Egil var syv år gammel da han drepte for første gang

Syv år gammel drepte Egil Skallagrimsson første gang: En lekekamerat var litt uvøren og fikk et sverd i skallen som svar.

Pappa Skallagrim syntes sønnen overreagerte. Egils mor nikket derimot bifallende. Gutten må da være et lovende vikingemne, konkluderte hun.

Hun skulle få rett.

Historien om Egil Skallagrimsson skulle bli en saga dyppet i blod. Men Egil viste seg også å være en mann med andre sjeldne kvaliteter.

Fri og sta

Egil Skallagrimsson ble født på Island i år 910. Allerede i sine første leveår utmerket Skallagrimsson seg med usedvanlige fysiske krefter og et bråsinne det skulle komme mye stygt ut av.

Stygt var forresten barnet selv; såpass at mange fagfolk i dag antar at en hormonforstyrrelse lå bak både krefter og det ekstremt grovkornede utseendet.

Foreldrene var norske − fredløse flyktninger fra kong Harald Hårfagres voldelige kamp for å bli enevoldshersker.

Harald Hårfagre hadde satt seg fore å tvinge landets herskende elite av småkonger og bondehøvdinger under seg. Den som ikke ville underkaste seg, måtte flykte fra landet, gjerne nordvestover mot Island.

Resultatet ble at Island fra cirka år 870 var befolket av norske menn som enten var lyst fredløse eller hadde forlatt fedrelandet frivillig. Med seg hadde de gjerne røvet kvinner med keltisk bakgrunn, kvinner som skulle servere mat, mjød og sønner.

– Island ble en forlengelse av det tidligere bondestyrte norske samfunnet, der tinget og loven var overordnet alle, konger inkludert. Island ble et enestående land i middelalderen, som det eneste europeiske samfunnet som ikke var underlagt en kongemakt, konkluderer journalist og forfatter Halvor Tjønn.

Han har gitt ut en modernisert versjon av Egil Skallagrimssons saga, med undertittelen «En fortelling om makt og motstand».

– Dypest sett handler ikke historien om en slåsskjempe, men om en mann som nektet å underordne seg tyranniet. Egil Skallagrimsson var en fri bonde og så på seg selv som kongenes likemann.

Stygg og sterk

Men Egil Skallagrimsson utmerket seg også som en skald som laget noen av de vakreste kvadene i sin samtid. Menn som kunne kvede godt, nøt nemlig like stor respekt som menn med spesielt gode evner i strid.

Kvad var den tidens underholdning, ved siden av historiefortelling. Et godt kvad kunne bringe en viking ut av en situasjon der sverdet ikke strakk til. Og en mann som både kunne krige og kvede, ble lagt merke til.

Begge ferdighetene reddet livet til Egil Skallagrimsson. Den ypperste prestasjonen var kanskje hyllingskvad − «dråpa» til erkefienden Eirik Blodøks i et forsøk på å beholde livet.

For Egil Skallagrimsson var en mann som sto opp mot makten. En mann som, koste hva det koste vil, ville være fri og enhvers likemann. Han kunne la seg verve som kriger av konger, men alltid som en fri mann som selv avgjorde sin fremtid.

Skallagrimsson ble en fryktet kriger og en helt for dem han slåss for. I strid virket han udødelig. Og han drepte de fleste som tråkket ham på tærne.

Skallagrimsson søkte rettferdighet og gikk langt når han mente noe var hans. Han kunne rett nok være grådig. Og Skallagrimssons definisjon av hvor grensen for fornærmelser går, var dessuten ikke helt etter nåtidens standard.

Han kunne for eksempel klemme ut øyet på en vert han mente serverte surmelk, mens han gjemte unna ølet. Og om hans våpen ikke bet på motstanderen i en holmgang, kunne han bite over motstanderens strupe. Skallagrimsson var et brutalt produkt av sin tid der henrettelser var folkeforlystelse og plyndring og slaveri var normalt.

− Fiender som ikke overga seg, ble gjerne utryddet til siste person, og kvinner og barn var intet unntak, forklarer Tjønn.

Ikke lovløst

Forfatteren vil likevel påpeke et annet viktig forhold når en ser på vikingtiden: Vikingene var teknologisk fremragende, bygde Europas beste skip, var dyktige til å navigere, hadde de beste våpnene og var best til å organisere seg under strid. En vikingarmé var stort sett andre armeer overlegen. Men – kanskje vel så interessant; vikingene utviklet sin egen form for demokrati.

Plyndringstokt, ja vel, men Norge var ikke et lovløst samfunn:

– Man hadde slaveri og leilendinger, men alle selveiende bønder hadde stemmerett. De var frie menn som ikke kunne utsettes for vilkårlighet. Og i lovene lå det motstandsrett. Hvis ikke kongen fulgte loven, så ikke bare kunne bøndene ta livet hans, de hadde plikt til det, forklarer Tjønn.

Systemet med den selveiende bonde var etter Tjønns mening en forløper for dagens demokrati.

– Jeg tror det er en av grunnene til at demokratiet er så grunnfestet i vår del av Europa. Det ble ikke oppfunnet i 1814, men lå allerede i vår historiske arv, sier Tjønn.

Også kvinnenes posisjon i det norrøne samfunnet var mye sterkere enn i for eksempel mange arabiske samfunn i dag.

– Ja, det kan faktisk ikke sammenlignes. Kvinner i vikingtiden ble sett på som selvstendige individer, ikke som en umælende handelsvare. En enke som overtok styringen av sin avdøde manns eiendommer, kunne for eksempel opptre på tinget, men riktignok via en mann, forteller Tjønn.

Hva er sant?

Egil Skallagrimsson ble hele 80 år før han døde på Island, gammel og blind. Hvor mye som er sant av det som står i den opprinnelige sagaen, er vanskelig å si.

– Men det er helt sikkert at det har levd en mann som het Egil Skallagrimsson, hvis familie dro fra Norge til Island. Og det er sikkert at dette var en mann med voldsomme krefter og store evner som skald. Hovedtrekkene er altså utvilsomt sanne, ifølge Tjønn.

Så kan det være at historier med mer tvilsomt historisk hold er spunnet rundt dette. Uansett er ikke det så viktig, mener Tjønn.

– Det interessante er uansett de gamle nordmenns og islendingers vegring mot å underlegge seg en kongemakt.

Hvordan skal vi så se på Skallagrimsson?

– Han var et spesielt menneske med ekstreme talenter, og et produkt av sin tid. I dag ville nok Egil Skallagrimsson blitt sett på som en uforbederlig kverulant og kranglefant med sterkt voldelige tendenser, sier Halvor Tjønn.

De seks guttene dro av gårde i båt. Sannheten om hva som hendte dem, ble først kjent for verden 50 år senere

– Bildene har festet seg på netthinnen for alltid