DS Ulriken - fra bragd til tragedie
Det norske skipet klarte det umulige – men så inntraff katastrofen
De drev gjennom storm og orkan i Atlanteren i 34 døgn, uten propell, uten håp, og berget både skip og mannskap. Men lykken skulle ikke vare evig.
DS «Ulriken» representerte ved århundreskiftet 1900 den nye tid. Hun var en av de første damperne som ble satt inn i den norske handelsflåten, og ga et tydelig signal om at seilskutenes tid var over.
Men da Ulriken i august 1915 la ut fra Nylands Verksted i Kristiania, var skipet allerede en gammel holk og moden for opphugging. Fortsatt trygg, mente kaptein og mannskap, hun hadde da aldri sviktet sine oppgaver og alltid kommet helskinnet til sitt bestemmelsessted? Nok en tur over Atlanteren virket ikke avskrekkende.
Det skulle imidlertid ikke gå mer enn noen dager før uhellene innhentet dem.
Ingen varsler om fare
Ulriken hadde ligget i tørrdokk på Nylands Verksted, og propellaksel og propell var besiktiget av besiktigelsesmann Berg fra Norske Veritas. Med los om bord la båten ut fra Kristiania havn ca. kl. 16 om ettermiddagen 15. august 1915 med kurs for Belle Isle-stredet utenfor Labrador. Været var stort sett pent, og ingenting varslet at det var vanskeligheter i vente.
Det følgende er delvis hentet fra kaptein Karl Christopher Pedersens nedtegnelser i skipets loggbok. (Vi Menn kalte ham Christian Pedersen i 1961, men korrekt navn i henhold til sjøforklaringen i 1915 er Karl Christopher Pedersen, red.anm.)
27. august var vinden økt fra frisk vest-nordvestlig bris til kuling som tiltok raskt i styrke, og sjøen var stadig voksende. Skipet begynte å arbeide tungt. 28. august ble Ulriken innhentet av en engelsk hjelpekrysser som inspiserte papirene. Alt ble funnet i orden. De siste par dagene av august kom båten ut i storm, men den avtok raskt, og mannskapet kunne slappe av etter anstrengende timer.
Om ettermiddagen 1. september, omkring klokken 20.00, kjentes en kortvarig risting gjennom hele båten, fulgt av et kraftig smell som ble hørt av alle om bord.
Tilbakeslagene i kø
Verden var i krig, og skjønt Norge forholdt seg nøytralt, var det ikke ufarlig å ferdes på åpent hav. Alle forsto at braket kunne bety mine eller torpedo, og var forberedt på å forlate båten.
Nærmere ettersyn åpenbarte at propellen var borte. Etter støtet å dømme måtte den ha kommet i berøring med en drivende gjenstand. Merkelig nok var propellmuttere og sluttstykke på plass. Alt ble gjort klart for påsetting av reservepropell, men været ble stadig dårligere. Kuling av sydvest sto rett imot sammen med en stadig voksende sjø. Det var umulig å foreta noe utenbordsarbeid.
Skipper Pedersen og hans mannskap ga imidlertid ikke opp. 6. september avtok stormen såpass at de kunne gjøre forberedende arbeider til påsetting av reservepropell. Denne måtte imidlertid surres fast da uværet på ny kastet seg over dem.
7. september: Kuling fra NV økende til storm fra VNV.
8. september: Sjøen slo i løpet av natten i stykker stillaset som de tidligere hadde bygget opp akter.
9. september: Kuling fra Syd og SØ. Stillaset ble rigget opp på nytt da vinden løyet noe. Klokken 15 om ettermiddagen var mutteren surret på dekk, etter at de hadde brukt seks timer på å løsne den.
10. til 19. september: Storm og opprørt hav hindret alt arbeid utenbords. Skipet slet i den voldsomme sjøen.
20. september: Orkanaktig storm fra øst. Kl. 02 om morgenen ble styrbord travaljebåt knust av en brottsjø. Samtidig ble betrekket på kommandobroa ødelagt. Under de siste stormdagene hadde rorkisten akter arbeidet seg løs, og ble nå meget ramponert.
21. til 30. september: Vind og vær meget omskiftende. Seil var eneste redning. Og så begynte de å sy av alt som kunne brukes til formålet. Lukepresenninger og solseil ble sydd om, og ikke mange timene etter fikk de til en viss grad manøvrert den hjelpeløse Ulriken dit de ønsket.
I løpet av de tre neste dagene umuliggjorde stormen ethvert forsøk på å montere reservepropellen. De provisoriske seilene var slitt i filler og hadde ikke lenger noen hensikt. Skipet drev igjen.
1. oktober: Kuling fra NØ. Sjø og vind tiltagende. En tank måtte lenses. Neste dag måtte den fylles igjen på grunn av stadig voksende sjø. Til tross for frisk bris og slingring fra 10 til 15 grader, begynte karene, som var meget slitne, utsetting av reservepropellen. Da de skulle hive propellen akter, røk en 3,5 tommers stålwire som ble benyttet i arbeidet.
Mannskapet lot seg imidlertid ikke stanse av det. De hadde til disposisjon to 2,5 tommers stålwirer som var påsatt propellen. Ved neste forsøk på å sette propellen på plass ble også disse wirene brutt i stykker, og propellen ble hengende etter bomløftet. Det var ikke stort mer å gjøre. Igjen måtte propellen surres fast på dekk.
4. oktober: Løy nordlig bris. Ulriken slingret fra 5 til 10 grader. Wirene ble skjøtt, og igjen forsøkte de dødstrette karene å sette propellen på plass. Klokken 17.00 om ettermiddagen satt den endelig der den skulle. Natten ble brukt til å sammenkoble akslingene, og kjelen ble fyrt opp. Hurraropene runget over Ulrikens dekk. Maskinen ble satt i gang.
5. oktober klokken 4.15 om morgenen. Været var stort sett pent, med frisk sydvestlig bris. Belle Isle var ikke langt unna. Klokken 3.30 om morgenen den 6. oktober passerte Ulriken syv kvartmil av Belle Isle. Neste morgen dampet den forbi St. Paul fyrskip, med kurs for Spanish Bay.
Losen kom om bord om formiddagen 8. oktober, og han brakte den ramponerte damperen og det utslitte mannskapet trygt frem til Sydney Harbor i Nova Scotia. Kaptein Pedersen gikk i land for å rapportere det inntrufne til den norske konsul, William Hacket.
Slik kunne beretningen om en av våre aller største sjømannsbragder endt.
Men skjebnen var ikke ferdig med Ulriken.
Fatal tilbakereise
Skipet ble hurtig satt i stand, lastet 3000 tonn hvete i New York og var snart på vei over Atlanteren igjen med kurs for Rotterdam.
Etter en udramatisk overfart, nådde Ulriken England 15. november, og ble anvist ankringsplass i Brixham i Devon. Med losen om bord ble hun så forflyttet østover langs kysten til The Down utenfor Kent hvor anker ble kastet om ettermiddagen 16. november.
Neste dag gikk ferden videre mot den engelske kanal. Klokken 12 passerte de fyrskipet Kentish Knock, og 13.10 fyrskipet Galloper.
Bare minutter tidligere hadde den tyske ubåten UC3 ført av premierløytnant Erwin Wassner, minelagt området. Ulriken styrte rett inn i katastrofen.
Klokken 13.30 lød en eksplosjon midtskips på babord side som fikk hele skipet til å riste.
Fra sjøforklaringen 19. november 1915:
Styrmann Abraham Hansen befant seg på dekk og hadde frivakt. Han sto og pratet med båtsmannen, Sigvald Samuelsen, da det kom en voldsom eksplosjon med etterfølgende rystelser. Det røk fra maskinluken og fra stokehullet. Hansen sprang straks mot babords livbåt, som viste seg å være knust, og sprang deretter mot styrbord livbåt. Denne var allerede på vannet. Det var frisk, nordvestlig kuling med en del sjø.
Båtsmann Samuelsen fortalte at han øyeblikkelig hadde kuttet surringene til styrbord livbåt, og deretter sprang til babord båt, som var ødelagt, og hentet redningsbøyer og bidro til å sette den lille travaljebåten på vannet.
Maskinist Sigurd Adler Johan Sivertsen lå og sov i lugaren da det smalt. Han var blitt avløst av maskinassistent Johannesen en time før eksplosjonen. Sivertsen styrtet ut av lugaren og kunne konstatere at maskinen var helt ødelagt.
Det veltet opp så mye røyk og damp at han ikke kunne se dem som befant seg i maskinrommet. Han forsøkte å komme seg tilbake til lugaren, men den var nå full av vann, og han måtte bare komme seg i livbåten som han sto og gikk.
Matros Gunnar Alexander Modig sto til rors da de traff minen. Losen var gått ned for å spise og hadde gitt matrosen ordre om å følge etter et engelsk dampskip som lå en kvart engelsk mil foran dem. Eksplosjonen kom fem-ti minutter etter at losen var gått ned. Akterveggen på styrehuset ble slått inn av flyvende maskindeler.
Matros Halfdan Lerø hoppet i livbåten som ennå ikke var kommet på vannet, skled og falt i sjøen. 2. styrmannen Johan Christiansen hoppet ut sekunder senere, men bommet på båten og havnet også i vannet. En av de to ble senere observert flytende på en åre, men da man endelig kom til stedet, var han forsvunnet. Både Lerø og Christiansen omkom.
Donkeymann Christian Olsen befant seg på fyrdørken sammen med fyrbøter Helge Sundström og kullemper H. Breisten da eksplosjonen inntraff. Kjelene lå foran maskinen, og fyrdørken i forkant av kjelene. Han var opptatt med å pumpe vann på donkeykjelen da det smalt. Smellet var voldsomt, og så ble det bekmørkt.
• Maskinassistent Carl J. Johannessen fra Bergen
• 2. styrmann Johan Kristiansen fra Tønsberg
• Matros Halfdan Lerø fra Bergen
• Fyrbøter Helge Sundström fra Sundsvall i Sverige
Eksplosjonen skjedde bak kjelene på babord side. Olsen forsøkte å ta seg inn til maskinen, med ble stoppet av vannet som kom flommende og slo ham over ende. Han fikk tak i leideren, og dro seg opp på dekk. Babords livbåt var det ingen ting igjen av, så han kom seg over til styrbord. På dette tidspunktet var han blindet av blod og skitt og kunne knapt se.
I henhold til kaptein Pedersen tok det bare to minutter fra eksplosjonen til at styrbord livbåt var låret. De fleste av mannskapet kom seg i den. Kapteinen og fem av mannskapet forlot skipet i travaljebåten, 30 minutter etter eksplosjonen.
Klokken 15.35 den 17. november 1915 sank DS «Ulriken».
En tysk mine gjorde det 34 døgn i drift på et orkanherjet hav ikke klarte, å sende dampskipet Ulriken til bunns.
Mineleggeren
Den tyske kapteinen senket i alt 28 norske skip.
SM UC3 var en tysk ubåt konstruert spesielt for å legge ut miner. Satt i tjeneste 28. mai 1915 gjorde båten gjorde stor skade i det snaue året den var virksom. Senket sitt første skip, norske Peik, 5. juli 1915. Senket 22 skip og ødela ytterligere to, før hun selv gikk til bunns våren 1916. Av båtens 24 ofre var hele fem norske: Peik, Selma, Ulriken, Nereus og Nico.
UC3s kaptein, Erwin Wassner, hadde akkurat mønstret av da båten hans ble senket. Han fortsatte sin dødelige karriere på ubåtene UB 38, UC 69, UB 59 og UB 117. Ved 1. verdenskrigs slutt kunne han notere seg for til sammen 90 senkede og seks skadede skip. Hele 28 av skipene han sendte til bunns var norske.
Norge var nøytralt under 1. verdenskrig, men det stoppet ikke tyskerne fra å senke våre skip. 2123 norske sjømenn omkom i årene 1914–1918.
Denne saken ble første gang publisert 09/08 2024, og sist oppdatert 09/08 2024.
