De to pionerene er dypere enn noe annet menneske før dem. Så skjer det utenkelige

Sjøen hadde blitt røffere og røffere. Bølgene slo over dekket på den 18 meter lange og 150 tonn tunge batyskafen «Trieste» – en dypvannsubåt.

Den sveitsiske ingeniøren, oseanologen og eventyreren Jacques Piccard (37) skulle forsøke det ingen hadde gjort før. Dykke ned til havets dyp­este punk, Challengerdypet i Marianergropen i Stillehavet.

Challengerdypet ble oppdaget først på 1870-tallet, og for å nå bunnen måtte «Trieste» trenge gjennom 1,1 mil med vann – 11 000 meter. Intet menneske hadde vært i nærheten av slike dyp før.

Jaques Piccard medga at han hadde sine betenkeligheter med å gjennomføre rekordforsøket den aktuelle dagen 23. januar 1960.

– Overflatetelefonen vår hadde blitt borte og turtelleren ble ødelagt under tauingen. Et annet instrument til å måle strømninger, var delvis ødelagt. Fartøyet vårt så mer ut som et krigsoffer enn et undersjøisk laboratorium som skulle undersøke det dypeste punktet i havet. Vi begynte å spørre oss hvor lurt dette var, skrev Jacques Piccard i artikkelen «Man's Deepest Dive».

At havets dyp kan være livsfarlige ble nylig illustrerte med mini­ubåten «Titan» som havarerte på vei ned til vraket av «Titanic» på 3800 meters dyp. Fem mennesker omkom. Den amerikanske kystvakten tror implosjon var årsaken til forliset. Ulykken skjedde på dypt hav, men likevel på langt mindre dyp enn det fryktinngytende Challengerdypet.

Les også: Hvem senket «Utvik Senior» og drepte ni norske fiskere?

Begynte dykket

Klokken 08.23 om morgenen 23. januar 1960 startet rekordforsøket som var planlagt å ta ni timer. Jacques Piccard og Don Walsh lukket den tunge stålluken som skulle stå mellom dem og vannmassene. Den ble låst med kun én bolt.

Så begynte «Trieste» på sin ferd ned mot dypet, over én mil vann med overflaten. Ti minutter etter nedstigning hadde «Trieste» nådd 100 meters dyp.

Der stoppet den av seg selv i møte med det kalde vannet. Piccard og Walsh slapp ut ballast-bensin gradvis de neste hundre dybdemeterne for å kunne fortsette nedstigningen raskere.

– Batyskafen er som en ballong i sjøen, den får sin oppdrift fra bensin istedenfor gass, skrev Piccard selv i artikkelen «Man's Deepest Dive».

– Fordi bensinen er mer komprimerbar enn vann, visste vi at sjøvannet som vi hele tiden tok inn via inntaket økte batyskafens vekt under nedstigningen. Dette justeres ved at piloten holder et øye med hastigheten og slipper ut ballast, skrev Piccard og la til at de søkte å holde en fart på cirka en meter i sekundet – eller omtrent to knop.

Mørket var nå altoppslukende mens de sakte tok seg nedover mot bunnen. Hele tiden sjekket de hastighet, oksygenmengden samt at de var på rett kurs.

På 3000 meters dybde kontrollerte de at de fortsatt oppnådde kontakt med overflaten. Strømmer av plankton seg forbi dem. – Men vi så svært få levende vesener eller organismer da vi var nede ved 6000 meter, skrev Piccard.

Ved 8000 meter fastslo de to mennene at de nå hadde dykket dypere enn noen hadde gjort før dem. Fra «Trieste»s kraftige søkelys var det ingen gjenskinn.

– Her nede så vi absolutt ingen form for liv, ikke engang plankton.

Les også: (+) I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem

Dramatikk

På 9900 meter skjedde det som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på de to mennene. En dump lyd hørtes fra fartøyet, mens det ristet kraftig. Walsh og Piccard så på hverandre. De visste at de ikke hadde nådd bunnen ennå. Lyden måtte skyldes noe annet. Hvis noe gikk alvorlig galt her nede, ville det bety slutten.

«Trieste» var deres livsnødvendige beskyttelse mot det enorme trykket utenfra. De var fullt klar over at et ubeskyttet menneske ville blitt drept umiddelbart på et slikt dyp.

De stoppet nedstigningen for et øyeblikk. Men nærmere undersøkelser avdekket ingen feil. Mennene pustet lettet ut og bestemte seg for å fortsette nedstigningen.

– Nå var vi så nære målet, skrev Piccard.

Snart så de mer liv igjen.

– Små maneter, fastslo Piccard.

Så, klokken 12.56, etter fire og en halv time, viste måleren at de bare var 100 meter fra bunnen. Klokken 13.06 landet de på bunnen av Challengerdypet. De to mennene tok hverandre i hånden.

– Dette var den siste ekstremiteten på planeten som ennå ikke hadde blitt erobret, kunngjorde Piccard.

Det var da de så det de mente var en fisk. Piccard skulle beskrive den som omtrent 30 centimeter lang og av flyndre­familien. De fikk foreviget den på videoopptak de gjorde på bunnen.

Les også: (+) Offisielt lå krigsskipet ved kai − men loggboken rommet en hemmelighet

Hadde sprukket

Temperaturen på 10 916 meters dyp ble målt til tre grader celsius. En «enslig reke» svømte forbi dem.

Etter 20 minutter på bunnen, var tiden inne for å starte oppstigningen. Da oppdaget de også hva den foruroligende lyden hadde skyldtes: en bit av pleksiglasset ved inngangsrøret hadde sprukket, sannsynligvis i møte med det kalde vannet.

De fastslo at dette neppe utgjorde noen fare. Og uansett måtte de jo opp igjen.

Klokken 16.56 nådde de overflaten igjen.

– Vi følte en dyp glede over det vi hadde fått til, samt en stor takknemlighet overfor alle som hjalp oss, skrev Piccard.

– Vi var ikke ute etter å sette rekorder, det bare sammenfalt med at vi ville teste hvor dypt man kunne dykke, uttalte Don Walsh senere til dokumentaren «Deepest Dive».

Suksessen var sikret. Jacques Piccard og Don Walsh hadde for evig skrevet seg inn i historie­bøkene. Og hadde med bragden sikret amerikanerne og de allierte en viktig fjær i hatten i det teknologiske kappløpet mot Sovjet­unionen.

Jacques Piccard døde i Sveits i 2008, 86 år gammel. Men han sikret arvtagere til nye rekordbragder: Hans sønn Bertrand Piccard ble i 1999 den første i verden til å foreta en nonstop flyvning jorden rundt i varmluftsballong. Skyenes svar på farens «Trieste».

Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever

Var neppe flyndre

Den flyndrelignende fisken Jacques Piccard mente han så nede i dypet, har blitt fastslått å være en feilobservasjon, forteller marinbiolog og professor ved State University of New York, Mackenzie Gerringer til Vi Menn. Vitenskapen har konkludert med at det Jacques Piccard filmet sannsynligvis var en sjøpølse.

– Fisk er ikke i stand til å leve på bunnen av Challengerdypet, forteller Mackenzie Gerringer.

Hun legger til at den fisken som lever dypest, er sneglefisken.

– Vi har funnet to arter i Marianergropen som lever ned til 8000 meters dyp. Den ene arten, Mariane-sneglefisk, ble oppdaget i 2014. Den andre arten har vi ennå ikke samlet inn og tatt prøver av. Fisk som denne er en viktig påminnelse om at det fortsatt er mye vi ennå ikke vet om de dype havene og organismene der.

Mackenzie Gerringer forteller at sneglefisken kan leve ned mot 8000 meters dyp fordi den benytter en molekyl kalt trimetylaminoksid for å stabilisere kroppens proteiner under stort trykk.

– Dette (trimetylaminoksid) er det samme som gir fisk sin karakteristiske lukt, forteller hun.

Overlever trykket

Videre forklarer hun at det enorme trykket nede i dypet, er årsaken til at benfisk ikke kan leve på de aller største dypene.

– Jo dypere en fisk lever, desto mer trimetylaminoksid trenger den for å kunne overleve. Ved en dybde av rundt 8400 meter, imidlertid, vil cellene dens måtte bli mer konsentrert enn sjøvann for å få plass til nok trimetylaminoksid. Dette er årsaken til at benfisk ikke har blitt observert på dyp større enn 8400 meter, sier Gerringer til Vi Menn.

Mackenzie Gerringer forklarer at sneglefisken som lever for eksempel på dypene i Marianergropen, har gelatinløse vev og ben med lav tetthet.

– På denne måten kan de holde seg flytende under det enorme trykket. Dyr som lever på disse dypene opplever et trykk som er 800 ganger større enn det vi gjør på overflaten. Trykket nede på Challengerdypet er på 15 000 psi (cirka 1000 atmosfærer). Det kan sammenlignes med at en elefant stiller seg på tommelen din. I tillegg kommer trykket der nede i dypet fra alle kanter, ikke bare ovenfra. Organismene som lever der nede ser kanskje sårbare ut, men de er utrolig hardføre, sier Gerringer. Hun har selv vært på ekspedisjoner til Marianergropen.

– Livet der nede blir også på­virket av menneskelig aktivitet som plastposer og annet avfall som havner på bunnen, eller klima­endringer. Det er derfor viktig å forstå og beskytte disse unike habitatene.

Les også: (+) Hvorfor skjelte alle ut treneren på motstanderlaget? Svaret førte Aage langt ned i et dystert kapittel av Norges historie

Andre ekspedisjoner

26. mars 2012 dykket den kanadiske filmskaperen James Cameron ned til Challenger­dypet i det åtte meter lange fartøyet «Deepsea Challenger». Han nådde et dyp på 10 908 meter, åtte meter mindre enn Jacques Piccard og Don Walsh hadde gjort 52 år tidligere. Men Cameron var den første til å dykke dit alene. Han tilbrakte dessuten tre timer på bunnen.

28. april 2019 dykket den amerikanske eventyreren, investoren og tidligere marinedykkeren Victor Vescovo (født 1966) ned til Challengerdypet med sitt fartøy DSV «Limiting Factor». Han nådde et dyp på 10 928 meter, og slo dermed rekorden fra 1960 med 12 meter.

Han gjorde et andre dykk tre dager senere, og ble dermed den første i historien til å ha vært to ganger på bunnen av Challengerdypet. Der fant han for øvrig en plastpose. Dykkene var del av et vitenskapelig prosjekt der Vescovo og hans team også undersøkte det marine livet. Vescovo ble også den første i historien som har dykket ned til det dypeste punktet av alle fem verdenshav.

Kilder: National Geographic, «Deepest Dive», history.navy.mil, Wikipedia, snl.no, «In Pursuit of the Abyss – Mariana Trench», og Discovery «Mariana Trench – David Attenborough, deepseachallenge.com, caladanoceanic.com, oceanservice.noaa.gov, «On the Validity of the Trieste Flatfish: Dispelling the Myth» av Alan J. Jamieson og Paul H. Yancey, «Man›s Deepest Dive» av James Piccard

Ubåten var sekunder unna katastrofen. I 25 år sverget mannskapet på å holde hendelsen hemmelig

Jon Are åpnet luka til den forliste ubåten. Det som så skjedde, sendte kalde gysninger gjennom redningsfolkene