Beethoven fortsatt forut for sin tid, 250 år etter sin fødsel
Sannheten om Beethoven: Falt lille Ludwig for fristelsen å spille etter eget hode, ventet innesperring i kjelleren
Mannens knep ville fått selv den grådigste fotballagent til å senke blikket i forlegenhet. Slu, arrogant og uforskammet melket han samfunnets rikeste. Men tre nederlag truet geniet Ludwig van Beethoven.
Den forfyllede faren staket tidlig ut kursen for sin nest eldste sønn: Ludwig skulle bli vidunderbarn. For da kunne familien leve på ham.
Men den talentfulle sønnen til Johann van Beethoven skulle utvikle en markedsforståelse og et forretningstalent som gikk langt utenfor hva faren i sine villeste fantasier kunne se for seg.
Feberhet
Diskusjoner om musikk ender enten i krangel eller i enighet om at hver har sin smak. Men noen få ting råder det enighet om blant forfattere av oppslagsverk som Encylopædia Britannica og deltagere i ulike avstemninger.
Som at Beethoven, Bach og Mozart er blant tidenes største komponister, og at Beethovens 5. symfoni − skjebnesymfonien med den legendariske «dadada-da, dadada-da»-innledningen − er blant de mest kjente.
I 2020 er det 250 år etter at Beethoven ble født (16. desember, 1770) og det er Beethoven-feber rundt om i verden. Frimerker gis ut, minnemynter preges, før korona-krisen var det planlagt Beethoven-cruise på Rhinen og mer enn 300 arrangementer i fødebyen Bonn.
Som trøst for avlysninger kan man kjøpe badeender med Beethoven-hode eller eggkokere som spiller «Til Elise» når eggene er som ønsket. Hos auksjonshuset Sotherby’s er en hårlokk fra Beethovens rause manke omsatt for en sum tilsvarende mer enn 400 000 kroner. EUs nasjonalhymne er skrevet av Beethoven.
Datamaskiner med kunstig intelligens er satt på jobben med å fullføre Beethovens 10. symfoni. Så langt har ikke resultatet levd opp til forventningene. For på flere felt sliter nåtidens stjerner med å overgå Ludwig van Beethoven. Mens Johann Sebastian Bach døde før han fikk stjernestatus og Mozart døde fattig og glemt, kom 20 000 mennesker i Beethovens begravelse. Han kunne knapt skrive og oppføre seg, men hadde et sjeldent talent for berømmelse og forretninger – i tillegg til det musikalske.
Straffet i kjelleren
Beethoven var nest eldst i en søskenflokk på syv. Hans drikkfeldige far oppdaget raskt at sønnen hadde musikalske evner. Gutten klatret villig opp på en krakk for å nå opp til tangentene på familiens piano og improviserte friskt. Klimpringen kunne omsettes i penger, tenkte faren. Wolfgang Amadeus Mozart hadde jo fått greit innpass blant sosieteten, så hvorfor ikke Ludwig?
Faren gjøv løs på jobben med å gjøre guttungen til vidunderbarn. Improvisasjon måtte det bli slutt på. Her skulle det øves, øves og atter øves. Og falt Ludwig for fristelsen å spille etter eget hode, ventet innesperring i kjelleren. Faren kunne komme godt påseilet hjem, slepende på en svirebror, midt på natten. Da ble lille Ludwig dratt gråtende opp av sengen og kommandert til pianoet.
Beethoven lærte aldri å skrive og regne skikkelig. Men sin første konsert ga Ludwig van Beethoven da han var syv år gammel. Som niåring dirigerte han for første gang et helt orkester. 11 år gammel debuterte han som komponist og som 17-åring ble han sendt til Wien i Østerrike for å treffe Mozart. To uker senere dro han hjem igjen. Moren døde, to brødre måtte passes på mens faren jobbet seg enda dypere ned i flaska.
Dette med familieliv skulle forbli et av de få feltene i livet der Ludwig van Beethoven manglet talent.
Spilte rikingene
Beethoven dro tilbake til Wien fem år senere. I mellomtiden hadde én begivenhet snudd opp ned på mye i Europa: Den franske revolusjon. Dette visste Beethoven å utnytte.
Kirken og kongelige vaklet. Adelsstanden hadde mistet sin makt. Bonde- og borgerstanden vokste frem. Frihetstrangen bruste. Med ett var det blitt opp til enhver å skaffe seg makt, innflytelse og rikdom. Hvilken stand du tilhørte var underordnet.
For Europas fyrster gjaldt det å finne metoder for å få anseelse uten å gjøre bruk av rå makt og privilegier. Ett av dem var å sole seg i glansen av den nye tidens nye stjerner. Som Ludwig van Beethoven.
Beethoven lot seg gladelig støtte finansielt av innflytelsesrike fyrster. Samtidig satt han seg inn i tidens moderne filosofer og deres tenkning. Han var den første komponisten som var opptatt av politikk og samfunnsliv. De nye tidene fant veien inn i musikken, liv og musikk fløt sammen. Bokstavelig talt: Blant notene kunne man fort finne restaurantregninger.
Frekkhet som metode
Gamle dagers ydmykhet erstattet Beethoven med å fremstå rasende og arrogant. Til en velgjører-fyrste kunngjorde han: «Fyrste er De blitt gjennom en tilfeldighet ved fødselen. Det jeg er, har jeg meg selv å takke for. Fyrster har det vært, og kommer til å være tusener av. Men det blir aldri mer enn én Beethoven». Om sin berømte «Måneskinnssonaten» skal Beethoven ha sagt at ingen noensinne etter ham ville kunne spille den skikkelig».
I de mest fornemme salonger opptrådte Beethoven så uforbederlig frekk og ubehøvlet at erkehertug Rudolf i Wien til slutt så seg nødt til å unnta Beethoven fra reglene for høvelig opptreden i kongelige kretser.
I forretninger var Beethoven en durkdreven luring. Han kunne selge de eksklusive rettighetene til en ny komposisjon til flere forleggere samtidig, og sette maktmennesker opp mot hverandre. Utskjelling, fornærmelser, anklager og forakt for autoriteter inngikk i spillet og gjorde ham beundret og tilbedt. Ludwig van Beethoven er siden blitt stående som en pionér i markedsføring av seg selv. I dag setter man profesjonelle agenter til slikt.
Men på ett felt holdt hans velgjørere igjen: Døtrene. Adelige, rike borgere og kongelige betalte Beethoven godt for pianotimer til døtrene. Beethoven forelsket seg stadig i sine elever, men nådde aldri opp. Det berømte stykket «Til Elise» skrev Beethoven, angivelig til sin leges datter, uten å få snøret i bånn.
− Han var liten og unnselig med et heslig rødt ansikt, dekket av arr etter kopper. Hans antrekk var høyst ordinært, han snakket dialekt og fremsto uten manerer, kommenterte en ung pianistinne.
Beethovens raseri er den dag i dag synlig i bevarte originaler av noteark der han hadde revet blekkhuset over ende eller skåret noter bort med barberblad.
Hemmeligheten
Men raseriet var ikke bare markedsføring og profilering. Som 28-åring merket han at hørselen forsvant. «Å, dere mennesker som holder meg for fiendtlig, trassig eller misantropisk, hvilken urett dere gjør meg, for dere kjenner ikke den hemmelige årsak», skrev Beethoven i det som er blitt kjent som «Heiligenstädter Testamentet». Kun det komponisten følte han hadde ugjort som kunstner, holdt ham fra å ta livet av seg selv.
Ti år senere, i 1812, støtte han tilfeldig på en tidligere flamme under et besøk hos en av sine økonomiske velgjørere i Praha. Plutselig så livet igjen lyst ut for Beethoven. Men den ukjente kvinnen som Beethoven selv kun kalte sin «udødelige kjærlighet» var uinteressert, og stjernen sank tilbake i raseriet og fortvilelsen.
… hvilken urett dere gjør meg, for dere kjenner ikke den hemmelige årsak.
En siste mulighet til en borgerlig tilværelse som familiefar åpenbarte seg i 1815. Da døde hans bror og etterlot seg kone og ett barn, nevøen Karl. Beethoven gikk til domstolen for å få omsorgen for sin nevø, og klarte å få retten med på å ta gutten fra hans mor.
Beethoven prøvde å tvinge sin omsorg og kjærlighet på nevøen, og ødela dermed guttens barndom og ungdom. Beethovens svar var å flykte inn i musikken igjen. De store verkene, bygget opp med spenning og forløsning ved at alle temaer, melodilinjer, harmonier og matematiske konstruksjoner falt på plass, ble erstattet med uutgrunnelige verker. I 1826 fikk Beethoven lungebetennelse og -ødem og døde.
Beethoven etterlot seg flere verker han aldri fikk fullført, blant dem en opera og en symfoni. Beethovens teknikker for å tjene til livets opphold som fri kunstner, taktikk for å få mulige velgjørere til å betale levde videre. Hans måte å komponere på også.
Og gamle verker har fått en ny vår. Beethovens musikk er brukt i disko-, rocke- og jazzmusikk. Ufyselig opptreden er blitt et image-trekk ved musikkstjerner i hopetall.
Den russiske stjernepianisten Anatol Ugorski fant i 1992 på å spille inn Beethovens mytiske pianosonate nr. 32 på nesten halv fart. 24 minutters sonate ble til 34 minutter − og et helt «nytt» verk som eksperter i dag mener går utenpå det meste av hva som i dag skrives av moderne musikk. Den gamle mester er fortsatt en ener 250 år etter sin fødsel.
Kilder: Stern, Store norske leksikon, Wikipedia.
