To amerikanske ubåter sank på mystisk vis
Jakten på Titanic var dekkhistorie for et topphemmelig oppdrag
Med brask og bram startet jakten på vraket av «Titanic». Men søket etter sjøfartshistoriens mest legendariske vrak var bare en dekkoperasjon for en topphemmelig ekspedisjon i dypet for å finne forklaringen på to mystiske ubåt-havarier.
Bildene fra dypet av Nord-Atlanteren 1. september 1985 skulle utløse begeistring og beundring over hele verden: Vrakrester på bunnen rundt 4000 meter under overflaten indikerte at noe stort lå i nærheten. Plutselig dukket noe massivt og ruvende opp nede på havbunnen. Det var en av fyrkjelene fra Titanic. Etter 73 år hadde et av skipsfartshistoriens store spørsmålet endelig fått sitt svar: Titanics siste hvilested var funnet.
Søksperasjonenens leder Robert Ballard ble verdensstjerne, bragden fra mannskapet ombord på søkefartøyet «Knorr» ga nytt liv til myter og historier rundt forliset fikk nytt liv over hele kloden.
Bare et fåtall visste at Titanic aldri var det egentlige målet med ekspedisjonen i dypet av Atlanterhavet.
Ubåtene som forsvant
Jakten på vraket av «Titanic» fra 1912 hadde sitt utgangspunkt i to andre mystiske forlis fra 1960-tallet.
Da den atomdrevne angrepsutbåten «USS Tresher» sank under en dypdykkingsøvelse 10. april 1963, var det et hardt slag for US Navy.
Tresher var både den raskeste og mest stillegående ubåten i sin generasjon. Ubåten var konstruert for å finne og senke sovjetiske ubåter, og dermed en viktig brikke i terrorbalansen under Den kalde krigen. Hun var den første atomdrevne ubåten som sank, under tre år etter at hun ble sjøsatt, 9. juli 1960. Alle de 129 om bord forsvant sporløst sammen med skipet. Søkefartøyet USNS Mizar lokaliserte vraket i 1963, men vraket lå så dypt at det ble umulig å undersøke det grundig.
«USS Scorpion» var en av fire atomubåter som sank i 1968. Alle 99 om bord omkom under forliset. Hun og USS Tresher er de eneste atomubåtene USA har mistet. Også denne gangen var det fra USNS Mizar vraket ble lokalisert.
De to ubåtene hadde begge atomvåpen ombord da de gikk til bunns. Den amerikanske marinen hadde et sterkt behov for å inspisere atomvåpnene om bord og få nærmere svar på hvorfor ubåtene sank. Dessuten ønsket marinens eksperter å kartlegge eventuelle påvirkninger atomreaktorene om bord hadde hatt på miljøet på havbunnen.
Posisjonene til vrakene var kjent, men siden de lå så dypt, hadde US Navy ikke kunnet undersøke dem så grundig som man ønsket. Den kalde krigen var dessuten ikke over, og US Navy ville for all del ikke at russerne skulle få snusen i hvor ubåtene lå.
US Navy trengte en ekspert som kunne finne ubåtene − og en dekkhistorie for hele operasjonen.
Startet med bom
Robert Ballard hadde lenge vært oppslukt av historien til Titanic og drømmen om å finne vraket av det enorme passasjerskipet som gikk ned etter kollisjon med et isfjell i 1912. Ballard jobbet med teknologien som kunne bringe ham ned mot vraket, men veien frem til bemannede farkoster som kunne fungere på så store dyp, viste seg å være lang. En bemannet tur ned til 4000 meter, en dybde man kunne anta at Titanic kunne ligge, på ville ta 2,5 timer hver vei. Et slikt dykk ville være både farlig og utmattende, og tiden man kunne oppholde seg på bunnen ble tilsvarende kort.
Allerede i 1973 begynte Robert Ballard å tenke på ubemannede undervannsfartøyer. Da Ballard gjorde sitt første forsøk på å gå i dybden i 1977, prøvde han i stedet en annen variant. Utstyrt med sonarer og et oljeboringsfartøy der de kunne montere en lang borestreng, gjorde han et forsøk. Sonarene lette etter lovende formasjoner på bunnen, og i enden av borestrengen festet han et kamera. Forsøket måtte oppgis da borestrengen brakk. Men erfaringen overbeviste ham likevel om at ubemannede fartøyer var løsningen.
De kunne operere uavhengig av menneskelig tilstedeværelse, og være neddykket over havbunnen i dager og uker uten pause. Ballard brukte derfor årene etter den første ekspedisjonen på å utvikle ubemannede undervannsfartøyer som kunne operere på store dyp. I et senere intervju bekreftet Ballard at tanken på å finne Titanic etter hvert ble en besettelse:
− Titanic var det store, Mount Everest, på den tiden. Så mange hadde forsøkt. Mange jeg hadde trodd skulle klare det.
Parallell karriere
På 1980-tallet hadde Robert Ballard befestet sitt ry som en dyktig vrakjeger. Han hadde imidlertid et stort problem: Utviklingen av ubemannede undervannsfarkoster og en påfølgende ekspedisjon kostet mye penger. Og så mye penger hadde ikke det vitenskapelige miljøet Ballard opererte i som oseanograf. Ballard hadde imidlertid en parallell karriere, i US Navy. Ballard var tilknyttet US Navy fra 1965 til 1995.
Hos sine kollegaer i US Navy fant Ballard finansieringskilden til å nå sitt store mål. I et møte i 1982 mellom Ballard og Ronald Thunman, assisterende sjef for ubåtkrigsføring i US Navy, inngikk de to en avtale: Ballard og hans team skulle få pengene de trengte for å finne Titanic. Til gjengjeld skulle hovedmålet for søksoperasjonen være de havarerte ubåtene. Jakten på det sagnomsuste vraket av Titanic skulle være det perfekte skalkeskjul.
Altså: Ubåtene hadde førsteprioritet. Eventuell tid som ble til overs, kunne Ballard bruke som han ville. For eksempel til å lete etter vraket av Titanic.
Oppdrag utført
Utviklingen av undervannsfartøyene ble utført på Woods Hole Deep Submerge Laboratory, Robert Ballards sivile arbeidsplass. US Navy brukte 15 millioner dollar på programmet. Resultatet ble en helt ny generasjon undervannsfarkoster med «Argo» i spissen.
Argo var på størrelse med en personbil, og var utstyrt med sterke lyskastere som kunne lyse opp i mørket på store havdyp. Den hadde et fjernstyrt kamera som var konstruert for å tåle det store trykket på store dyp, og kameraet kunne sende direkte til moderskipet på overflaten. Besetningen kunne dermed sitte trygt i kontrollrommet ombord på moderskipet marinefartøyet «Knorr» og følge med på hva som befant seg dypt nede på havbunnen under dem.
Ballard innfridde US Navys forventninger med bravur. Både USS Tresher og USS Scorpion ble undersøkt. Ballards data fra vrakene ble senere grundig analysert og viste blant annet at atomreaktorene ikke lekket. US Navy fikk også bekreftet noe annet som hadde skapt usikkerhet i mange år: Helt siden ubåtene forsvant hadde det gått rykter om at sovjetrusserne hadde senket dem. Disse antagelsene ble nå endelig avkreftet. Konklusjonen ble at USS Tresher antagelig sank etter at et rørbrudd ledet til at de mistet kraften som drev ubåten.
For USS Scorpion ble konklusjonen noe mer usikker, men bildene fra Argo avslørte at det hadde gått hull i den fremre delen av ubåten. Den bakerste delen hadde implodert under ferden mot dypet. Ingenting tydet på at eksterne våpen hadde blitt rettet mot ubåtene.
Dårlig tid
Etter at Ballard hadde utført oppdraget US Navy hadde gitt ham, var det fortsatt tid igjen til å lete etter Titanic. Men tiden var knapp; kun 12 dager. Med transport ble gjenværende tid for søk redusert til åtte dager. På den tiden måtte Argo søke over et enormt område. Nå kom erfaringen Ballard hadde høstet under utprøvingen av Argo på de to ubåtene, til nytte. Ballard hadde lagt merke til hvordan vrakgods fra ubåtene hadde lagt seg i et mønster på havbunnen ut fra strømforhold og vekten på vrakrestene. Det tyngste vrakgodset sank hurtigst, og la seg derfor nærmest vrakene.
Da Titanic sank, brakk hun i to på veien ned og etterlot seg et stort areal med vrakgods på havbunnen. Da Argo sendte bilder av vrakrester, kunne Ballard styre seg inn på bakgrunn av erfaringen fra de to ubåtvrakene. Ballard fulgte vrakgodset som ble tyngre og større, og da den ene av fyrkjelene dukket opp var suksessen et faktum.
Kort tid etter fant de vraket.
På limpinnen
For US Navy ble ikke funnet av Titanic en udelt glede. At Ballard skulle finne Titanic i det korte tidsvinduet som ble til overs etter ubåtjakten, kom som en overraskelse. Funnet ga ekspedisjonen enorm oppmerksomhet, og det ble viktigere enn noen gang å holde ekspedisjonens egentlige hensikt skjult.
Både US Navy og Robert Ballard holdt fast ved dekkhistorien. Mediene svelget agnet med søkke og snøre. New York Times hadde en lang artikkel noen dager etter funnet, der US Navy bekreftet at det var deres utstyr som hadde blitt benyttet. Målet hadde vært Titanic, og US Navys intensjon hadde vært å teste ut den nye teknologien, lød budskapet fra marinens talsmenn.
Og slik ble lød den offisielle versjonen, helt frem til de hemmeligstemplede detaljene fra toktet ble nedgradert for noen år siden.
Også Sovjetunionen gikk også på limpinnen, i det minste gjorde de ingen forsøk på å lete i områdene ubåtene lå. Den store nyheten var funnet av Titanic, detaljene rundt selve ekspedisjonen druknet i all viraken rundt funnet. I dag er posisjonene til både USS Tresher og USS Scorpion allment tilgjengelig.
Denne saken ble første gang publisert 30/08 2023.
