Liv Bakken fra NRK-serien «Last: Jøder. Historien om holocaust i Norge»
Livs viktige historie: – Nesten alle på dette bildet ble drept
– Kanskje kan man aldri klare å ta helt innover seg at nære familiemedlemmer ble gasset i hjel under holocaust, sier Liv Bakken. Hun overlevde takket være handlekraftige foreldre.
I disse dager vises TV-serien «Last: Jøder. Historien om holocaust i Norge» på NRK. En av dem som deler sin families krigshistorie er Liv Bakken (90).
Hun har etter at hun ble bestemor til barn i skolealder blitt vant til å dele og snakke om hva som skjedde med hennes jødiske familie da tyskerne okkuperte Norge og igangsatte holocaust også her.
– Jeg minnes det som skjedde i detaljer, men selv om det var en skremmende tid og jeg forsto at mange ikke likte jøder, så følte jeg ikke stor frykt, oppsummerer hun.
Jødisk storfamilie
Vi sitter hjemme hos henne i en lys og koselig leilighet i Oslo. Den deler hun med samboeren Carl Johan Larsen. På veggene henger gamle sort-hvitt bilder av den jødiske storfamilien.
– Nesten alle på dette bildet ble deportert og drept i Auschwitz. Det er familien Fischer – min mors familie. Bare min mor Minna og søsteren Rakel overlevde andre verdenskrig, forteller hun med rolig stemme.
Mormoren Dina, som bodde i 1. etasje i Livs barndomshjem i Trondheim, var en av dem som aldri kom tilbake. Portrettet av henne henger også på veggen hennes.
– Jeg er takknemlig fordi jeg overlevde. Hvis ikke foreldrene mine hadde handlet resolutt og flyktet, kunne historien ha vært en annen, resonnerer hun.
Vi skal tilbake til slutten på 1930-tallet. Liv bodde i en bygård med far Bernhard Isaksen og mor Minna, og storfamilien var rundt dem. Tanter, onkler og søskenbarn bodde i nærheten, og hverdagen var fin med lek og latter.
Faren drev en herreekvipering, og det rare var at fire av brødrene hans gjorde det samme bare noen kvartaler unna. Moren var ekspeditør.
– Vi levde et nøkternt, men bra liv, konkluderer hun, og legger til at hun som fem år gammel jente ble storesøster til Harriet.
Liv var åtte år da Norge ble okkupert. Hun visste veldig godt at hun var jødisk, og at besteforeldrene på begge sider snakket jiddisk.
– På skolen fikk jeg høre at jødene drepte Jesus, men utover det opplevde jeg ikke antisemittisme, og at situasjonen var som den var, var min normal, poengterer hun.
Les også: Krigshelten ble oversett av sine egne
Flyktet fra Norge til Sverige
Da det ble krig i Norge, forsto hun at det fantes et hat mot jøder i verden.
– Noen ganger lurte jeg meg til å lytte hva de voksne snakket om, og Hitler var en person de nevnte ofte. Jeg så for meg en stor, tykk dame i grønn kjole; jeg likte ikke fargen grønn. Og jeg fikk med meg at jøder ble arrestert og mishandlet i Tyskland, minnes 90-åringen.
Allerede 13. april 1940 flyktet mesteparten av Livs familie fra Norge til Sverige fordi de var redde. De hadde hørt om Krystallnatten. Men etter tre måneder hørte de at forholdene hadde roet seg, og fordi faren var bekymret for forretningen, vendte de hjem igjen.
Ingen kunne på det tidspunktet i sin villeste fantasi forestille seg grusomhetene, men da aksjonene mot jøder startet i Trondheim, ble to av farens brødre skutt på Falstad, og etter hvert ble alle mannlige jøder arrestert. Faren til Liv var plutselig den eneste jødiske mannen på frifot i byen.
Les også: (+) Ellen Beate fikk sjokk da hun leste at noen strødde salt på bestefarens grav. Så oppdaget hun den rystende grunnen
«Last: Jøder. Historien om holocaust i Norge»
Den første lørdagen i oktober 1942, skjedde det som hun har hentet frem så mange ganger tidligere, og som hun nå deler i TV-serien om holocaust i Norge.
– Det var ikke vinter ennå, og jeg husker at moren min ikke ville dra fordi hun vegret seg for å reise fra moren sin, som nylig var blitt enke. Men far insisterte. Å ta mormor med var ikke et tema fordi vi skulle gå på ski over fjellet til Sverige. Det ville hun ikke klare, forteller Liv.
De hadde fått vite at grensepolitiet var i byen den dagen, og det var en venn av faren, en motstandsmann med kontakter, som sa: «Dere må dra nå, hvis ikke blir dere arrestert».
– Far regnet med at det var trygt å flykte over Tydal, så vi tok tog fra Trondheim til Hundhammeren, der vi tok inn hos venner på en gård. På kvelden kom en lastebil og hentet oss. Vi var kledd for tur og hadde lite med oss.
– Mor, lillesøsteren min og jeg satt foran med sjåføren mens far lå under en presenning på lasteplanet, og da husker jeg at jeg var redd. Jeg visste at om vi ble stoppet, ville vi bli satt i fengsel.
Liv stopper opp, tenker tilbake. På spørsmål om hvor mye hun forsto, kan hun ikke svare helt sikkert. På det tidspunktet hadde hun ikke begrep om omfanget av grusomhetene som rammet jøder.
Også hun hadde et jødestempel i passet – en stor J. Hele familien hadde det. Da de satt i lastebilen var moren taus – alvoret lå i luften.
Les også: (+) Leif kunne trave rundt i stua hele natten. Han fortalte aldri barna om grusomhetene han hadde vært vitne til
Deportert til Auschwitz
Flukten var strabasiøs og tok mange dager, men de lyktes og kom til Storlien i Sverige 26. oktober 1942. En måned senere ble de fleste gjenværende jøder i Norge deportert med lasteskipet Donau til Auschwitz. Noen som ble sendt nordfra kom for sent og ble sendt til Bredtvet fengsel og ble deportert først i mars 1943. Bare noen få overlevde.
For Liv føles det alltid sterkt å gå tilbake og tenke på det som skjedde. Hun tror at sannheten og den brutale virkeligheten kom gradvis til henne. Først da egne barn var blitt store fortalte hun dem alt.
– Etter krigen ble det ikke snakket mye om alt det tragiske som skjedde, men jeg husker at mor gråt og snakket om moren og søsknene som hun mistet. Jeg har tenkt mye på min kusine Lillian fra Narvik, som mistet moren i 1940 og bodde hos oss og var som en søster for meg i en periode. Hun ble drept i et gasskammer. Det samme gjaldt min fetter Harry som var like gammel som meg, og som jeg pleide å leke med.
Liv trekker pusten og sier at hun tenker at det som skjedde, er en bok som aldri kan lukkes. Hun mistet en kjær mormor, tolv søskenbarn og mange tanter og onkler. Å fortelle historien igjen og igjen er viktig for å forhindre at noe lignende skjer igjen.
Selv ble hun gift med en ikke-jødisk mann og har ikke levd jødisk som voksen. Hun utdannet seg innen tekstilkjemi og har en lang yrkesaktiv karriere bak seg. Hun har tre voksne barn og fem barnebarn.
– Bevisstheten rundt hvor heldig jeg var som kom fra krigen levende og med foreldre og søster i live, har blitt større med årene. Jeg føler takknemlighet og pleier å si at jeg har fått livet to ganger, sier hun.
Denne saken ble første gang publisert 14/11 2022, og sist oppdatert 14/11 2022.
