URBAN EXPLORING I MONTENEGRO
Det brutale Montenegro
Bak smykkeselgerne, de smale smugene og de vakre kirkene har Montenegro en mer ukjent side som venter på å bli oppdaget: Sporene etter landets brutal historie, og et dødelig rest av kommunismens utopi.
- Have a look in my shop? Jewelry? Post cards?
Det myldrer av liv i gamlebyen Kotor. Sigarettrøyken ligger tung over utekafeene, gatemusikantene eier gatehjørnene, og unge kvinner selger hjemmelaget iskrem. Gamlebyen omtales som det nye Dubrovnik. Vakker? Utvilsomt! Godt øl? Yes! Prisnivå? Temmelig bra (ennå).
Vel og bra. Men jeg forventer noe mer. Solen steker over labyrinten av barer og kirker. Jeg vandrer ut gjennom byporten. Bymuren strekker seg oppover fjellsiden.
Listen over angripere og inntrengere i Kotor har gjennom historien vært lang. Grekerne befestet byen allerede i tredje århundre f. Kr. Etterpå kom illyrerne, romerne, bysanterne, venetianerne, osmanerne, østerrikere med flere. Et renn uten like. Blodig også.
- 50 Euro for two hours, sier taxisjåføren.
Kanonmakt
For de som liker fotturer i fjellet kan Kotor by på panoramautsikt, men en kan også ta snarveien med sjåfør. Broen over vollgraven mangler rekkverk, men fortet Gorazdas steinstruktur står fortsatt støtt.
Den nåværende strukturen ble oppført i 1884-86 av Østerrike-Ungarn, og Kotorbukten var rikets sørligste spiss. Fjellene øst for Kotor ble kontrollert av Montenegro.
Jeg går ned trappene. Det er mørkt i kjelleren hvor brakkerommene var. Opp en spiraltrapp og jeg er på taket. Her ligger verdens eneste gjenværende tyske 100 tonns Gruson kanontårn.
Fortet er strategisk plassert for å vokte den ene flanken av passet inn til Kotor. Det er utsikt over både Kotorbukten og Tivat. Bak er fjellet Lovćen.
Passet inn til Kotor ble også voktet fra den andre siden. Nesten gjengrodd ligger fortet Vrmac. En slange hveser mot meg i buskaset. Inne bak de tykke murene er det bekmørkt.
Den østerriksk-ungarske kontrollen av regionen var svak og nærmest begrenset til fortene. Befolkningen var kjent for å være upålitelig. Med kanonmakt skulle de tvinges i kne.
Man fryktet også andre inntrengere. Russiske skip kunne komme inn fra Adriaterhavet. Under første verdenskrig økte motstanden mot kolonimakten. Montenegrinerne startet en offensiv med tungt artilleri i 1915 fra fjellet, men fortene tok lite skade. Året etter kom motoffensiven fra Østerrike-Ungarn, og de inntok fjellet Lovćen.
Brorskap og enhet
Jeg vandrer ned fjellsiden. I Tivat yrer det av liv på restaurantene, og en cabincruiser har lagt til ved kaien.
Bak idyllen, i en overgrodd park, ligger ruinene av det engang så vakre sommerpalasset Komleksi Bizanti. På 1500-tallet eide den adelige Kotor-familien palasset. Taket mangler, trappene er usikre og i andre etasje mangler flere av rommene gulv.
Østerrike-Ungarn gjorde palasset om til kaserner. Etter nederlaget i Den første verdenskrig, rykket den jugoslaviske hæren inn.
200 år med forfall har ikke visket bort sporene. Slik er Montenegro. Mellom nybyggene ligger nedlagte grå fabrikkbygninger og forvitrer sammen med drepende ensformige boligblokker. Engang var mottoet her «Bratstco i jedinstvo» (brorskap og enhet).
Montenegro er blitt kalt «rest-Jugoslavia». Da den sosialistiske føderasjonen ble oppløst i 1992, ble Forbundsstaten Jugoslavia opprettet bestående av Serbia og Montenegro. Montenegro skilte seg fra sin storebror i nord i 2006.
Da mistet Serbia (og Russland) en kyststripe i Middelhavet. I 2017 ble landet medlem av NATO. Møtet med Kotorbukten er som fragmenterte bruddstykker av en region med skiftende allianser. Her gjelder det å få et overblikk. Jeg må opp i høyden. Neste stopp Titograd.
Titograd 2.0
Vi ruller inn på busstasjonen. Betongblokkene ligger side om side som Legohus. I nettforum har Podgorica blitt omtalt som regionens kjedeligste hovedstad. Det er ikke noe Beograd eller Sarajevo, men kanskje er det nettopp på steder som massene overser at man kan komme over det uventede?
I 1946, året etter at Tito kom til makten i Jugoslavia, døpte han Podgorica til Titograd og mesteparten av bebyggelsen er fra tiden under den sosialistiske republikken.
Gaten følger en høy, lang mur. En trapp går opp til utsiktstårnet. Jeg følger muren. Utvilsomt ruinene etter et fengsel.
- Pass deg for slanger! Mannen ser på meg med et fordrukkent smil.
Gresset er høyt inne i den gamle luftegården. Fengselet Jusovaca kalles det tyrkiske fengslet. Osmanerne okkuperte Podgorica i 1474 og utvidet byens solide festningsverk. Informasjon om fengslets tidlige periode er begrenset.
Det startet som treningssted for tyrkiske soldater i begynnelsen av 1800-tallet. Da motstanden økte mot det osmanske riket, ble det omgjort til fengsel. Beliggenheten var strategisk og ga tilreisende en advarsel i deres første møte med byen.
Nede i gangen ligger flere fengselsceller. Jeg finner rester etter uteliggere. Et rom er fylt med tomflasker (har de ikke pant i Montenegro?).
Fengselet ble bygget av Pero Popovic, som ble drept i 1874. Tyrkerne tok hevn og drepte flere titalls montenegriner under det som ble kjent som «Podgorica-slakten».
Etter Berlinkongressen i 1878 ble Podgorica innlemmet i Montenegro. Massakren ble gransket av en komite som dømte fem tyrkere til døden.
I 1902 fikk Podgorica sin første betydningsfulle industri – en tobakksfabrikk. Og fengslet fulgte utviklingen, nye virksomheter, nye forbrytelser. Cellene ble fylt opp med tobakksmuglere.
Brutaliteten i fengslet nådde sitt høydepunkt under andre verdenskrig da Montenegro ble okkupert av både det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland. I de små cellene på åtte x fem meter presset man inn 60-80 fanger.
Podgorica ble bombet mer enn 70 ganger og mesteparten av byen ble jevnet med jorden. Men, som fugl Føniks steg byen opp fra asken: Titograd blomstret under Jugoslavia. Fengslet ble forhørsenter, et stoppested for politiske fanger som skulle videre til det beryktede fengslet Guli Otok. Forhørene var definitivt ingen koseprat.
Jeg går inn på den lokale kroa for enden av ruinene. Tid for en dram.
Den kommunistiske treenighet
- Dette er Guds hus. Du har ikke tilgang opp dit.
Presten ser alvorlig på meg. Jeg er omgitt av vegger og atter vegger, stolper og et tak dekorert med ikoner. I sin klassiske utforming gir det inntrykk av å være en eldre katedral.
Men Katedralen for Kristus' gjenoppstandelse avsløres av en mindre detalj: Høyt oppe på veggen over inngangspartiet (hvor presten nektet meg adgang) ser man en gruppe mennesker fortapt i flammer.
Noen befinner seg i kjeften på et monster, andre i flammehavet.
Ved nærmere gransking forestiller det Adam og Eva, men også den kommunistiske treenighet, kamerat Tito, Marx og Engels. En modernisert utgave i billedform av Dantes Gudommelige komedie. Dante plasserte politiske ledere i helvete. Nå har altså den ortodokse kirke plassert Tito i helvete.
Fresken skapte oppstyr da katedralen ble innviet i 2013. Jugoslavia-nostalgien eksisterer også her (som i andre Jugo-land). Men, blant de troende og blant presteskapet finnes det trolig ingen nostalgi. Fortidens undertrykkelse skal renses bort. I herrens hus er det ingen som lengter tilbake til Titograd.
Dødsfellen
Jeg befinner meg i byen Nikšić. Plassen åpner seg, og jeg får øye på en enorm betongkloss. Dom Revolucije (Revolusjonens hus eller hjem). De grå veggene er delvis dekket av, kunst og reklame.
En parkeringsplass. En restaurant. En butikk. Det som engang skulle var «Revolusjonens hus» forfaller og brytes ned av kommersielle krefter. En grønn stålvegg blokkerer trappen. Ikke umulig å klatre over, men det vil kanskje gi meg vanskeligheter? Jeg fortsetter videre til jeg finner en glippe mellom stålgjerdet og betongen.
Blått lys skinner ned på amfiteateret fra glasstaket. Støvet ligger tykt og glassblandet i blått på den grå betongen hvor sitteplassene skulle være.
Foran scenen et dypt firkantet hull. Bunnen er dekket av grønnaktig gjørme hvor søppel har samlet seg opp. En blanding av kloakk, regnvann og gudene vet hva.
Under scenen enda et hull med kloakkgjørmeblanding. Kanskje var det her Mica Jevtovic (28) og Savo Cuzovic (54) falt ned i 2011? I tre måneder var de savnet før politiet fant likene deres i 10 meter dyp gjørme. Tenk å falle, og ingen hører dine rop om hjelp.
Jeg går lengre inn i bygningen - enda et hull. Totalt har 13 mennesker omkommet i bygningen. Lokale medier har omtalt den som en dødsfelle.
Trapper opp og trapper ned. Jeg går ned i kjelleren hvor lyset ikke når. Nye rom, nye kamre, nye ganger. Jeg klatrer og kryper gjennom en labyrint. Det lukter stramt som om luften har stått stille i årtier.
I 1989 stoppet byggingen av Revolusjonens hus. Den økende uroen i Jugoslavia resulterte i at bygningen som skulle skape den jugoslaviske drømmen, aldri ble åpnet.
På 90-tallet ble den uferdige utopien tilholdssted for ungdom som ruste seg. Det er verken sprøytenåler eller hasjpiper å se, men enkelte stearinlys ligger på bakken.
Bygningen er blitt et offentlig problem, men for kostbar å fjerne. 50 millioner euro, det dobbelte av de opprinnelige byggekostnadene. Miljøvernere omtaler bygningen som en miljøbombe. Den stinkende lukten av søppel, kloakk og regnvann er visstnok giftig.
Jeg går opp trappen og lyset vender tilbake. Et stort rom bak scenen minner om en katedral.
Jeg vil videre oppover, men det er ikke så enkelt. Den tredje trappen jeg forsøker leder meg sikk sakk oppover. Høyden merkes. Så, rett foran meg et 40 meters stup rett ned til amfiteateret. Best å holde fokus. Trappen har fall på begge sider. Et feiltrinn eller litt klumsete gange – og man styrter til den visse død.
De siste trinnene av trappen og endelig opp i tårnet i bygningens nest øverste etasje. Det farvede glasset skaper blå mønstre på betonggulvet. Etasjen går rundt tårnet. De siste trappetrinnene har store hull på begge sider. Endelig er jeg på taket av Revolusjonens hus.
Panoramautsikt over Nikšić - det industrielle hjertet av den montenegrinske føderasjonen under Tito. Stål- og jernverk, bauxittgruver, treforedling og elektrisitet – byens befolkning ble tidoblet. Og, som kronen på verket skulle arbeiderne forenes i en visjon i dette nå så redselsfulle bygget.
Skjelett under føttene
Jeg har skjelettet av kommunismens hus under mine føtter. Den opprinnelige planen var et flerbrukssenter tegnet av den slovenske arkitekten Marko Mušič, en representant for 1970-tallets megalomani. Østblokklandene bygde i tiåret stadig større monumenter for å uttrykke sosialistiske visjoner. Kanskje måtte man overdrive for å holde troen på ideene i live.
Utopien om en ny sosial orden skulle skapes gjennom en bygning som inneholdt teater, konferansesenter, kino, skolerom, kontorer, gallerier samt radio- og tv-suiter. Det hele krevde 400 tonn stål og massive mengder blått glass.
Planene ble stadig utvidet. Opprinnelig skulle det være på 7230 kvadratmeter, men ble spredt utover en tomt på 21 738 kvadratmeter. Til sammenligning er Kong Harald og Sonjas slott på «kun» 17 000 kvadratmeter. Den norske operaen med sine 38 500 kvadratmeter ble større enn Dom Revolucije, men sistnevnte bar kanskje på større og flere visjoner enn Snøhettas marmorsteinverk.
I 2016 lanserte det sveitsiske firmaet HHF Architects en hybridløsning som beholder mesteparten av den originale utformingen: 10 prosent ombygges, 20 prosent renoveres og 70 prosent sikres for allmennhetens tilgang.
Befolkningen skal innlemmes gjennom uteområder, kulturrom, parkeringsplass, treningsstudioer og restaurant. Kommersielle krefter slippes til.
Ombygningen pågår, men det vil ta tid å renovere det massive betongskjelettet. Til da står restene av Revolusjonens hus som en påminnelse om den jugoslaviske kommunismens fallitt. Massiv betong, en bekmørk labyrint, farlige fall og vegger med graffiti.
Noen barn trenger seg inn igjennom stålgjerdet. Da de får øye på meg snur, bråsnur de og løper ut. Dødsfellen er spennende og trekker folk. Gadd vite om bygningen blir like populær når den åpner offisielt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 41 2023
