Nina og Edvard Griegs stormfulle forhold:
Nina Grieg fikk bare være mor i et drøyt år før det forferdelige rammet den lille familien
Sammen med sin mann Edvard Grieg, opplevde Nina de største triumfer – og den dypeste fortvilelse. Samtidig som A-moll-konserten bergtok verden, rammet den ultimate tragedien.
Året var 1869, for nøyaktig 150 år siden. Ekteparet Nina og Edvard Grieg hadde akkurat ankommet Bergen, og gledet seg til å tilbringe noen deilige sommermåneder der.
Med seg hadde de datteren Alexandra, som kort tid i forveien hadde feiret sitt livs første fødselsdag.
Lykken føltes fullkommen for det unge ekteparet: A-moll-konserten hadde sørget for at Edvards musikk nådde ut i den store verden.
Og så dette lille vidunderet på hjemmebane, denne vakre og lubne øyenstenen …
Ikke lenge etter at de hadde kommet til Bergen, snudde lykken:
«Du aner neppe hvad det er for en Sorg der har ramt os …» skrev Nina i et brev til en nær venninne, «vor egen, lille, søde Alexandra er død. Du kan tro det var tungt, o, så tungt, men Gud gir Kraft til å bære det...»
Dødsårsaken var hjernehinnebetennelse. I brevet skriver hun om de fordreide øynene i hodet til datteren, før barnet trakk sitt siste åndedrag.
« … men lidt før hun døde slog hun dem op med det deiligste blik vendt mot Gud, hun døde så blidt og rolig, og lå som et sødt lille Liig i 3 Dage, den fjerde Dag, Tirsdag, blev hun begravet, hennes lille Kiste var som et Blomsterhav … Min stakkels Edvard er også bedrøvet, kan Du tro, han gaar saa stille og rolig omkring, den lille Sjæl, men han har en stærk Tro, han holder sig nok oppe. Gud skje Lov for ham, han har hjulpet mig saa godt å bære denne tunge Sorg».
Denne fasen i livet må ha fortonet seg absurd: På den ene siden var Edvard feiret og genierklært.
På den andre siden, dette private dramaet. Men midt i det tragiske, ser vi også en kime av håp; Nina og Edvard bestemte seg for at de skulle klare brasene sammen. Og hva ekteskapet angår, hadde de for lengst gjort alle dystre spådommer til skamme. Samlivet deres var et resultat av en ekte og sterk kjærlighet.
Les også: (+) Mammas grufulle hemmeligheter: – Ikke spør, det er verre enn du tror
Hemmelig forlovelse
La oss spole noen år tilbake, til julen 1864. Nina Hagerup het hun, og var 19 år. Hun var født i Bergen i 1845.
Åtte år gammel flyttet hun med familien til København. Faren var forretningsmann, moren teaterinstruktør og skuespiller. Som de fleste barn av borgerskapet, ventet sangtimer og klaverleksjoner på unge Nina. Hun viste et stort musikalsk talent og ble en ettertraktet sopran og sangpedagog.
Denne julen hadde familien besøk av Edvard Grieg, Ninas fetter. De to hadde hatt mye med hverandre å gjøre frem til Nina flyttet til Danmark. Nå var de gjenforent – og var blitt betatt av hverandre. Nina kunne ikke finne en eneste egenskap ved ham som trakk i negativ retning. Edvard på sin side elsket den boblende livsgleden hennes, utseendet, og ikke minst stemmen
hennes.
I stuen med flygel inngikk de en hemmelig forlovelse. Det skjedde mens de spilte Robert Schumanns Symfoni nr. 1, «Vårsymfonien», firhendig.
Les også: (+) Min søster hadde kuttet meg ut for lenge siden. Så kom arveoppgjøret
Ble advart mot Edvard
Da de våren 1865 gjorde forlovelsen kjent for omverdenen, lot ikke reaksjonene vente på seg. Edvards far mente det var galskap å stifte familie når man hadde valgt en så usikker løpebane som komponist og musiker. Ninas mor la heller ikke fingrene imellom, og hadde krystallklare synspunkter hva angikk sin potensielt kommende svigersønn:
«Ikke er han noget, ikke kan han noget, og han laver en musikk som ingen gidder høre på», tordnet hun.
Men ingen formaninger kunne skille de to. Nina gikk aldri lei av å høre på ektemannens komposisjoner, og han gikk aldri lei av å høre henne synge. Gjerne mens han selv akkompagnerte. Og han var ikke alene om å beundre stemmen hennes:
«Hun sang som fugler synger», fortalte arkitektvennen Schak Bull i et radioforedrag, og fortsatte: «Det var sin sjels innerste følelser hun bar frem. Hun sto ved siden av klaveret, ikke vendt til ham som akkompagnerte, nei ut mot tilhørerne og med blikket oppad, alltid med hendene på ryggen … Aldri har jeg hørt sånn romansesang som hennes i de unge dage ...»
Da de 11. juni 1867 ga hverandre sitt «ja» i Johannes kirke i København, var ingen familiemedlemmer til stede, bare et lite knippe venner.
Ikke lenge etter bryllupet ble Nina gravid. Gleden over å skulle bli besteforeldre gjorde at feidene med foreldre og svigerforeldre ble glattet over, og kontakten gjenopptatt. 10. april 1868 fødte Nina en datter i ekteparets lille leilighet i Øvre Voldgade.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Fødte en «skrikedukke»
Men du verden, som den lille skrek! I flere brev ble den nyfødte omtalt som «Skrikedukken». Lydnivået som det nye familiemedlemmet bidro til, gikk ut over Edvard Griegs konsentrasjon.
Edvards arbeidssituasjon bedret seg da de kom seg på sommerferie. Nina passet veslejenta, slik at Edvard fikk sine stunder med nødvendig ro. I løpet av denne sommerferien skrev han verket som skulle bli hans definitive gjennombrudd som komponist; A-moll-konserten.
3. april året etter, hadde konserten urpremiere. O, lykke – for en mottagelse! Halvannen måned senere, 21. mai, dør Alexandra.
Men livet gikk videre – en del syntes det gikk påfallende raskt videre. I boka «Nina Grieg – kunstner og kunstnerhustru» refererer forfatteren Inger Elisabeth Haavet fra et brev som Nordahl Griegs søster, Johanne Grieg Cederblad skrev, og som mer enn
antyder at Nina Grieg neppe hadde det helt store morspotensialet:
«Upraktisk kunstnernatur som Nina Grieg var, passet hun kanskje ikke til å ha barn. Hun elsket å flakke om fra sted til sted – å bo fast lå ikke for henne … Å gå og småstulle og ordne i et hjem, som er en lykke for de fleste kvinner, var et fremmed begrep for henne», skrev hun.
Men sannheten var at hendelsen preget Nina i mange, mange år.
Les også: (+) Tegningene som ble funnet i den norske kirken ble en verdenssensasjon. Men det var et stort problem
Et ekteskap i krise
Etter Alexandras død fulgte mange år på nærmest konstant reisefot. Nina var med sin mann på utallige turneer og engasjementer – og bidro med sang. Utad virket alt tilforlatelig. Men privat slet ekteparet med forholdet. Kranglene var mange.
Det gikk hardnakkede rykter om at Nina hadde et utenomekteskapelig forhold. Edvard på sin side ble koblet sammen med malerinnen Leis Schelderup. Det kulminerte i
1883, da Edvard forlot Nina.
Nina satt igjen – lamslått og fortvilet. Selv om de absolutt hadde sine opprivende konflikter, og hun mer enn én gang hadde ønsket ham dit pepper’n gror, føltes det som en vegg ble borte da han dro.
Selv om hun var en selvstendig kunstner, var hun så sterkt knyttet til sin manns musikk at han var blitt en del av henne. Nå følte hun at hun satt ribbet tilbake – både personlig og kunstnerisk.
Krisen varte i et halvt år. Men ved hjelp av venneparet Marie og Frants Beyer, ble Edvard og Nina gjenforent. Det skjedde i Leipzig. Deretter gikk turen til Roma. Oppholdet i den italienske hovedstaden ble starten på en ny giv for dem – de spiste og drakk, gikk turer, besøkte museer og gallerier – og de tok inn inntrykkene av omverdenen og hverandre på en måte de ikke hadde gjort på flere år. I løpet av oppholdet lappet de forholdet sammen, før de tok fatt på returen nordover.
Les også: (+) Fridtjof Nansens mange kvinner: Erobret mer enn polene
En dårlig husmor
Et drøyt år etter at de var blitt gjenforent, kunne de sette nøkkelen i døren på Troldhaugen, sommerboligen som arkitektvennen Schak Bull hadde tegnet. Det var Nina som fant på navnet; det passet så fint siden huset lå rett ved Trolddalen.
Hit kom en evig strøm av besøkende – til Ninas milde irritasjon: Hun avskydde å måtte oppvarte alle disse. Hun klarte knapt å lage mat, ei heller holde huset i stand. Det var ikke evnene det skortet på, men interessen. Hun kunne godt være vertinne, men det praktiske måtte andre utføre.
På Troldhaugen tilbrakte Nina og Edvard 22 somre sammen, frem til han døde i 1907. Da flyttet Nina til København, der hun for det meste bodde sammen med sin søster. Somrene fortsatte hun imidlertid å tilbringe på Troldhaugen.
Les også: (+) Jørgine kom fra lufattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York
Men eiendommen var kostbar å holde i stand, og inntektene etter at Edvard hadde falt fra, strakk ikke til. Da hverken stat eller kommune ville overta, så Nina ingen annen utvei enn å la Troldhaugen gå under hammeren. Det skjedde i 1919. Da ble
også møbler og annet inventar spredt for alle vinder.
Kjøperen var Joachim Grieg, Edvards tremenning. Fire år senere tilbød han kommunen Troldhaugen vederlagsfritt, mot at det ble bevart i Nina og Edvard Griegs ånd. Samtidig ble et omfattende arbeid satt i gang med å samle møbler og interiør. Alt dette satte Nina stor pris på.
Troldhaugen er i dag et valfartssted. Og musikken til Edvard Grieg blir spilt minst like flittig som den gang denne fortellingen utspant seg. Selv befinner de seg ikke langt unna; urnene med asken er plassert på deres elskede sommerparadis.
Kilder:
Hovedkilden for denne artikkelen er Inger Elisabeth Haavets doktoravhandling «Nina Grieg – kunstner og kunstnerhustru», som ble utgitt som bok i 1998.
Informasjon har vi også fra radioforedraget som arkitekten Schak Bull holdt om Nina og Edvard Grieg, og som er gjengitt i boka "Mennesker jeg møtte".
Videre har vi hentet informasjon fra Norsk Biografisk Leksikon, Bergens Tidende, www.nrk.no og www.griegmuseum.no
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Familien nr 15 2019
