Den kalde krigens merkeligste kamp
Det hemmelige skrekkprosjektet kunne endt i helvete – rett ved grensen til Norge
Den som ikke kom høyest, kunne komme dypest. Rivaliseringen mellom Øst og Vest fikk et av de merkeligste utslag like ved grensen til Norge. Det hemmelighetsfulle prosjektet ble utspringet til mange merkelige historier.
Da amerikanerne fløy høyt etter den første månelandingen, ble Sovjetunionen plutselig opptatt av indre verdier. Nærmere bestemt slike som måtte befinne seg inni kloden.
I 1970 ville Sovjetunionen kompensere prestisjenederlaget etter amerikanernes månelanding med å sette rekord for «Verdens dypeste menneskeskapte hull». Amerikanerne hadde den gjeldende rekorden. Nå startet boringen av det sovjeterne håpet skulle bli en kilde til mer enn berømmelse og beundring.
Prosjektet skulle bli ledsaget av redselsfulle og underlige historier om uhyggelige skrik fra jordens indre. Om merkelige skapninger intet øye tidligere hadde sett, og som tok seg opp fra det store dypet og fulgte hullet ut i friheten.
Innbyggere i nærområdet hevdet å ha hørt skremmende lyder fra jordens indre stige opp fra hullet. Funnene som ble gjort der dypt nede i jordskorpen forbløffet også forskerne.
Øst mot vest
På 1960-tallet hadde amerikanerne boret «Oklahoma-hullet». Med et bunnpunkt 9583 meter under jordens overflate, ble det verdens dypeste, menneskeskapte hull. Når det ikke var mulig å tangere rekorden «første mann på månen», startet kommunistene i Moskva letingen etter en annen rekord de kunne fravriste amerikanerne.
Blikket ble vendt mot Kolahalvøya. Her, bare noen få kilometer fra norskegrensen, satset Sovjetunionen på realisere et hårete mål: Å bore hele 15 000 meter ned i jordskorpen.
Selve hullet skulle bores bare to mil fra gruvene i Sydvaranger og ti kilometer nordøst for den lille byen Zapolarny, der en av verdens rikeste forekomster av kobber befinner seg.
Målet som skulle vise seg å bli veldig utfordrende. Kappløpet handlet om det samme som i romkappløpet, nemlig hvem som hadde de beste ingeniørene, den beste teknologien og den beste gjennomføringsevnen. Som økonomisk garantist for prosjektet stilte den Sovjetiske stat seg.
I tillegg til det rent konkurransemessige var det også en banebrytende vitenskapelig side ved prosjektet. Kjerneprøver fra slike dyp ville gi mange svar på hvordan jorda så ut for 2,5 til 4 milliarder år siden.
Man ville også finne ut mye om det Baltiske skjold, som det sovjetiske hullet ble boret i, samt generelle svar på geofysiske, kjemiske og fysiske forhold dypt nede under jordskorpa.
Les også: (+) Spionubåten var Putins hemmelige våpen
Gull, gass og fossiler
Sovjetrusserne fant ikke Helvete, men overraskende nok fant de likevel tegn til liv, dypt nede under overflaten.
Fra seks kilometers dyp ble det hentet opp borkjerner som inneholdt til sammen 24 fossiler av primitive organismer; ulike former for planteplankton beregnet til å være omkring to milliarder år gamle.
I tillegg ble det funnet vann, noe som også forbløffet forskerne. Vannet måtte ha blitt til der nede, for deretter å ha blitt fanget av ugjennomtrengelige lag med stein som forhindret vanndampen i å stige.
Forskerne fant også store mengder hydrogengass. De beskrev det selv som at mudderet i borehullet sydet av hydrogen.
I 2016 avslørte Vsevolod Prokofjev fra det russiske vitenskapsakademiet i Moskva at de også hadde funnet gull i hullet. Gullet ble funnet i væske og gassholdige inneslutninger i kvarts, og lå på mellom 9,5 og 11 kilometers dyp.
Prokofjev uttalte at denne væsken trengte inn i berget for omtrent 1,7 milliarder år siden, «og var eksepsjonelt rik på gull.»
Temperaturen på væsken lå på over 500 grader, noe som var mye varmere enn selve berggrunnen rundt. Siden gullåren befant seg så dypt nede, var det heller ikke økonomisk lønnsomt å utvinne det.
Ny teknologi
Det fantes ingen fasit på hvordan man skulle løse alle de tekniske utfordringene ved å bore så dypt. Prosjektet krevde teknologi som enda ikke eksisterte, og nyvinninger fra prosjektet ble senere bransjestandard for dypboring verden over.
Det er blant annet tilfellet med såkalte loddrette borsystemer, teknologi som gjorde at man kunne bore loddrett ned til 7,5 kilometers dybde.
Et stort boretårn ble reist over borestedet, som huset selve borkonstruksjonen. Å bore så loddrett som mulig var helt essensielt: Jo skjevere boret gikk nedover, jo mer press ble det på boret, og jo trangere ble det i hullet. Selve hullet var bare 23 cm i diameter, det var ikke mye rom for slark.
Mot slutten av prosjektet begynte de virkelig store utfordringene å melde seg. De første 7,5 kilometerne hadde gått loddrett ned, men så startet problemene.
I 1983 nådde hullet 12 000 meters dybde, og klar verdensrekord. I 1984 brakk 5000 meter av borkjeden, og man måtte starte på ny fra 7000 meters dybde.
Som om ikke stabilitetsproblemene med borkjeden var nok, ble varmen et mer og mer utfordrende problem. Jo lenger ned de kom, jo varmere ble det i borehullet.
Og nå hadde konkurrenter kommet på banen: I Bayern i Tyskland startet prosjektet «The German Continental Deep Drilling Programme» i 1987.
− Det var hard konkurranse. Ikke minst fordi russerne ikke var ærlige om funnene sine, uttalte den tyske vitenskapsmannen Ulrich Harms til BBC.
Først i 1989 nådde Sovjetunionen 12 262 meter under jordens overflate. Bunnpunktet ble nådd, lå det hele 200 meter til siden for selve hovedaksen til borehullet. Temperaturen der nede ble målt til 180 grader Celsius. Borkronen klarte ikke lenger å ta seg videre.
Eventyret over
I 1992 ble pluggen dratt ut av prosjektet for godt. Varmen hadde gjort videre boring ytterst vanskelig, utstyret tålte ikke påkjenningen.
I tillegg hadde den store finansieringskilden, Sovjetunionen, forsvunnet. Det nye Russland hadde andre ting å bruke penger på enn dette borehullet.
Rekordfantastene levde i fortsatt i uvisse, for i Tyskland pågikk boringen fortsatt. Prosjektet til Ulrich Harms i Bayern fortsatte frem til 1995, men kom aldri dypere enn 9191 meter.
Den sovjetiske verdensrekorden står fortsatt. Hullet på Kola er stadig verdens dypeste. Før anlegget ble demontert og forlatt, ble hullet imidlertid plombert og forseglet.
Sikret og åpnet
Mens prosjektet pågikk, ble borehullet og anlegget voktet som en statshemmelighet. Sovjetrusserne var sin vane tro ikke spesielt meddelsomme om hva de foretok seg, men da Sovjetunionen vaklet og til slutt falt, endret tonen seg.
Ulrich Harms, vitenskapsmannen hos den europeiske konkurrenten som boret i Bayern i Tyskland, beskrev en svekket konkurranse og større vilje til samarbeid mellom de to dyptborende prosjektene.
Etter at prosjektet ble lagt ned var anlegget fortsatt sperret for utenforstående. Myndighetene ønsket ikke å la folk bevitne forfallet i prosjektet, dessuten ville de ikke ha ansvar for folks sikkerhet dersom de skulle ferdes i det nedlagte anlegget.
Et fall ned fra toppen av boretårnet, ville være den sikre død. Først da alle anlegg var demontert og fjernet fra området for godt, tillot russiske myndigheter folk å komme inn i området.
I dag er området med restene av det opprinnelige anlegget blitt et turistmål. Restriksjonene for området er opphevet, og vanlige russere kan ta seg dit hvis de ønsker.
Turen tar ca. tre timer fra Murmansk, og inkluderer en tre kilometers gåtur. Fortsatt ligger det forlatte bygninger igjen på stedet, men det mest ikoniske av dem er borte: Det gule boretårnet som huset boretårnet til verdens dypeste borehull.
Les også: (+) Hvorfor skjelte alle ut treneren på motstanderlaget? Svaret førte Aage langt ned i et dystert kapittel av Norges historie
Ikke lenger lengst
Verdens dypeste menneskeskapte hull var lenge også det lengste.
Hullet på Kola holder fortsatt verdensrekorden som det dypeste hullet skapt av mennesker. Frem til 2008 var det også det lengste, men da overtok oljebrønnen Al Shaheen i Qatar.
Denne brønnen målte 12 289 meter. Siden da har Exxon Neftegas boret flere borehull i russiske Sakhalin som er enda lenger. Det lengste ble boret i 2017 og var 15 kilometer langt.
I 2020 kom den nesten to timer lange spenningsfilmen «The superdeep» som spiller på mytene om hva som skjuler seg dypt nede i hullet. Filmen om et forskerteam som avdekker hullets hemmeligheter. Det viser seg å være skremmende saker.
Samme år kom også dokumentarfilmen «The deepest hole», som beskriver kappløpet mellom øst og vest for å bore det dypeste hullet.
Så hva med lydene lokalbefolkningen hevdet å ha hørt fra dypet?
Da den nederlandske artisten Lotte Geeven godt hjulpet av et team av fagfolk senket mikrofonen sin, utstyrt med varmebeskyttelse, nedi det konkurrerende borehullet i Bayern, fanget den opp en dyp rumling. Forskerne klarte i ettertid ikke å forklare hva lyden var, men «alle» hadde hørt den.
− Jeg følte meg veldig liten. Det var som om jorden snakket, på en melankolsk måte, sa Lotte Geeven.
