Kapteinen kunne ikke la den enestående muligheten glippe
Rutetur ble historisk ferd ingen hadde gjort før dem – og ingen har gjort siden
På den lange reisen over Stillehavet innså styrmannen på SS Warrimoo den unike muligheten. Til slutt ble den vanligvis rutinepregede ferden legendarisk.
Førstestyrmannen la frem sin vanvittige idé, og kaptein og navigatør var ikke i tvil. Det måtte gjøres.
Førstestyrmann F. J. Bayldon innså plutselig at SS Warrimoo på sin vei fra Vancouver til Australia 30. desember 1899 hadde en gylden mulighet til å lage tidenes navigasjonsbragd.
SS Warrimoo var et britiskbygd laste- og passasjerskip, sjøsatt i mai 1892, på bestilling fra New Zealand & Australia Steamship Co, eid av britiske J. Huddard.
Nå var båtens posisjon 0° 31’ N og 179° 30’W, og navigatøren på passasjerbåten Han måtte løpende oppdatere kaptein John D.S. Philips på hvordan de lå an med tanke på kurs og fremdrift.
Vancouver
SS Warrimoos jomfrutur gikk faktisk til norske fjorder, den hadde to cruise hit i juli og august i 1892.
Planen var opprinnelig at skipet, sammen med søsterskipet SS Miowera, skulle betjene den såkalte «trans-tasman»-ruten mellom Australia og New Zealand.
Men allerede i 1893 ble det bestemt at de heller skulle frakte passasjerer og gods mellom Vancouver og Australia.
Britisk Colombia hadde noen tiår tidligere valgt å bli med i den britiske Canada-konføderasjonen, og var blitt belønnet med en jernbanelinje som endte i Vancouver. Byen var i stor vekst, og ble en viktig handelsport for britene mot Asia og Australia fra det amerikanske kontinentet.
Les også: (+) Eieren hevdet at skipet sank med dyrebar last. 14 år senere gjorde vrakjegeren David en rystende oppdagelse
Reisebrev fra Mark Twain
Ruten mellom Vancouver og Australia var forholdsvis lang, og inneholdt to relativt spennende fenomen; skipene måtte nemlig både passere ekvator og datolinjen under overfarten. Noe skipets mest kjente passasjer, Mark Twain, skrev malerisk om i boka Following the Equator.
Mark Twain, som egentlig het Samuel Clemens, var pengelens etter en rekke feilslåtte investeringer i ny teknologi, og i 1894 la han sammen med familien ut på en foredragsturné gjennom det britiske imperiet. En turne som etter hvert skulle resultere i nevnte Following the Equator.
I 1895 var han kommet til Canada, og han hadde valgt SS Warrimoo som transportmiddel. I boka skriver han:
«En sjømann forklarte til en ung jente at skipets hastighet var så lav fordi vi klatrer oppover utbulingen ved midten av kloden; men at når vi til slutt kom oss over, ved ekvator, og starter på nedoverbakken, da skulle vi fly.»
Før han litt mindre poetisk fortsatte:
«Ettermiddag. Krysset ekvator. I det fjerne så det ut som et blått bånd strukket over havet. Flere passasjerer kodak'd det.»
Noen dager senere beskrev han den internasjonale datolinjen:
«Mens vi krysset den 180. meridianen, var det søndag i akterenden av skipet der familien min var, og tirsdag i baugen der jeg var. De var der og spiste halvparten av et ferskt eple den 8., og jeg spiste samtidig den andre halvdelen av det den 10. – og jeg kunne allerede merke hvor gammelt det var. Familien var på samme alder som de var da jeg forlot dem fem minutter før, men jeg var en dag eldre nå enn da. Dagen de levde i strakte seg bak dem halvveis rundt kloden, over Stillehavet og Amerika og Europa; dagen jeg bodde i strakte seg foran meg rundt den andre halvdelen for å møte den.»
Les også: (+) Den norske kapteinen sto på broen til skipet sank
Ulike årstider og århundre
Det var noe i denne gaten førstestyrmannen så for seg, dagen før nyttårsaften 1899.
Skipet nærmet seg datolinjen, og kom altså til å hoppe over en dag i det de passerte den.
At klokken nærmet seg 12 på natta, betydde at den dagen kunne være den siste i året, og at det ifølge Mark Twains eple-allegori faktisk ville kunne bli slik at man spiste den ferske halvdelen av et eple helt på slutten av 1800-tallet, og den andre halvdelen på begynnelsen av 1900-tallet.
Ikke nok med det; skipet nærmet seg også ekvator.
Ved å krysse begge deler samtidig, nøyaktig på slaget klokken 12, ville SS Warrimoo befinne seg på to ulike dager, i to ulike årstider – i nord var det vinter og i sør var det sommer, på to forskjellige halvkuler, i to forskjellige år og i to forskjellige århundrer.
Løp man fra fremst i båten og bakover, ville man kunne løpe fra sommer i sør på den østlige halvkule i 1900-tallet, til vinter i nord på den vestlige.
Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever
Nye sjanser
Ifølge kaptein John DS Philips gjennomførte de da også denne «bragden» samme natt.
Det er riktignok bare hans nedtegninger man kan støtte seg til. Historien dukket ikke opp før flere år senere i kapteinens memoarer, men faktasjekkerne i Snopes.com har i hvert fall ikke kunnet avvise at det skjedde.
Det var ingen tvil om at SS Warrimoo befant seg i området omkring denne tiden, og i hvert fall teoretisk kan ha gjennomført det.
Neste mulighet til å kopiere skipet blir om 77 år.
Les også: (+) Det legendariske skipet var forsvunnet i 107 år. Så ble det funnet
Krigsskip
Etter århundreskiftet seilte SS Warrimoo under newzealandsk flagg, i 1. verdenskrig ble det satt i krigstjeneste som troppeskip.
Skipet ble brukt da soldater fra New Zealand på instruks fra Det britiske imperiet tok Samoa fra tyskerne, men mest kjent var det nok for å frakte maorikrigere til Egypt.
Det var ikke vanlig for de europeiske statene å la «innfødte» kjempe i sine kriger. Det kunne skape forlegenhet ved at de forventet lik behandling som europeiske soldater, det var slett ikke sikkert de støttet nasjonen soml tross alt hadde kolonisert dem, og i verste fall kunne man risikere at de innfødte vendte seg mot sine koloniherrer.
Imidlertid var det store tapstall under 1. verdenskrig, og til slutt ble det besluttet at 500 maori-soldater skulle sendes til slagmarken i Egypt om bord SS Warrimoo. 14. februar 1915 satte skipet kursen vestover.
Skipet ble deretter solgt til et rederi i Singapore, og fortsatte som troppeskip, helt frem til det sank i mai 1918 under en troppekonvoi mellom Tunisia og Marseille, etter en kollisjon med den franske destroyeren Catapulte.
