.
Kanskje var det nettopp derfor hun søkte seg til barnehjemmet, for å gi omsorg til barn som trengte ekstra varme og omtanke.
Hun mener at Frans har forandret seg fra den beskjedne, tankefulle og tilbaketrukne gutten han var, for nå prater han som en foss. Frans har rett og slett mye på hjertet, og nå minner han om at de to var de eneste som ikke likte blodklubb til middag.
– Det er riktig, kommer det fra «tante». Han kommenterer at hun husker imponerende godt, men han har selv et spørsmål: Om hun husker telefonnummeret til barnehjemmet?
– Nei.
– Det var 4311, svarer han.
– Nå husker jeg det, ler Grete.
Den gangen var det korte nummer og en sentral som satte deg over til mottageren.
Les også: (+) Therese Johaug: – Vi hadde nok ikke så god råd da jeg vokste opp
Levde på gata
Bruddstykkene Linn har hørt om faren sin, er blitt til en helhet så langt det er mulig. Da han ble eldre, husket han mer og mer:
Frans ble umulig og i opposisjon på barnehjemmet. Noen ganger rømte han, drev med epleslang og litt nasking i butikkene.
Da gikk ferden videre til Ropstad i Trøndelag, et hjem for ungdomskriminelle. 15 år gammel ble han kjørt til Oslo.
– Jeg husker at jeg var så glad. Endelig var jeg fri. Jeg traff likesinnede i samme situasjon. I to år levde vi på gata i hovedstaden, sov i jernbanevogner og i bygninger som skulle rives. Mat og det vi trengte hentet vi i butikkene, innrømmer han.
Familien begynte å lete etter sønn og bror, og fikk ham hjem noen ganger.
– Men de var fremmede for meg. Det var i Oslo jeg hadde vennene mine, men til slutt var jeg så sliten at jeg allikevel dro til foreldrene mine i Solør.
De turbulente årene som gategutt i hovedstaden var over. Han tok etter hvert på seg rollen som en storebror for sine yngre søsken. Moren fikk åtte barn, men tvillingene hun ble fratatt fikk hun ikke møte igjen før etter 23 år.
I 1978 arrangerte «Misjonen» et møte med dem i Kampen kirke i Oslo, etter at mamma Sofie og pappa Edvin hadde tryglet og bedt i flere år om å få se dem.
Men selv da fikk hun ikke engang lov til å spørre om hva ungene het eller hvor de bodde. De hadde byttet navn. Trusselen var at møtet ville bli avbrutt hvis de gjorde det. Derfor ble møtet veldig stivt og unaturlig.
– Det var som å drikke kaffe med fremmende på et kjøpesenter, forteller Frans.
Fikk beklagelse
Han klarte å oppspore tvillingene på Karmøy ett år
senere. De trodde de var gitt bort frivillig, og fikk sjokk da de hørte sannheten. Tvillingene hadde vokst opp på samme barnehjem uten å vite at de var søsken før de kom til en fosterfamilie.
Mamma Sofie fikk et godt forhold til fosterforeldrene,
og ble aldri bitter.
Hun var kristen og brukte mye tid i Pinsebevegelsen.
Frans legger til:
– Jeg er heller ikke bitter, bare forundret over at det kunne bli så galt som det har vært med tanke på hvordan taterbarn ble behandlet av samfunnet.
Som voksen engasjerte han seg sterkt i denne saken. Myndighetene har senere beklaget, ikke minst i 2015 da det ble gitt ut en rapport om de overgrepene som ble begått mot romanifolket og taterne. Knut Vollebæk ledet arbeidet.
– Rapporten er viktig. Fordi det er nødvendig å kjenne fortiden for å kunne forstå nåtiden – og det er nødvendig å ta et oppgjør med fortiden for å kunne bygge tillit for fremtiden, sa daværende kommunal- og regionalminister Jan Tore Sanner.
Han betegnet behandlingen som taterne har blitt utsatt for gjennom historien – helt frem til nyere tid – som et svart kapittel i Norges historie.
Mange taterbarn fikk erstatning, også Frans Pettersen. Maksgrensen var kr 300 000.
– Jeg fikk kr 200 000. Årsaken var at jeg ikke kunne dokumentere at jeg hadde levd på gata i to år, sukker Frans.
Sterkt bånd
Skolegang ble det ikke, men etter å ha jobbet sammen med faren noen år som håndverker, startet han eget firma med taktekking og maling. Og er fortsatt yrkesaktiv.
Foruten søsken han har god kontakt med, består familien hans av to barn, tre barnebarn og samboer Erna. Linns mor er død.
Båndet til søster Nora er spesielt sterkt. Hun driver en privat stiftelse som heter Tater-Millas venner i Våler i Solør. Tater-Milla var bestemoren til Frans og søsknene hans.
Frans ble født på kjøkkenet i Tater-Millas hus da Sofie ble mamma for første gang, bare 17 år gammel. Grete lytter og synes det er interessant å få høre om dette også. 90-åringen, som er enke, har slått seg til ro der hun bor i egen leilighet på Solhaug bo- og omsorgssenter i Arendal.
På midten av 1970-tallet var hun også der, da dronning Sonja la ned grunnstenen. Senere skulle Grete komme til å jobbe der som sykepleier. Også for henne er det nå godt å vite at Frans greide seg fint.
Grete ble glad i alle barna hun jobbet med, men sier ærlig:
– Frans fikk en ekstra plass i hjertet. Jeg tror han følte seg trygg på meg da han var liten.
I godt over tre timer har praten gått livlig i Gretes stue. Hun har vært i kjempeform hele dagen og vil gjerne at Frans skal komme snart tilbake. Han bedyrer at det kommer til å skje.
Møtet mellom de to har betydd mye for dem begge. Både for Grete og Frans falt de siste brikkene i puslespillet på plass denne dagen.
